2 Kunnskapsgrunnlaget «Det store bildet – Oppalašgovva - Konhaiskuva»
Sammenstillingen av sentral kunnskap om samfunnet Troms og Finnmark hviler på det grunnleggende utgangspunktet at alle samfunnsforhold henger sammen. Kunnskapsgrunnlagets oppbygging er basert på et tverrfaglig arbeid som peker på tre viktige sammenhenger med spesielt nære bånd i den regionale utviklingen. Det har gitt opphav til de tre kapitlene senterstruktur og kommunikasjon, bolyst og levekår og til slutt kompetanse, verdiskaping og naturressurser. Det finnes gode argumenter for andre koblinger også, men det er en overordnet konklusjon i kunnskapsgrunnlaget at ingen samfunnsaspekter er løsrevet fra andre.
Den andre grunnleggende forutsetningen for samfunnsutviklingen i fylket er fraflyttingstendensene og den skjeve kjønns- og alderssammensetningen i befolkningen i flertallet av kommunene. Flyttemønstrene viser at folk velger seg byer og tettsteder fremfor spredtbygde områder og sør fremfor nord. Kvinner flytter i større grad enn menn, og unge flytter i større grad enn gamle.
Utviklingen er tydeligst i spredtbygde kommuner og samiske områder og resulterer i en befolkningssammensetning med relativt flere gamle i forhold til unge. Dette øker forsørgerbyrden og svekker kommuneøkonomien. Fraflytting og reduserte befolkningstall er en utfordrende side ved samfunnsutviklingen og påvirker tilgjengeligheten av tjenester, individuelle valgmuligheter, svekker utvikling og lønnsomhet og mulighetene for kollektive og bærekraftige løsninger.
2.1 Kapittel 1. Senterstruktur og kommunikasjon
Det er behov for et overordnet perspektiv, blant annet når det gjelder arealbruk og transport. Dette for å kunne tilrettelegge for næringsutvikling, mobilitet og bolyst på en fremtidsrettet måte og samtidig sikre biologisk mangfold, ivareta miljø, natur og hindre økt klimagassutslipp. Helhetsperspektivet må ta opp i seg både befolkningsutviklingen, næringsutviklingen og klimaendringene på en slik måte at vi kan fortsette å høste av naturressursene i årene fremover. Hvordan samfunnet løser transportbehovene har stor betydning for steds- og næringsutvikling, helse, levekår og miljø.
Kunnskapsgrunnlaget viser at stedsutvikling, bosetting, transport og kommunikasjonsløsninger er nært forbundet når det skal tilrettelegges for bosetting og regional utvikling i vid forstand. På små tettsteder så vel som i byer er det nødvendig å planlegge arealbruk, stedsutvikling og bosetting i lys av transportbehovene. Samferdsel har en sentral rolle for å oppnå en god balanse i bosettingen mellom tettbygde og spredtbygde områder og legge til rette for fremtidens bo- og arbeidsmarkedsregioner, grønn næringsutvikling og innbyggernes trygghet og forventninger til et godt liv. For å lykkes med bærekraftig stedsutvikling og fremme bolyst blant barn og unge, er det nødvendig at fremtidig stedsutvikling ses i et mobilitetsperspektiv som fremmer gangavstand, kollektive løsninger og reduserer bilavhengighet i hverdagen.
Troms og Finnmark har en sårbar infrastruktur. Enkelthendelser som ras, uvær eller flom kan få store konsekvenser for folks hverdagsliv, for næringer eller samarbeid. Bosetting, persontrafikk, beredskap og næringstransport rammes lett av ulike hendelser som påvirker regularitet, kapasitet eller forutsigbarhet og utrygghet svekker bolyst og investeringsvillighet. Fylkets lange kyst der mye bosetting og næringsliv er etablert, er geografisk tilrettelagt for bærekraftig transport til havs men mye godstrafikk går i dag på veiene i fylket. Med omfattende klimakrav og avgifter knyttet spesielt til CO2-utslipp, utfordrer det lønnsomheten dersom varene fortsatt skal fraktes med fossildrevne kjøretøy. Klimaendringer som issmelting i nord fører også til økt tilgjengelighet og har i tillegg til klimaaspektet en næringsmessig og en sikkerhetspolitisk dimensjon.
En helhetlig areal- og transportplanlegging er nødvendig for å være i forkant av de ulike effektene av klimaendringene, så vi sikrer forutsigbare betingelser for både næringsliv og befolkning i fylket i fremtiden.
