Regional landbruksplan for Troms 2014-2025 - «Arktisk landbruk – ei næring med mange muligheter»

4.1 Produksjon av mat

4.1.1 Tradisjonell matproduksjon

Troms er i en unik posisjon hva gjelder vårt naturgitte mangfold. Vi har de beste forutsetninger for beitebasert husdyrproduksjon. Det er også gode forhold for produk- sjon av potet, grønnsaker og bær av særlig god kvalitet. Produksjonen er grunnlaget for en foredlingsindustri som bidrar til betydelig verdiskaping og sysselsetting i fylket. Det må være et mål at matproduksjonen i Troms skal økes i takt med etterspørselen og at økningen i størst mulig grad skal være basert på lokale ressurser.

Grovfôrbasert husdyrproduksjon

Med de gode beiteressursene som er i fylket (se faktaboks 2), er det naturlig å satse på beitebasert husdyrproduksjon.

Grovfôrproduksjon på innmark

Satsing på beitebasert husdyrproduksjon krever betydelig satsing på grovfôrproduksjon på innmark for fôrtilgang gjennom vinteren.

 

God agronomi

Landbruket i Troms preges av faglige utfordringer mht. jord- og plantekultur. God jordkultur og drenering er viktig for at enga skal klare seg gjennom vinteren.

Utviklingen mot mer ekstensiv drift gjelder landbruket i hele landet, men trenden og trusselen er sterkest i Nord-Norge. Mer ekstensiv drift innebærer at dyrkings- tilstanden over tid forfaller som en følge av forsømt jordkultur og dårlig drenering som igjen medfører dår- lig hevd med forsuring, mye ugras og reduserte avlinger. Årsaken er et samspill av mange, ofte selvforsterkende, faktorer som dels har med strukturelle endringer og mekanisering å gjøre, dels med plantemateriale og dyrkingsteknikk, og dels med dreneringstilstand og kalking. Økt andel leiejord og dårlig arrondering er med på å forverre situasjonen. Fokus på jordkultur er mindre på leiejord, særlig der det er korte kontrakter. Derfor blir god arrondering vanskelig å få gjennomført.

I Nord-Norge har vi hatt flere vintre med værforhold som gjør det krevende for plantene å overleve. 2010 var av denne grunn et katastrofeår for landbruket i Troms. Statistikken for perioden 2003 til 2012 viser at ca 31 % av tilskuddene til vinterskader på eng ble utbetalt til gård- brukere i Troms (SLF). Dårlig drenering og jordkultur vil forverre følgene av klimarelaterte skader. I vedlegg 5 fremgår det hvilke erstatnings- og forsikringsordninger som er tilgjengelig for planteproduksjonen i Troms og hvordan de fungerer for Tromslandbruket.

God jordkultur er helt avgjørende i økologisk landbruk. Forbedret jordkultur er derfor en forutsetning for å kunne øke tilbudet av økologisk produserte landbruksvarer.

I sum representerer de nevnte utviklingstrekkene en trus- sel mot framtidig landbruk- og matproduksjon. Mest markant kommer dette til uttrykk i Nord-Norge. Det er derfor nødvendig å komme i gang med mottiltak i vår landsdel så snart som mulig. Det finnes mye god kunnskap om jordkultur, men det har vært lite fokus på dette fagområdet de siste 20 årene. Denne kompetansen må få større oppmerksomhet, og det er nødvendig både å ta i bruk eksisterende kompetanse og å utvikle ny. Det er også behov for større Forsknings og Innovasjons (FoI) -innsats slik at man i samhandling mellom næring, rådgiving og forskning kan utvikle ny kunnskap og bedre løsninger.

Sortsutvikling

Dagens plantemateriale er ikke godt nok for det framtidige nordnorske landbruket. Samspillet mellom temperatur og daglengde i Nord-Norge skiller seg fra de fleste andre områder. Dette tilsier at vi må ha egen sortsutvikling under våre forhold, med seleksjon og utprøving under de klimatiske forhold som sortene skal brukes under.

I Norge har Graminor AS ansvaret for foredling av jord- og hagebruksvekster. Etter avviklingen av aktiviteten til Graminor på Vågønes ser man med bekymring på at det ikke lenger skal være noen fagpersoner knyttet til plante- foredling lokalisert i landsdelen. Regional tilstedeværelse er en viktig forutsetning for å forstå og ha fokus på de særskilte utfordringene i nord.

Klimatilpasning

Nyere kunnskap og forskning, bl.a. det nylig avslutta prosjektet «Klima og landbruk i Nord- Norge», viser indikasjoner på at en fremover vil få økt vekstsesong og lengere perioder uten snødekke i Nord-Norge. Klimaend- ringer i nordområdene kan medføre store endringer innen grovfôrproduksjon på relativt kort sikt. Mye tyder på at særlig vinterklimaet vil endres sterkt, og påvirke blant annet overvintring av plantene. Forskning for å tilpasse planteproduksjonen i Nord-Norge til et endret klima, er en viktig forutsetning for et konkurransedyktig landbruk i nord. For å lykkes i dette arbeidet er det viktig at kunn- skapsproduksjonen styrkes og fortsatt skjer i landsdelen.

Mål 2: Effektiv og bærekraftig utnyttelse av grovfôrarealene på innmark

Målet skal oppnås ved å

• bygge opp kunnskap om god agronomi i alle ledd
• sikre tilgang til sorter tilpasset nordlig klima nå og i fremtiden

 

Mål 3: Effektiv og bærekraftig utnyttelse av utmarksbeitene i Troms

Målet skal oppnås ved å

• synliggjøre beitebruken i kommunale planverk
• styrke beitelagene
• øke kompetansen om bruk av beiteressursene

 

Bygg

Takten i fornyelse av driftsbygninger er for lav for å opprett- holde produksjonen i fylket. Dette gjelder alle de viktigste tradisjonelle produksjonene. Kapitalslitet i Tromslandbruket er vesentlig større enn investeringstakten. Samtidig medfører lav panteverdi på eiendommene vanskeligheter med å gjennomføre nyinvesteringer, og eventuelle lån blir tilsvarende dyre. Bidrag fra det offentlige er derfor nødvendig for å kunne gjennomføre investeringer. BU-ordningen er viktig for å sikre fornying av Tromslandbruket. Rammene for BU-tilskudd er små i forhold til etterspørselen.

I de senere år har interesse for utbygging vært større enn tilgang på kapital. Med dagens rammevilkår må utbyggingsbruk gjerne fordoble sin produksjon for å få til nødvendig lønnsomhet. Dette skaper ofte problemer fôr og areal skal skaffes, og kan hindre bruksutbygging.

Det er en alminnelig oppfatning at kostnadene ved bygging av driftsbygninger er relativt høye i Troms sammenlignet med andre fylker lenger sør i landet. Særlig ved transport av tunge bygningsartikler, som betong, der en er avhengig av ferge, blir transportkostnadene store. Investeringstakten i Tromslandbruket er i den store sammenhengen såpass beskjeden at det ikke har vært interessant nok for lokale entreprenører å engasjere seg i utbygging av landbruket. Dette medfører liten eller ingen konkurranse og svak kompetanse på landbruksbygg hos entrepenørene. Disse forholdene medfører høye byggekostnader.

