5 Senterstrategi
Mål:
Velfungerende sentra som motorer for regional utvikling.
Byer og regionsentre er i økende grad viktige geografiske enheter i regional utvikling. Både folk og deler av næringslivet trekkes mot byer og større tettsteder. En viktig årsak er framveksten av en kunnskapsbasert økonomi. Utvikling i næringslivet og utdanningsrevolusjonen gir sammen en sterk sentraliserende trend. Næringslivet trenger stadig mer kompetent arbeidskraft, og denne arbeidskraften finnes i økende grad i byene. Dette er en internasjonal trend som også gjør seg gjeldende i Troms.
Den demografiske utviklingen viser en pågående sentralisering i Troms fylke, med en vekst i byene. 2 av 3 innbyggere i fylket bor nå i en av de tre største kommunene, Tromsø, Harstad og Lenvik. Veksten i byene forventes å fortsette, særlig i Tromsø, samtidig som uttynningen i distriktene fortsetter.
Kommunene stilles også overfor en økende utfordring med stor omsorgsmengde i forhold til antall yrkesaktive. Fram mot 2030 vil andelen av innbyggerne som er over 70 år ventelig øke fra ca. 10 % til over 15 %, hvilket tilsvarer godt over 10.000 personer[1].
Troms har pr 2013 4,6 innbyggere i yrkesaktiv alder i forhold til antall innbyggere over 67 år, som er på samme nivå som landet for øvrig. I 2028 vil dette forholdstallet være redusert til 3,1 for Troms og 2,6 for Troms uten Tromsø. På landsbasis vil det bli en nedgang til 3,5. Dette viser at eldrebølgen er en nasjonal utfordring, men ettersom det relativt sett blir færre yrkesaktive pr pensjonist i Troms uten Tromsø enn for landet, er det mye som tyder på at eldrebølgen kan få større konsekvenser i Troms enn for landet som helhet.[2]
I mange av distriktskommunene vil den alders- og kjønnsmessige sammensetningen av befolkningen, kombinert med negative flyttetall og nedgang innenfor primærnæringene gjøre det spesielt vanskelig å møte disse utviklingstrekkene. En fornyet satsing på regionsentrene er viktig for å opprettholde bosettingen, også i distriktene.
Senterstrategien innebærer at en gjennom utvikling av livskraftige regionsentra skal arbeide for at arbeidsmarkedet og tilbudet av spesialiserte tjenester gir bedre valgmuligheter og bredere fagmiljøer regionalt, enn det som ellers er mulig å få til i hver enkelt kommune. Dette skal gjøre fylket mer attraktivt for tilflyttere, samtidig som sentrene skal fungere som buffere mot flytting ut av distriktene/ regionene og fylket. I sentrene utføres tjenester også overfor omlandsbefolkningen og næringslivet, og sentrene er samtidig avhengige av levedyktige samfunn i omlandet.
Et aktivt samfunnsutviklingsarbeid er fortsatt viktig i alle deler av fylket, men det må tilpasses lokale forhold og variasjonen i utfordringene. For å utvikle robuste og attraktive lokalsamfunn er det nødvendig med positiv næringsutvikling, gode kommunikasjoner og et godt kulturtilbud. Utvikling av gode tjenestetilbud, attraktive møteplasser og engasjerende kultur- og fritidstilbud avhengig av lokalt engasjement og pådriverkraft. Målrettet og koordinert politikk på flere nivå er med å skape robuste og attraktive lokalsamfunn.
Byene i fylket, det vil si Tromsø, Harstad og Finnsnes, har i kraft av sin størrelse og kompetansestyrke en forsterket mulighet til å være pådrivere i det regionale utviklingsarbeidet, både for egen utvikling og for omlandet. Tromsø har dessuten en viktig rolle i kraft av nasjonale institusjoner i tillegg til sin størrelse og tiltrekningskraft på kompetanse, og framstår i ulike sammenhenger som Arktisk hovedstad som også hevder seg i en internasjonal kontekst.
Regjeringen har jf. kommuneproposisjonen 2015 varslet en kommunereform, samtidig som man har satt i gang en utredning om oppgaver og inndeling for et regionalt folkevalgt nivå[3]. Med endring av kommunestruktur vil det være behov for ny gjennomgang av senterstrukturen. Dette betyr likevel ikke at satsingen på de ulike sentrene vil være lik, til det er de for ulike i størrelse og funksjon.
Tromsø, Harstad og Finnsnes forventes å forbli sentre på nivå 1 og 2 uavhengig av endringer i kommuneinndelingen. Dette er mer usikkert for flere av sentrene på nivå tre, med unntak av Storslett i Nord-Troms, som på grunn av store avstander må være et regionsenter i Nord-Troms. Dette må det tas høyde for i fylkesplanperioden. Også andre forhold enn endret kommunestruktur kan gjøre det nødvendig å gjennomgå senterstrukturen.
Sentrale utfordringer i planperioden vil være å håndtere veksten i de største sentrene, samtidig som man bedrer samspillet mellom sentrene og omlandet og styrker forbindelsene mellom sentrene.