2.2 Kapittel 2. Bolyst og levekår
Folk i fylket lever under ulike sosiale forhold og faktorer som bidrar til god helse er systematisk ulikt fordelt i befolkningen. Generelt kommer minoritetsgrupper dårligere ut på helse, utdanning, arbeid og økonomi. Helserelatert adferd følger spesielt sosioøkonomiske forhold. Men for fylket utgjør også geografi utgjør en forskjell som påvirker dødelighet og levealder. Betydningen av tilgjengelighet er derfor et sentralt funn fra kunnskapsgrunnlaget. Utdanning er en viktig faktor for helsetilstand og livskvalitet og både videregående og høyere utdanning er for vår region nært knyttet til hybelliv og reising og er dermed også et spørsmål om tilgjengelighet. Sosioøkonomiske forhold og geografi påvirker valg og muligheter og bidrar til å opprettholde og reprodusere de samme sosiale forholdene hos barn som hos foreldre. Det er derfor et element av arvelighet i sosioøkonomiske forhold som i vår region forsterkes av avstander og tilgjengelighet.
Forskjeller i sosioøkonomiske forhold, samt tilgjengelighet, gir utslag i ulik benyttelse av så vel helsetilbud som kulturelle tilbud og ulik deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv.
Aktiv tilrettelegging av kulturtilbud, inkluderingstiltak, familiepolitikk og likestillingsfremmende tiltak åpner for bredere deltakelse i både samfunnsliv og yrkesliv. Deltakelse og inkludering kan dermed bidra til å redusere sosiale forskjeller, lette forsørgerbyrden i samfunnet, samt bedre fysisk og psykisk helse og livskvalitet hos den enkelte, -noe som igjen styrker bolyst og fremmer stedsutvikling og næringsutvikling gjennom bedre rekrutteringsmuligheter.
2.3 Kapittel 3. Kompetanse, verdiskaping og naturressurser
Fylket er preget av lav arbeidsledighet, noe som resulterer i et stramt arbeidsmarked. Til tross for at en økende andel gjennomfører videregående utdanning og det stadig er flere som velger høyere utdanning, står ikke kompetansebehovet i næringene i forhold til den tilgjengelige arbeidskraften i befolkningen. Oversikter og erfaringer viser at det i næringslivet er manglende samsvar mellom ønsket og tilgjengelig kompetanse og at de ofte ansetter folk med lavere kompetanse enn det som er behovet. Kompetansemangelen kan påvirke evnen til innovasjon, omstillingsevne eller næringsutvikling, og vil for eksempel kunne bremse utviklingen i å gå fra å være en råvareleverandør til å øke bearbeidingsgraden på råvarer. Usikkerheten rundt tilgang til kompetent arbeidskraft kan påvirke investeringsvilligheten og tilgangen til risikovillig kapital og dermed bidra ytterligere til å svekke innovasjonshastighet og omstillingsevne.
Deler av arbeidsmarkedet, spesielt innenfor primærnæringene og reiseliv, er preget av sesongarbeid som skaper utrygghet og lite forutsigbarhet både for enkeltindivider, næringssatsing, stedsutvikling og bolyst.
De langsiktige trendene i befolkningsutviklingen peker spesielt mot for en økende mangel på helsepersonell fremover som kan skape utfordringer med å ta vare på en aldrende befolkning. Potensialet i en teknologisk utvikling, fleksibilitet i turnuser og skiftarbeid, eller økt digitalisering kan imidlertid være en del av løsningen både innenfor sjømatnæring, helse- og omsorg og byggenæringen.
Det er behov for klimaomstilling i Troms og Finnmark. Generelt har næringslivet, kommunene og andre sentrale aktører for lite fokus og noen ganger for lite kunnskap om klimarisiko. Klimaendringer som høyere havtemperatur, mer vær, ras, havstigning vil påvirke oss alle i årene som kommer og spesielt de naturbaserte næringene og reiselivet vil møte omstillingsbehov. Kravene i Parisavtalen (2015) krever kutt i klimagassutslipp, med 50-55% frem mot 2030. Bærekraftmål 12 (ansvarlig forbruk og produksjon) og 13 (stoppe klimaendringene) må derfor prioriteres høyt, men det mangler implementering i regionale planer og handlingsprogram. Generelt ser vi at omstillingen som må til går sakte og utslippsregnskap viser status quo for de siste årene.