Mål 4: Utvikle en bygningsmasse og teknologi tilpasset framtidas behov for produksjon og offentlige krav

Målet skal oppnås ved å

• jobbe for å forbedre finansieringsordningene for investering i driftsbygninger
• sikre gårdbrukeren tilstrekkelig og god kvalitet på rådgivning og hjelp i byggeperioden, fra ide til drift av bygg

 

Mål 5: Utnytte produksjonspotensialet for kumelk i Troms

Målet skal oppnås ved å

• utnytte gårdens kapasitet på en lønnsom måte
• ha kontinuerlig fokus på melkeproduksjon og dens muligheter
• videreføre satsing på kompetanse og utvikling i kumelkproduksjonen

Mål 6: Utvikle geita som arktisk merkevare og videreutvikle Troms som ledende geitfylke i landet

Målet skal oppnås ved å

• opprettholde geitmelkproduksjonen minst på dagens nivå
• videreføre satsing på kompetanse og utvikling i geitholdet
• jobbe for kommersiell utnyttelse av geit- og kjekjøtt
• utvikle markedet for geitmelkprodukter

Se også delkapitler om grovfôrproduksjon og beitebruk.

 

Mål 8: Økt kjøttproduksjonen av storfe

Målet oppnås ved å

• rekruttere nye produsenter av ammeku
• øke kompetanse om produksjonen
• øke spesialiseringen i produksjonen

 

Mål 9: Tilstrekkelig produksjon av gris for å dekke behovet til produksjon av arktiske kjøttprodukter

Mål 10: En robust eggproduksjon i Troms

Målet oppnås ved å

• opprettholde og utvikle eksisterende produksjonsapparat
• heve kompetansen i produksjonen
• tilpasse produksjonen til markedet

Mål 11: Økt hagebærproduksjon og foredling av bær i Troms

Målet oppnås ved å

• etablere apparat for drivkraft og gjennomføring av strategiplan
• sikre kompetanseheving og rekruttering for produsenter og veiledningsapparat
• øke kapitaltilgang
• øke fokus på forskning og utvikling
• utvikle nye produkter

 

Mål 12: Potetbonden i Troms – leveringsdyktig på mengde og kvalitet hele året

Målet oppnås ved å

• utvikle nye potetsorter tilpasset en arktisk vekstsesong
• legge til rette for produksjon av modne poteter på 80-90 dager
• øke lagerkapasitet
• styrke faglig og sosialt potetmiljø
• øke tilgang på arealer for dyrking av potet

Mål 13: Økt grønnsaksproduksjon i Troms for å utnytte potensialet og etterspørsel i markedet

Målet oppnås ved å

• øke kompetansen i alle ledd
• jobbe for effektive mottaks- og distribusjonssystemer
• øke produksjonsvolum

4.1.2 Økologisk produksjon av mat

I økologisk produksjon er det en målsetting å drive på en mest mulig bærekraftig måte samt å ha en driftsform som i størst mulig grad ivaretar husdyrenes behov for utfoldelse og naturlig adferd. Erfaringer fra det økologiske jordbruket gir samtidig en økologisering av det konvensjonelle landbruket med blant annet alternative metoder for plantevern, jordbearbeiding og ugrasrensking, fokus på vekstskifte og dyrevelferd. I tillegg er ekstensiv drift med mye beitebruk med på å hindre gjengroing av kulturlandskapet.

Det er en nasjonal målsetning at 15 % av norsk produksjon og forbruk av mat skal være økologisk innen 2020.

Landbruket i Troms har fordeler i økologisk produksjon på grunn av at klimaet gir et relativt lavt smittepress av sykdommer og skadedyr på plantene, samt mindre problem med ugress enn lengre sør i landet. Klimaet gir imidlertid også en større utfordring for produksjon av eget økologisk fôr.

Økologisk landbruk er minst like avhengig av god jordkultur og drenering som bruk som driver konvensjonelt (se kap 4.1.1 om god agronomi). Det må gis ekstra stimulans til tiltak som kan forbedre jordtilstanden på økologiske bruk.

Økoløft-prosjektet i Nordreisa og Kåfjord som ble avsluttet i 2010 og det pågående Økomelkprosjektet i regi av Tine, har vist at det er interesse for å legge om til økologisk drift i fylket. Det er imidlertid noen rammevilkår som gjør at flere ikke ser seg mulighet til å legge om.

Økologisk melk og storfekjøtt

Fra 2010 besluttet Tine å ikke gå inn på nye avtaler om tillegg for økomelk. Dette gjør at potensielt nye produ- senter ikke ser at det blir økonomi i å legge om. Gjennom Økomelk-prosjektet har TINE åpnet for å gi avtale om øko- tillegg til nye produsenter i Nordland og Troms sør for Lyngen kommune. I Nord-Troms er det imidlertid per nå ikke mulig for nye produsenter å få tillegg for økomelka.

Rammevilkårene for melkeproduksjon har betydning også for produksjon av økologisk storfekjøtt da det gjennom melkeproduksjon også ales opp ungdyr til slakt.

Geit er en betydelig produksjon i Troms, men økologisk geitmelk oppnår ikke merpris hos TINE. Det må arbeides for å få til dette gjennom foredling av økologisk geitmelk enten gjennom å stimulere til ysting på gårdsnivå eller at TINE utvikler økologiske produkter basert på geitmelk.

Økologisk småfehold

Når det gjelder økologisk sauehold, så ligger forholdene veldig godt til rette for slik produksjon i Troms. I dag er det lite økologisk småfehold i Troms. Interessen er til stede, men omlegging begrenses av tilgang på gjødsel og areal. Behov for store grovfôrarealer gjør at det er vanskelig å få det til å strekke til med egen gjødsel og transportkostnadene blir for store ved transport av økologisk gjødsel sørfra. Dette hinderet er av så stor betydning at det er få som ser seg anledning til å legge om. En satsing på gris i Troms vil kunne bidra til bedre tilgang på gjødsel til disse brukene.

Økologisk potet- og grøntproduksjon

Troms har et aktivt potetmiljø og dette gir mulighet for økologisk produksjon. I og med at omfanget av produksjon både på potet og grøntsektoren er så liten også i resten av landsdelen, bør det inngås et samarbeid mellom miljøene i nord om en bred satsing på disse produksjonene.

Kompetanse-rådgiving/veiledning

Kunnskap om økonomiske muligheter på omlagte bruk er viktig for å sikre realistiske lønnsomhetsvurderinger for de som er på planleggingsstadiet for mulig omlegging. Gårdbrukere som har lyktes i sin økologiske produksjon er de beste ambassadørene og kunnskapsbasene for å få flere bønder til å legge om. Det bør satses på mentorordninger der etablerte økologiske gårdbrukere veileder og følger opp nye produsenter.

Det har vist seg at det er svært viktig med tett oppfølging fra veiledningsapparatet for å gjøre gårdbrukerne trygg på at det lar seg gjøre å legge om til økologisk uten for mye arbeid og økonomisk tap. Det er behov for økt fokus på økologisk i veiledningsapparatet.