Senternivåene graderes slik:
Nivå 1 Tromsø
Nivå 2 Harstad og Finnsnes
Nivå 3 Storslett, Bardufoss og Sjøvegan
- Skjervøy som senter for maritime funksjoner.
- Setermoen som senter for Forsvarets aktiviteter
Nivå 4 Øvrige kommunesentre
Nivå 5 Lokale sentre
- Kommunesentrene utgjør grunnelementet i senterstrukturen. Her skal befolkningen kunne få utført tjenester for å dekke daglige behov.
- Lokalisering av offentlige regionale funksjoner bør primært skje i sentrene på nivå 1, 2 og 3 der det ikke er andre sentre som har spesielle forutsetninger.
- Skolestedstrukturen innenfor videregående opplæring skal bestå i valgperioden 2011-2015.
Senterstrategien innebærer en differensiert satsing på hvilke funksjoner et senter skal ha i forhold til senterets nivå. Tilbud som besøkes ofte og av mange bør finnes nært brukerne. Mer spesialiserte tilbud lokaliseres på høyere nivå.
Bo- og arbeidsmarkedsregioner har vært mye brukt i planleggingssammenheng, men relativt spredt bosetning og lange avstander i Troms, gjør det i ulike sammenhenger mer hensiktsmessig med en regioninndeling i forhold til servicefunksjoner heller enn arbeidsmarkedsfunksjoner. Til sammenlikning er det 12 BA-regioner i Troms, noen av disse består av en enkelt kommune. Størrelsen på sentrenes omland vil være forskjellig alt etter om det er snakk om arbeidsmarked eller servicefunksjoner. Omlandet rundt et senter, spesielt de største sentrene, er større når det gjelder service enn arbeidsmarked.
I planperioden blir det en utfordring å la beslutninger om lokaliseringer av offentlige tilbud, eller offentlig støtte til private etableringer, forholde seg til senterstrukturen i fylkesplanen.
Når det gjelder sentrumsavgrensing og retningslinjer for lokalisering av kjøpesentra, vil dette framkomme av Regional plan for handel og service i Troms som er under revidering.
Erstatter fylkesdelplan for kjøpesenter i Troms (2004) og inneholder regional planbestemmelse etter PBL § 8-5 for lokalisering av kjøpesenter og handel i fylket. Planen skal definere arealgrenser for handelsområder og sentrumsområder i fylket og hva som tillatt innenfor de enkelte områdene. Planen bygger på en regional handelsanalyse og vektlegger begrepsavklaringer i tillegg til bestemmelser med tilhørende kart.
[1]. Kilde SSB
[2]. Data i dette avsnittet er fra rapporten «Et blikk på kommunene i Troms – demografisk og økonomisk utvikling. September 2013», utarbeidet av Fylkesmannen i Troms.
[3]. Sammen med sluttrapporten fra regjeringens ekspertutvalg, vil denne utredningen være grunnlag for regjeringens forslag om oppgavefordeling som kommer i løpet av våren 2015. Her skal oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune ses i sammenheng. Evt. ny kommuneinndeling vil tidligst gjelde fra 2018.
5.1 Sentrenes rolle for kultur og kompetanse
Det å leve og realisere egne muligheter og forventninger i livskraftige samfunn i Troms skal ikke bare bidra til arbeid og en god levestandard, men også bidra til positive opplevelser av livskvalitet og egen utvikling. Dette forutsetter en god infrastruktur for kulturelle opplevelser og muligheter for å formalisere og bygge opp egen kompetanse. Den kulturelle og kompetansemessige infrastrukturen må ses i sammenheng med senterstrukturen, der mer spesialiserte tilbud normalt skal finnes på høyere nivå i senterstrukturen. Her må sentrene på nivå 1-2, men i noen grad også nivå 3, spille en helt avgjørende rolle.
Forbedret tilgjengelighet til tjenester, utdanningstilbud og opplevelser kan oppnås på flere måter enn ved tradisjonelle samferdselsløsninger. Desentraliserte undervisningstilbud og oppbygging av nye nettverk og ny teknologi kan bidra til at regioner med begrensede tilbud i større grad kan dra nytte av det tilbudet som finnes i sentra på høyere nivåer i senterstrukturen. Utbygging av bredbånd og annen telekommunikasjon med tilstrekkelig kapasitet er også grunnleggende i en strategi for styrket tilgjengelighet og regional integrasjon, og vil være en forutsetning for framtidig næringsliv og bosetting i distriktene.
Fylket har flere utviklingsmiljøer og lokalt verdiskapingspotensial blant annet gjennom næringshagene og distribuerte arbeidsplasser. Mange av disse miljøene har utgangspunkt i forsknings og utviklingsaktiviteten som er generert fra universitets- og høgskolemiljøene i fylket. Bredbånd og digital infrastruktur har vært og vil være en forutsetning for denne utviklingen.