 

Mål 14: Øke økologisk produksjon og forbruk i Troms i tråd med nasjonale målsetninger

Målet oppnås ved å

• satse på hele kjeden fra produsent til forbruker
• øke kompetansen i rådgivnings- og veiledningsapparatet
• øke produksjon og forbruk av økologisk melk
• legge til rette for økologisk småfehold
• jobbe for økt økologisk forbruk

4.1.3 Lokal mat og matspesialiteter

Nasjonalt og internasjonalt ser vi en sterk økning i interessen for kortreist mat – mat basert på lokale råvarer og som bearbeides lokalt. I en verden der grenser bygges ned er maten og tradisjoner fra egen region identitetsbyggende. Turistene ønsker genuine opplevelser fra det området de besøker, der maten og matkulturen er viktige ingredienser. I tillegg er økt fokus på miljø og troen på at lokal mat er mer helsemessig sikker, grunner til den økte interessen. En stor andel av råvarene fra Troms-jordbruket bearbeides og selges i Nord-Norge.

Vårt naturgitte mangfold er unikt for Troms. Vi bor midt i matfatet! Råvarene fra fylket kommer fra ulike landbruksproduksjoner, reindrift, fiske, oppdrett, fangst og sanking. Det brede mangfoldet av type produkter er avgjørende for at serveringsbedrifter skal kunne lage spennende helhetlige menyer med mat fra regionen og gi gjestene en stor matopplevelse.

Samiske mattradisjoner der både lammekjøtt og rein inngår, kan gi et nytt innhold innenfor matspesialiteter i fylket. Sammen med samisk mat, historier og informasjon om samisk kultur, vil det kunne gi et mye bredere produkt både innenfor lokalmarkedet og reiselivsmarkedet.

Trendene er med produsentene. Forbrukerne sier at de ønsker å kjøpe mer lokal mat. Lokal mat har generelt et godt omdømme og målinger viser at forbrukerne kjøper mer av dette.

For å lykkes med en lokalmat-satsing er det viktig at en tenker lønnsomhet og ser satsingen fra kundens ståsted.

 

Mål 15: Øke produksjonen og mangfoldet av lokal mat og matspesialiteter basert på råvarer fra Troms

Målet oppnås ved å

• styrke matprodusentene
• se mat og reiseliv i sammenheng
• jobbe for en arktisk matregion

 

4.2 Skogbruk og klimatiltak i skogen

Hovedutfordringa for skogbruket i Troms er best mulig utnytting av dagens skogressurs, og å bygge opp en framtidig skogressurs med større kubikkmasse og tilvekst og med mer etterspurte og lønnsomme sortiment. Den årlige tilveksten i skogen kan fordobles. Skogbruk er langsiktig. Et bestand har ei omløpstid fra 70 år og oppover. Investeringer i skogkultur er investeringer for framtida og kommende generasjoner. En høy innsats i skogkultur i dag vil også gjøre at en kan ta ut større virkesmengder både på kort og lang sikt.

Kartlegging av miljøverdier er positivt, men det hender ofte at de brukes ukritisk. Kunnskapsgrunnlaget er ofte dårlig, kriteriene er diffuse og hjemmelsgrunnlaget for ordningene er mangelfullt. Det må finnes fram til ordninger som avklarer miljø- og skoginteressene slik at næringsinteressene kan ivaretas og unødvendig byråkrati unngås.

Mange av de utfordringer som skogbruket har, er behandla i flere utredninger og stortingsmeldinger, og i embetsoppdraget til Fylkesmannens landbruksavdeling.

Utfordringene er nedenfor omtalt i 5 delutfordringer: hogst, ressursoppbygging, karbonbinding, mer bruk av tre og treprodukt og kompetanse og veiledning.

4.2.1 Hogst

Viktige rammer for hogsten er salgspris og mulighet for avsetning. Det er rom for å øke hogsten av lauvskog, men da må infrastruktur som veger og kaier bygges ut. Uten veger kan ikke vedmarkedet og industrien sikres ei jamn forsyning med tilstrekkelig virke. Det er stor mangel på skogsveger i Troms. Det er svært kostbart å kjøre fram tømmer med lassbærere i terrenget sammenlignet med lastebiltransport på skogsveger. Forskjellen kommer fort opp i over 100 kroner pr. kubikkmeter tømmer og kilometer terrengtransport. Dagens tømmerbiler setter store krav til vegstandarden. Flere av de eksisterende vegene er bygd ut i ei tid med andre krav til bæreevne og linjeføring. Det er derfor behov både for nybygging, ombygging og opprusting av skogsvegene.

 

En del av det offentlige vegnettet har heller ikke den standarden som kreves i dag. I tillegg til skogsveger, er høvelig driftsutstyr og dyktige fagpersoner avgjørende for avvirking og framdrift av tømmer. Entreprenører og planleggere må kunne få nødvendig opplæring.

En del tømmer, både inn og ut av fylket, fraktes med båt. Enkelte steder mangler høvelige kaier. I en Sintef rapport fra 2011 er behov og plassering av tømmerkaier behandlet. LMD har de siste par åra gitt særskilte mid- ler til tømmerkaier.

Eiendomsstrukturen er ei utfordring. Mange små eiendommer med lite tømmervolum pr. daa, gjør det nødvendig med samarbeid over eiendomsgrensene. Tilrettelegging for dette samarbeidet krever både informasjon- og planleggingskapasitet.

4.2.2 Ressursoppbygging - skogkultur

Det ligger godt til rette for å øke produksjonen av bartretømmer. Fylket har flere hundre tusen daa som egner seg godt for barskog. Over hundre års erfaring med planting av barskog viser at vi kan bli sjølforsynt med tømmer av god kvalitet. Målet er langsiktig, og det kreves målretta innsats.

En produksjon på 100 000 m3 skurlast, som er forbruket i dag, vil i tillegg gi et bruttovolum på omlag 450 000 m3 masse- og energivirke i form av kvister, massevirkeandel (50 % av stammen), bark, bakhon og sagflis. Økt skogplanting vil på den måten gi både skurlast og energivirke til framtidig biobrensel og biodrivstoff.

Skogkulturtiltak må også settes inn for å bedre virkeskvaliteten og den økonomiske avkastningen i de naturlige furuskogene og i egna lauvskogareal. Furumoene er utsatt for stort press for omdisponering til andre formål. Det må bli sterkere vern av furumoene mot avskoging og nedbygging.

En betydelig større skogkulturinnsats må planlegges og gjøres slik at det biologiske mangfold blir ivaretatt.

Skogplanteproduksjonen må opprettholdes. Det vil bidra til økt leveringssikkerhet og at produksjonen tilpasses lokale forhold. Samtidig vil kompetansen ivaretas og bygges opp. Plantematerialet må være av riktig proveniens, det vil si at plantene må være av nordlig herkomst og tilpassa våre lys og klimaforhold. Markedet for slike planter er begrensa, og ei sikker planteforsyning må legge opp til å møte ulike klima- og avsetningsforhold. Det er utfordrende å holde oppe skogplanteproduksjonen i vanskelige driftsår.

4.2.3 Karbonbinding

Binding av CO₂ i skog er en sikker, rask og kostnadseffektiv metode. I Troms kan det bindes langt mer CO₂ enn det gjøres i dag. Vi har store områder der skogvolumet, og derved binding og lagring av CO₂ , kan mangedobles ved å skifte ut glissen lauvskog med barskog. Utfordringa er hvordan vi best mulig kan øke CO₂ -fangsten ytterligere uten at det skaper unødvendig store konflikter mot andre interesser.

Rapporten «Planting av skog på nye arealer som klimatiltak» ble lagt fram 29. august 2013. Den er utarbeidet av Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet. De nye arealene som er vurdert er åpne areal og gjengroingsareal med under optimal skogproduksjon. Rapporten tilrår planting av 1 mill. daa slikt areal i løpet av 20 år. Det vil si 50 000 daa i året. Troms er et av fylkene som har store areal av slike marktyper. Rapporten gir ei omforent, faglig anbefaling av hvilke areal i landet som egner seg til planting etter ei avveiing mellom hensynet til klima, naturmangfold, andre miljøverdier og næring.

4.2.4 Mer bruk av tre og treprodukter

I verdikjeden fra stubbe til marked kommer den største verdiskapinga ved videreforedling av virket. Skal bruken av tre øke, forutsetter det at markedet utvikles slik at det er avsetning for de virkeskvaliteter som kan produseres. Det lokale markedet er viktig.

Skogen tar opp og lagrer karbon. Ved å bruke tømmer og materialer av tre, vil karbonet lagres videre. Trelast kan i stor grad erstatte andre bygningsmaterialer som har et mye dårligere karbonregneskap. «Tre er et fornybart bygningsmateriale, og det eneste materialet man kan øke bruken av uten å øke byggesektorens miljøbelastning. Fremstilling av treprodukter er, sammenlignet med alternative produkter, lite energikrevende og gir lite prosessutslipp. Både treprodukter og avfallsprodukter fra skog og treproduktkjeden kan brukes som bioenergi og erstatter fossilt brensel. Karbon lagres i tre gjennom hele livsløpet, og tiltak for å øke levetiden til treprodukter vil derfor bidra til å forlenge lagringen av karbon. Mulighetene for å øke bruken av tre avhenger av rammebetingelser på flere områder» (Meld. St. 9 Velkommen til bords, 2011-2012). Stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk sier omtrent det samme.

Dette er et godt grunnlag for å øke verdiskapinga i skogbruket. Innovasjon Norge forvalter to verdiskapingsprogram for økt bruk av tre: Bioenergiprogrammet og Trebasert innovasjonsprogram.

Innenfor trebasert inovasjonsprogram er det etablert et nettverk av tredrivere. En tredriver arbeider i ett område, eller fylke, og har som oppgave å arbeide for økt bruk av tre ved å hente, skape og spre kunnskap mellom næringsdrivende. Innovasjon Norge gir støtte til å etablere tredrivere.

Et godt produsentmiljø for videreforedling av tømmer vil gjøre det lettere å ta i bruk den stigende virkesmengden vi vil få fra barskogen. Kompetanseheving og utviklingsprosjekt er nyttige tiltak for å sikre, og å utvide, framtidig verdiskaping.

4.2.5 Kompetanse og veiledning

4.2.6 Kompetanse og veiledning

Skogeiere, skogsentreprenører, transportører, vedprodusenter, sagbrukseiere og småprodusenter må ha mulighet for kurs og opplæring i skogbruk innenfor sine arbeidsfelt. Et godt utbygd og effektivt veiledningsapparat har vist seg å være avgjørende for å legge til rette for økt aktivitet i skogen i fylket. Dette veiledningsapparatet bør oppgraderes. Skogeeiersamvirket kan bidra til å skape engasjement og forståelse for større satsing på kompetanse og samhandling i næringen lokalt og regionalt

4.2.7 Utfordringer

De utfordringer skogbruket står ovenfor, løses best med å bygge opp en større skogressurs med god kvalitet og å øke verdiskapinga i skognæringen. Hensyn til miljø, kulturlandskap og friluftsliv skal ivaretas.

Øke hogsten på kort og lang sikt

Etterspørselen etter flis og tømmer er stigende. Skogsveger og et godt tilpassa driftsapparat er avgjørende for å møte denne utfordringa. For å trygge en større og jevnere tilførsel av virke til bioenergianlegg og trebearbeidende bedrifter, må infrastrukturen med veger og velteplasser bygges ut. Bygging av skogsveger er kostnadskrevende, og medfører store utgifter for skogeierne. Skal vi få bygd tilstrekkelig med skogsveger, bør statstilskottet økes, og fylkeskommunale bidrag må vurderes. Flaskehalser for tømmertransport på offentlige veger må utbedres.

Det må legges til rette for samarbeid over eiendomsgrenser for mer rasjonell hogst. Driftsplaner med miljøregistreringer (MIS) er her et nyttig hjelpemiddel, og slike bør utarbeides. Skogeiere og entreprenører må ha tilgang til, og gis mulighet for, nødvendig opplæring som en del av eiendomsforvaltningen og for å få effektive og trygge arbeidsplasser. Et faglig og godt veiledningsapparat må være på plass.

Bygge opp skogressursen

Statlige tilskudd har vært en avgjørende forutsetning for en aktiv skogkultur. Slike investeringer er langsiktige, ofte med et hundreårsperspektiv. Med de utfordringer vi har i dag med trang økonomi, er det viktig at tilskuddsordningene til investeringer i skogkultur blir opprettholdt og helst utvidet.

Etter hogst må det aktivt legges til rette for ny skog. I framtidige lauvskog- og furubestand må naturlig forynging følges opp med tiltak som sikrer kvantum og kvalitet. På noe furumark må det plantes, og på god produktiv mark må det plantes anna barskog, hovedsakelig gran, men andre verdifulle og godt egna treslag må også vurderes.

Mye av gjengroingsmarka bør plantes for å gi større verdiskaping enn det ei sakte tilgroing med lauvkratt vil gi. Tilgang på godt plantemateriale av egnede treslag og riktig proveniens, må sikres. Det offentlige må støtte planteproduksjonen i fylket i vanskelig klima- og driftsår.

Øke opptak og binding av karbon i skogen

Vi må systematisk bygge opp en skogressurs som vil være et viktig bidrag for å ta opp og binde karbon. Tilplanting med barskog på gjengroingsareal og i lauvskog med liten bestokning må økes ut over det som vanligvis blir tilgjengelig ved vanlig skogsdrift. Slike areal kan få en egen status og høyere offentlige tilskudd.

For binding av CO₂ må areal som er hogd, raskt settes i produksjon. Lang ventetid på forynging må unngås. Treslag med stor kapasitet for karbonbinding og lagring må brukes. Kartlegge gjengroingsareal etter kriterier i rapporten Planting av skog på nye arealer som klimatiltak, og aktuelle områder for tilplanting plukkes ut.