5.2 Videregående skoler og senterstruktur
Skolestedstrukturen må være gjenstand for tilpasning til fylkeskommunens økonomiske situasjon og demografiske og samfunnsmessige endringer. Fylkeskommunen skal også utnytte muligheter til å bruke digitale læringstilbud som kan utligne geografiske avstander og økonomiske begrensninger. Dette gjelder særlig innenfor utdanningsprogrammet Studiespesialisering, hvor digitale læringsressurser og fjernundervisning kan utnytte bredden i det nasjonale fagtilbudet optimalt.
Fagopplæringen er avhengig av god tilgang på læreplasser i bedrifter, og et stadig mer kunnskapsintensivt nærings- og arbeidsliv krever spesialiserte fagopplæringstilbud. Samspillet mellom opplæring i skole og i bedrift vil derfor stå sentralt i kvalitetsarbeidet innen videregående opplæring i planperioden. Også innen fagopplæringen kan man ta lokale ressurser i bruk, ved at større deler av yrkesopplæringen gis i bedrift gjennom vekslingsmodeller som er beskrevet i kapittel 6 av Meld. St. 20 (2012-2013) På rett vei.
5.3 Kulturelle arenaer
Kulturlivet kan bidra til både identitetsbygging, fellesskap, opplevelser, mestring, utvikling, trivsel, mening, læring og integrering over både kulturelle, sosiale og aldersmessige grenser. Kulturutredningen peker på at styrking av den kulturelle infrastrukturen er å styrke demokratiet[4].
I Troms finnes det et mangfold av kulturarenaer. Bibliotekene, museene og kulturhusene er blant disse. Kulturskolene, fritidsklubber og anlegg for idrett og fysisk aktivitet er andre.
Bibliotekene har lav terskel for tilgjengelighet og har betydning som kulturell og kompetansegivende møteplass og kunnskaps- og kulturformidler for hele befolkningen. Den kulturelle grunnmuren gir befolkningen tilgang til kunst- og kulturfaglig kompetanse, opplevelse og deltakelse. Kulturpolitikken bør ha som mål at å sørge for at alle skal ha mulighet til å delta i kulturlivet uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, geografisk bosted mv.
Det er igangsatt en kartlegging av kulturelle arenaer i Troms gjennom prosjektet Rom for kultur, med fokus på kompetanse og lokalsamfunnsutvikling. Målsettingen er flere funksjonelle og fremtidsrettede kulturarenaer i Troms, ikke nødvendigvis nye arenaer, men oppgradering av de som finnes. Det være seg formidlingsarenaer for profesjonelle, frivillige eller offentlig aktører. Når det gjelder anlegg for idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet vises det til regional plan for idrett og anlegg og for idrett og fysisk aktivitet og regional plan for friluftsliv, vilt og innlandsfisk.
[4]. NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014.
5.4 Samferdsel og senterstruktur
Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse. Transportpolitikken skal legge til rette for Regional utvikling. Dette stiller krav til en variert satsning og en differensiert transportpolitikk der de ulike delene av transportsektoren sees i sammenheng. Kommunikasjonene innenfor et senter, mellom senter og omland og mellom sentrene i fylket er avhengig av kvaliteten på veger eller kollektivtransport. Samtidig må fokus være på hva som kan gjøres for å redusere transportbehov.
Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse. Transportpolitikken skal legge til rette for Regional utvikling. Dette stiller krav til en variert satsning og en differensiert transportpolitikk der de ulike delene av transportsektoren sees i sammenheng. Kommunikasjonene innenfor et senter, mellom senter og omland og mellom sentrene i fylket er avhengig av kvaliteten på veger eller kollektivtransport. Samtidig må fokus være på hva som kan gjøres for å redusere transportbehov.
Statens vegvesen har kartlagt og beregnet kostnadene for å ta igjen forfallet på fylkesvegnettet til mellom 4,8 og 7,7 milliarder kroner. Samtidig er det er behov og forventninger knyttet til utvikling av vegnettet, rassikring, investering i ny veginfrastruktur, samt å opprettholde et godt kollektivtilbud.
Byområdene, og spesielt Tromsø, preges av stor vekst i biltrafikk. Økende biltrafikk skaper store utfordringer for arealutnyttelse, trafikksikkerhet og fremkommelighet for buss, gående og syklende. Økt bruk av kollektivtransport, gange og sykkel er det viktigste virkemiddel for å møte bilvekst. Kollektivtrafikken skal sammen med helhetlige veg- og trafikkløsninger legge til rette for vekst og sunn byutvikling. Omlag 70 % av bussreisene i Troms foretas i Tromsø. For byområder er det viktig å satse på høy frekvens, redusere reisetid og god fremkommelighet for buss. Utenfor byene og bynære områder er det mindre passasjergrunnlag og rutetilbudet må derfor optimaliseres i forhold til skoleskyss og arbeidsreiser, samtidig som man sørger for godt rutetilbud mellom sentrene i fylket.
Forbedret og mere effektiv og trygg kommunikasjon mellom sentre/viktige kompetansemiljø/klynger er en viktig faktor for å forstørre bo- og arbeidsmarkedsregioner og øker muligheten til å bo i distriktene.
[5]. «Attraktive lokalsamfunn og arbeidsmarkedsregioner i Nord-Norge», NORUT Alta rapport 2013:7.