 

Mål 16: Øke hogsten i Tromsskogen

Målet oppnås ved å

• forbedre infrastrukturen
• satse på hogstfremmende tiltak
• fokusere på driftsplaner som hjelpemiddel for rasjonell hogst

Mål 17: Bygge opp skogressursene og bedre kvaliteten på framtidsskogen

Målet oppnås ved å

• øke skogplantingen
• sikre god kvalitet på framtidsskogen

 

Mål 18: Øke opptak og binding av karbon i skogen

Målet oppnås ved å

• øke stående kubikkmasse og tilvekst pr. arealenhet

Mål 19: Øke bruk av trevirke

Målet oppnås ved å

• bruke mer bioenergi
• bruke tre som bygningsmateriale
• øke leveranser av lauvtrevirke til industri

4.3 Bygdenæringer

Troms er et småbruksfylke. Det viser seg vanskelig å skaffe nok inntekter til at ett til to årsverk kan finansieres av gårdens utkomme innenfor tradisjonelt landbruk. Mange gårdbrukerpar har derfor arbeid utenfor gården, men ønsker gjerne å kunne leve av gården. Ved å satse på bygdenæringer i tillegg til den tradisjonelle gårdsdrifta kan det åpne seg mulighet for at flere kan ha sitt virke på gården og leve av gårdens ressurser. For å få til dette er det viktig å legge til rette for informasjon om muligheter, og tilrettelegging for kompetanseoppbygging på ulike områder.

4.3.1 Inn på tunet

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Potensialet for videre utbygging av Inn på tunet er stort. Store utfordringer i helse- og omsorgssektoren og behov for alternative opplæringsarenaer og arbeidstreningsarenaer gjør at landbruket kan være en viktig ressurs for disse. Stortingsmelding 29 (2012-13) Morgendagens omsorg, Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse og Samhandlingsreformen peker alle på behovet for nytenkning i tjenestebildet der lokale ressurser bør kunne spille en større rolle.

I februar 2012 la Regjeringen fram Inn på tunet -Nasjonal strategi. Viktige stikkord i strategien er: Kompetanse, videreutvikling, kvalitet og kvalitetssystemer, langsiktighet og prioritering av utvalgte tjenestesektorer. Høsten 2013 presenterte Regjeringen Handlingsplan for Inn på tunet 2013-2017. De viktigste tiltakene som er skissert i handlingsplanen er:

Konseptutvikling, kommunikasjon og informasjon, koordinering og samarbeid, kompetanse, utdanning og forskning, og godkjenningsordning og kvalitetssikring.

Inn på tunet står i en særstilling blant bygdenæringene fordi den i tillegg til sysselsetting og verdiskaping i landbruket bidrar til vekst og utvikling blant sårbare grupper i samfunnet. Dermed spares storsamfunnet for store beløp i sosialutgifter, institusjonsopphold mv. Inn på tunet bør også være uavhengig av svingninger i konjunkturene.

Det er flere eksempler innen psykiatrien der pasienter er forespeilet et liv med piller og institusjon, men som gjennom Inn på tunet har fått bygget opp selvbildet og kommet over i utdanning og arbeid. Barn og unge som har vist mange tegn på å falle utenfor, har gjennom individuell tilrettelegging i Inn på tunet, kommet over i en positiv utvikling. Inn på tunet-tilbud til personer med alders demens i en tidlig fase, kan spare institusjonsinnleggelse med ½ - 2 år.

De viktigste utfordringene i forbindelse med utvikling av

Inn på tunet i Troms er:

• En aktiv holdning i kommunene, NAV mv for å se hvilke muligheter Inn på tunet kan gi i tjenesteproduksjonen. Inn på tunet er i sin natur tverrfaglig og fordrer ofte samhandling på tvers av etablerte strukturer.
• Langsiktighet. Det er viktig for alle involverte parter at det er forutsigbarhet i avtaler mv.

 

Mål 20: Verdiskaping i landbruket gjennom tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstilbud

Målet oppnås ved å

• kvalitetssikre tilbudene
• utvikle kompetanse blant tilbydere
• styrke dialogen mellom kjøper og selger og nærmere samarbeid om utvikling av tilbudene
• tilrettelegge for nettverksbygging
• dokumentere kvalitet i, og effekter av, Inn på tunet
• forankre Inn på tunet i samfunnsplanleggingen

4.3.2 Grønt reiseliv

Mulighetene for gårder og bygder som vil satse på reiseliv er gode. Mange gårder har gode ressurser, som uten de store investeringer, kan tilrettelegge for overnatting og opplevelser.

I utviklingen av grønt reiseliv i Troms, møter vi på de samme utfordringer som gjelder for reiselivet i fylket ellers. Dette gjelder samferdselsløsninger, markedsføring og turistinformasjon. Dette er tema det må jobbes med for reiselivet i fylket generelt og som fremgår av Troms fylkeskommunes reiselivsstrategi for Troms 2013-2017. Når det gjelder de tiltak som kan gjøres for grønt reiseliv spesielt, er det utfordringer knyttet til produktpakking (produktutvikling), samarbeid og nettverk, kunnskap og kompetanse, portal for informasjon og booking.

Produktutvikling og produktpakking

Den økonomiske utviklingen med økt velstand og høyere utdanningsnivå, fører til økt etterspørsel og vilje til å bruke ressurser på kultur, opplevelse og reiser. Reiselivsnæringen må derfor dreies fra enkeltstående tradisjonelle reiselivsprodukter, til et samarbeid om helhetlige opplevelsesprodukter som inkluderer kultur, mat, historie, natur og aktiviteter, i tillegg til transport og overnatting.

En viktig basis som produktutvikling/produktpakking må støtte seg til, er infrastruktur som samferdsel, parkeringsmuligheter, merkede løyper og stier, naturguideutdanning/kurs, kart (både digitale og ordinære), turistinformasjon, gode hjemmesider og booking.

Vi ser også at produktpakking i form av å tilrettelegge rundreiser for grupper av turister kan komme sterkere som nisjeprodukt.

Samarbeid og nettverk

Ofte utvikles de beste opplevelsesproduktene i samarbeid med andre etablerere, gårdbrukere, organisasjoner eller andre, og dette kan gjelde for hele kjeden som turisten «må ha» - transport, overnatting, mat og aktiviteter/ opplevelser. Vi ser at bygder som har gått sammen (også i samarbeid med kommunen) om å utvikle tilbud, har fått betydelig utvikling og lønnsomhet innen reiseliv.

Tromsø har de siste årene opplevd en svært sterk økning av nordlysturismen, og de største byene i fylket trekker naturlig nok turister fordi de har enklere tilgjengelighet og overnattingstilbud som er lett å finne. Bygdene kan utvikle og by på mange opplevelser som byene ikke kan. Det er nødvendig med godt samarbeid mellom byer og distriktene på reiseliv.

 

Mål 21: Lønnsomme reiselivstilbud på gårdene og bygdene i Troms

Målet oppnås ved å

• satse på pakking av produkter
• legge til rette for samarbeid og nettverk blant tilbyderne
• mobilisere til nyetablering
• sikre kompetanse blant tilbyderne
• satse på informasjon og markedsføring

4.3.3 Bygdeservice

Mål 22: Verdiskaping i landbruket ved å tilby tjenester til lokalsamfunnet

Målet oppnås ved å

• legge til rette for bygdeservicelag i Troms

4.4 Eiendoms-, areal- og boligpolitikk

4.4.1 Eiendomsstruktur og jordleie

En av hovedutfordringene for Tromslandbruket er eiendomsstruktur og mye jordleie. Det vanlige er at hver gårdbruker leier av mange utleiere, ofte på kortsiktige vilkår og med ulik avstand fra eget tun. Kortsiktige avtaler medfører svakt vedlikehold av arealene, det oppnås små avlinger og bøndene må høste langt større arealer enn nødvendig. Lang transport av fôr og gjødsel medfører økte kostnader i produksjonen.

Finansiering av utbyggingsprosjekt på gårdsbruk er en langsiktig investering. Andelen leiejord utgjør som regel en stor del av arealgrunnlaget for en utbygging. Nå kreves normalt leiekontrakter på inntil 10 år. Kortsiktige leieavtaler skaper usikkerhet både for utbygger og långivere. Nedbetalingstiden på lån til slike prosjekter er normalt 20 til 25 år. Langsiktige lån er bare delvis nedbetalt når leieavtalene går ut. Leietiden burde være tilnærmet like lang som nedbetalingstiden på lånene til prosjektet. Det vil være lettere å få langsiktige lån til finansiering av prosjekter med mer langsiktige leieavtaler. En praksis med leieavtaler opp mot 15 til 25 år vil kreve en holdningsendring både hos utleiere, leiere og forvaltere.

Å legge til rette for mer langsiktige leieavtaler, samt større muligheter for å kjøpe arealer som ikke brukes av eier, er nødvendig for å utvikle Tromslandbruket til ei framtidsretta næring med finansieringsordninger som er tilpasset nedskrivningstiden på investeringene.

Jordloven er endret slik at muligheten for å få tilgang på tilleggsjord er enklere. Disse endringene er ikke gjort kjent på en tilfredsstillende måte. Det bør gjennomføres informasjonsmøter eller bygdemøter for å gjøre de nye mulighetene kjent. Erfaringen viser at på slike møter vil bygda ofte presse på for å få gjennomført de beste løsninger for alle parter. Skriftlig orientering når ikke fram. Det er viktig å få folk i tale og få analysert hva den enkelte kan greie seg med, hva en kan greie seg uten, men som kan være viktig for den som har yrket sitt i landbruket.

Ved omsetting av landbrukseiendom hvor eier ikke skal drive jorda bør kommunen vurdere å sette vilkår om videresalg av innmarka som tilleggsjord til nabobruk i drift. Kjøper kan beholde hus og utmark. Ofte er det huset og rettighetene i utmark til jakt og fiske som er det viktigste for kjøper som ikke skal drive jorda. I dag er kostnadene ved å dyrke opp et dekar dyrkbar jord om lag det dobbelte av hva som betales for fulldyrka jord ved kjøp som tilleggsjord.

4.4.2 Jordvern

​Kun 1 % av landarealet i Troms er jordbruksareal for matproduksjon. Disse arealene er under press. I et langsiktig perspektiv er det viktig for fylket å kunne produsere mat på de arealene som er best egnet. Jordbruksarealene er grunnlaget for å kunne utvikle lokale matprodukter.

Omdisponeringsforbudet i jordloven legger opp til et strengt jordvern. Regjeringen har de siste årene flere ganger innskjerpet kommunenes ansvar for å ta vare på jordressursene i sin forvaltning etter plan- og bygningsloven og etter jordloven. Selv om forbudet mot nedbygging av dyrka og dyrkbar jord er klar, er utviklingen når det gjelder nedbygging urovekkende.

Plan og bygningsloven er et nyttig redskap når landbrukets produksjonsarealer skal skjermes mot utbygging. Den gir kommunen mulighet til å kartfeste «hensynssoner».

Bruken av hensynssoner tar utgangspunkt i at kommunen selv vektlegger en sektorinteresse, definerer omfang og lokalisering av hensynet og utformer kartet. Hensynssoner utformes da etter kommunens vurderinger, behov og forutsetninger. Kommunen kan gi retningslinjer som vil ivareta hensynet til landbruksnæringen og som er tilpas- set utfordringene for den aktuelle kommunen. Regionale myndigheter kan gi råd om arbeidet basert på nasjonale forventninger tilpasset forholdene i Troms fylke.

Landbrukets kjerneområder

Et viktig virkemiddel for å nå målene om redusert nedbygging av dyrket og dyrkbar mark er at kommunene peker ut landbrukets viktigste ressursområder, eller kjerneområder, og tegner disse inn på et kart som vedtas politisk. Disse bør omfatte større sammenhengende arealer dyrka jord, og tilsvarende arealer dyrkbar jord som i praksis lett lar seg dyrke.

Et slikt kart gir signal om å unngå omdisponering av jordressursene og er et bidrag til god og langsiktig forvaltning av jordbrukslandskapet. Ved å følge opp klare og langsiktige prioriteringer i planleggingen, kan arealenes kvaliteter for matproduksjon og opplevelser sikres.

Utgangspunktet er regjeringens jordvernpolitikk for vern av dyrket og dyrkbar mark. Det er viktig at jordvern vektlegges i arealplaner som behandles i kommunene.

Arbeidet vil gi en vekting av arealenes betydning for landbrukssektoren. En effekt av prosessen er at arealer av mindre betydning for landbruksnæringen også kartlegges. Håndhevingen av et restriktivt jordvern vil ikke være like viktig i slike områder og de kan enklere brukes til andre formål.

Kjerneområde landbruk kan også inngå som en del av en landbruksplan eller annen tilsvarende temaplan. Kartet er også nyttig ved forvaltning av kommunale midler til miljøtiltak i landbruket og ved utforming av regionale miljøprogrammer.

Mål 23: Landbrukets ressursgrunnlag skal sikres for å utvikle et lønnsomt og bærekraftig jord- og skogbruk i fylket

Målet oppnås ved å

• øke bruken av langsiktige leiekontrakter
• sikre landbrukets ressursgrunnlag gjennom kommunale planprosesser

​

4.4.3 Eiendoms- og boligpolitikk

Mål 24: Øke bosetting på landbrukseiendommer uten fast bosetting

Målet oppnås ved å

• stimulere til raskere omsetting av landbrukseiendommer uten aktiv drift
• målrette bruken av eiendomsjuridiske virkemidler

 

4.5 Rekruttering

Rekruttering handler om videreføring av drift, utvikling av drifta og rekruttering til nye næringer også utenom generasjonsskifte. Med det store antallet som slutter i landbruket og relativt mange av dagens gårdbrukere som pensjoneres om få år, er potensialet for rekruttering inn i yrket stort.

4.5.1 Generasjonsskifte/eierskifte

​​​​​​Odelsloven og tradisjonene rundt odelsretten innebærer at de aller fleste landbrukseiendommer blir omsatt innen familien. Likevel kan det være vanskelig å få noen i familien til å overta drifta når bonden når pensjonsalder. Neste generasjon vil da ofte være vel etablert, med familie og annen karriere. Konsekvensene av dette er ofte at gårdsbruk tas ut av produksjon fordi ingen er villig til å ta over og videreføre drifta.

Rekruttering til yrket og overtakelse av gård ved generasjonsskifte henger tett sammen. Generasjonsskifte innen landbruket er en krevende prosess. Det handler om å komme tidlig i gang, om menneskelige og familiære faktorer, økonomi, skatt, avgifter mv. Salgsverdi for gården er ofte for lav til innkjøp av ny bolig slik at de som legger ned drifta velger å bo videre på gården. Samtidig må ofte kjøper gjennomføre store investeringer for å videreføre driften.

Generasjonsskifte er et ømtålig tema i mange familier. Det kan være til hinder for gode prosesser. Det er viktig å snakke om framtida lenge før eierskifte er aktuelt. Helst bør det være et tema fra barna er små. Kommunene bør jevnlig bringe dette tema på banen blant gårdbrukerne.

Å tilrettelegge for generasjonsskifte også utenfor familie, er viktig for framtidig rekruttering til landbruket. De som vil satse på landbruket, særlig de unge, må få muligheter til å skaffe seg tilstrekkelige arealer, rekrutteringskvoter, kompetanse og kapital til fornying av driftsapparatet. Gårdsbruk som har vært lagt ut for salg har så langt ikke vært vanskelig å få omsatt i Troms. Endringen i odelsloven gjeldende fra 1.1.13 har gjort det enklere med salg av gårdsbruk og rekruttering utenom familien.

Det er et stort behov for kapital og pantesikkerhet ved oppstart og overtagelse av gårdsbruk. Ofte er pantegrunnlaget på bruk i Troms dårlig da disse brukene tradisjonelt sett er små med lite egen jord og lite verdifull skog og bygningsmasse. Når man i tillegg havner utenfor ordninger som etablererstipend og oppstartsstøtte som andre næringer kan få fra Innovasjon Norge, bidrar det ytterligere til å vanskeliggjøre oppstart.

Det er behov for gode garantiordninger fra landbrukssamvirket overfor private banker, til kjøp av livdyr, melkekvote og lignende. Generasjonsskiftetilskudd og lån burde også kunne gis ved generasjonsskifte utenom familie. For eksempel ved at en ung bonde vil overta en gård i drift fra en nabo eller lignende.

4.5.2 Omdømme

Mål 25: Opprettholde drift på gårdene i Troms

Målet oppnås ved å

• opprettholde og videreutvikle drift på eksisterende gårdsbruk
• bidra til nyetableringer
• informere om de økonomiske virkemidlene som finnes
• vurdere nye virkemidler

 

Mål 26: Smidige og kunnskapsbaserte eierskifter i landbruket

Målet oppnås ved å

• sørge for informasjon og motivasjon til gårdbrukerfamilier
• sikre god rådgivning om tema eierskifte

Mål 27: Gi landbruket et godt og fortjent omdømme

Målet oppnås ved å

• fokusere på det positive innenfor landbruket
• bedre gårdbrukernes yrkesstolhet
• synliggjøre landbruket

4.6 Kompetanse

All utvikling bygger på kompetanse. Landbruket består av svært kompetanseintensive næringer der den enkelte utøver bør beherske mange disipliner som økonomi og driftsledelse, fôring og stell, jord- og plantekultur, mekanikk, skogbruk, miljø, energi, kvalitetskrav, helse, miljø og sikkerhet, bygdenæringer mm. Kapitalkrav, strukturrasjonalisering med større enheter, endrede driftsforutsetninger og dermed et mer og mer profesjonalisert landbruk, stiller store krav til den enkelte utøver for å kunne oppnå tilfredsstillende økonomi. Den enkeltes driftsmåte og kompetanse påvirker også i stor grad det økonomiske utbyttet som oppnås. Klimaendringer, produktivitetsvekst, ny kunnskap mv forutsetter at den enkelte yrkesutøver holder seg godt faglig oppdatert. Det er viktig at de som skal inn i næringen tilbys utdannelse for å kunne møte alle disse kravene.

Arktisk landbruk vil i liten grad kunne konkurrere på kvantitet og må derfor være best på kvalitet. En forutsetning for å kunne utnytte de kvalitetsfortrinn som arktisk landbruk har, er høy kompetanse i alle ledd i verdikjeden. Ei næring med høy kompetanse er også viktig for å få til utvikling, stolthet og rekruttering.

4.6.1 Naturbruksutdanning i videregående skole

En viktig brikke for kompetanseoppbygging og rekruttering til det arktiske landbruket er naturbruksskolene. Flere av naturbruksskolene sliter i dag med lav søkning og begrensede ressurser. Her er det nødvendig at det tas tak slik at ikke utdanningstilbudet forvitres. Det er viktig at skoleelever får god informasjon om landbruksutdanninga og de utdanningsløp som tilbys i fylket og andre steder. Rådgivere i grunnskolen må være oppdatert og ha kunnskap om de valgmulighetene som finnes, samt ha evne til å skissere hvilke karrieremuligheter grønn utdanning kan gi. Det bør vurderes hvorvidt ressursene kan utnyttes bedre på tvers av fylkesgrensene.

I tillegg til videregående opplæring, er naturbruksskolene også en viktig arena for etterutdanning (se faktaboks 5). Eksempel på dette er nettbasert agronomutdanning, potetskole, grovfôrskole og geitskole.

Det er på nasjonalt plan satt i gang et arbeid med evaluering av landbruks- og gartnerutdanninga og kartlegging av behovet for fagskoler. Dette arbeidet må følges opp med innspill fra landbruket i Troms.

For å heve kunnskapsnivået blant gårdbrukerne, bør den eksisterende yrkesutdanninga stimuleres og utvikles, og i tillegg bør det utvikles tilbud på fagskolenivå. Det finnes i dag ingen fagskole innen landbruksfag i Troms. På landsbasis er det tilbud inne storfe og driftsledelse, planteproduksjon og driftsledelse, arborist og anleggsgartner og blomsterdekoratørfaget. Det bør settes i gang utredning av en fagskole for arktisk landbruk med hovedvekt på arktisk landbruk, driftsledelse og bær/grønt/potetproduksjon som et nordnorsk tiltak.

4.6.2 Agronomutdanning for voksne

I Troms er det vanlig at de som går inn i landbruksyrket gjør det i godt voksen alder, ofte etter at de har skaffet seg annen utdanning og annen yrkeserfaring. Disse har helt andre behov for tilrettelagt landbruksutdanning enn de som går ordinær videregående skole. Agronomkurs for voksne bør videreføres som et tilbud til denne gruppa.

 

4.6.3 Etter- og videreutdanning

Det er flere aktører som tilbyr etter- og videreutdanningskurs til landbruksnæringa i Troms innen ulike tema, blant annet gjennom rådgivingstjenestene til Tine og Nortura samt Troms Landbruksfaglig senter og Norsk landbruksrådgiving. Man har god erfaring med at kortere brukerstyrte kurs er gode, faglige arenaer. Korte kurs er velegnet i forbindelse med fokus på utvalgte tema i hele fylket eller større deler av det.

Troms mangler tilbud om utdanning innen skogbruk. De som ønsker å utdanne seg innen dette området må reise til andre fylker. Næringsutøvere i skogbruket må ha mulighet for kurs og faglig oppdatering innenfor sine arbeidsområder.

I Troms har vi ingen utdanninger som retter seg direkte mot enkelte bygdenæringer, men det er mulig å ta studier innen reiseliv og lignende ved andre høgskoler mv. Innovasjon Norge tilbyr en rekke kurs og rådgiving i forbindelse med etablering, utvikling og drift. Kompetansenettverket for lokalmat i Nord-Norge ved Bioforsk tilbyr en rekke kurs, besøksordning og veiledning innen lokal mat.

Eksisterende tilbud om høyere utdanning innen landbruksfag på nasjonalt nivå må opprettholdes og videreutvikles slik at de dekker framtidas behov for kandidater med høy kompetanse. Landbruket i Troms må gi innspill på hva næringen trenger av kompetanse.

4.6.4 Kompetanse i veiledningsapparatet

Det er viktig at gårdbrukere og skogeiere kan inn- hente informasjon og kunnskap fortløpende fra et velfungerende veilednings- og rådgivingsapparat. Kommunal landbruksforvaltning, Norsk landbruksrådgiving og samvirkeorganisasjonenes rådgivingstjeneste er viktige støttespillere for næringen. Det er viktig at disse funksjonene fungerer godt og har ressurser og kompetanse til å kunne bistå med kunnskap.

Landbruksrådgivninga i fylket er allsidig, men blir ofte oppfatta som fragmentert og innen skogbruk mangelfull. Norsk landbruksrådgivning har 10 enheter i landsdelen, av disse er 3 i Troms. Bedre samordning av rådgivningstjenesten er trukket frem ved flere anledninger og arbeidet bør nå settes i gang. Utfordringene for den faglige rådgivninga er først og fremst nedgang i antall bruk og redusert produksjon.

Etter at kommunene overtok ansvaret for landbruksforvaltninga, er bemanninga mer enn halvert. Det er få kommuner som har kapasitet og kompetanse til å drive landbruksbasert næringsutvikling, til tross for en klar sammenheng mellom kommunal innsats og faktisk næringsutvikling. Dette vil i stor grad påvirke næringens muligheter for å drive et framtidsrettet landbruk med god økonomi og lønnsomhet i framtida.

 

Mål 28: Sikre grunn- og videreutdanning i landbruket med tilstrekkelig antall elever/studenter

Målet oppnås ved å

• gjøre utdanningstilbudet innen naturbruk bedre kjent og mer attraktivt for ungdom
• gi ungdom bedre mulighet for relevant arbeidspraksis i landbruket

Mål 29: Gårdbrukere og veiledningstjeneste med god kompetanse om landbruksdrift under arktiske forhold

Målet oppnås ved å

• skape forståelse og entusiasme for kompetanseheving
• gi tilbud om allsidig kompetanseutvikling som dekker alle sider ved landbruksdriften
• sikre god kompetanse og kapasitet i veiledningsapparatet

4.6.5 Forskning og innovasjon (Foi)

Mål 30. Sikre målrettet forskning og utvikling tilpasset Tromslandbrukets behov og potensiale

Målet oppnås ved å

• sikre regional tilstedeværelse av landbruksforskning
• bedre finansieringsordninger for regionsspesifikk landbruksforskning
• samordne kompetansemiljøene

4.7 Rovvilt

Tap av dyr på beite er sammensatt. Det sentrale målet for beitenæringen er å redusere tap av dyr på beite, både til rovvilt og av andre årsaker. Tap av dyr på beite til rovvilt er omtalt i dette kapittelet. Tap av dyr på beite grunnet andre årsaker enn rovvilt er nærmere omtalt i kap. 4.1.1 om beitebruk. Viktigheten av god dyrehelse for å unngå tap på beite er omtalt i kap 4.10.4.

Nasjonal rovviltpolitikk

Norsk forvaltning av fredet rovvilt (jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn) er fundamentert på stortingsmelding nr 15 (2003-2004), «Rovvilt i norsk natur» og Stortingets behandling av denne gjennom innstilling til Stortinget nr. 174. Føringene i disse to dokumentene er fulgt opp i rovviltforskriften («Forskrift om forvaltning av rovvilt»). I 2011 inngikk Stortinget et nytt rovviltforlik basert på representantforslag 163 S (2010-2011). Dette bekrefter hovedlinjene i forliket av 2004, men med visse justeringer. Blant annet er det nasjonale bestandsmålet for bjørn redusert, og det er lagt sterkere føring for forvaltningens bidrag til regulering av bestandene mer presist på bestandsmål.

Rovviltforliket i Stortinget innebærer et todelt mål. Norge skal ha en forvaltning som opprettholder bestandene av fredet rovvilt på fastsatt bestandsmål samtidig som næringsinteresser og andre samfunnsinteresser ivaretas på best mulig måte. Dette skal skje gjennom følgende hovedstrategier:

• Arealdifferensiering – skille rovvilt og beitedyr i tid og rom (områder avsatt henholdsvis til rovvilt og beitedyr)
• Bestandsregulering gjennom alminnelig jakt
• Forebyggende tiltak i konfliktområder
• Skadefelling av skadegjørere

Regional forvaltning

Norge er inndelt i 8 rovviltregioner hvor Troms og Finnmark er en region. I hver region er det nasjonalt fastsatte bestandsmål for hver rovviltart. Regionale rovviltnemnder er ansvarlige for å utarbeide en forvaltningsplan som viser hvordan nasjonal rovviltpolitikk skal gjennomføres i egen region. Disse inneholder en beskrivelse av status, utfordringer, mål, strategier og virkemiddelbruk for den enkelte region. En av de viktigste strategiene er prinsippet om arealdifferensiering. I Troms skal forvaltningen av rovvilt i hovedsak skje i indre strøk, dvs øst for E6 (i Nord-Troms enda lenger øst). Områdene vest for E6 er prioritert til beitedyr. Tross dette er det årlig betydelige tap av beitedyr også vest for E6.

Utfordringer

For saueholdet representerer jerv og gaupe de største tapene, for reindrifta er gaupa og kongeørna de største skadevolderne.

I 2012 ble det for Troms utbetalt til sammen 13,5 millioner kroner i erstatning for beitedyr (sau + rein) tatt av rovvilt. Av dette utgjør erstatning for sau vel 3,5 millioner kroner. I tillegg kommer indirekte tap (f.eks søyer som har mistet lam og må sendes til slakt pga jurbetennelse). Konflikten representerer store utfordringer med hensyn til næringsvirksomhet og dyrevelferd i store deler av fylket. I konfliktområder må en påregne at tap til rovvilt er en betydelig faktor for bortfall av sauebruk.

Rovviltnemnda i Troms og Finnmark har i sin forvaltningsplan for fredet rovvilt, gjort rede for mål, strategier og ikke minst utfordringene som må løses for å lykkes med målsettingen om å ha både beitedyr og rovvilt i regionen (kapittel 10). Dette støttes fullt ut. Beitenæringene er særdeles viktig for Troms. Av den grunn er det viktig å sikre løsninger som regionen kan leve med fremover. Det er derfor ønskelig å utdype og forsterke det som står i nevnte forvaltningsplan om utfordringer, mål og strategier.

Det er en opplevelse av at intensjonen med nevnte rovviltforlik ikke er oppfylt. Dette gjelder spesielt bestandsregulering og uttak av rovvilt som gjør skade i akutte situasjoner. Dette er svært viktige virkemidler da de fleste andre forebyggende tiltak ikke har virkning. I den grad de har virkning, har de store negative konsekvenser for praktisk drift, arbeidsomfang og driftsresultat for næringene.

Det er generell oppslutning om at hovedvirkemiddelet for bestandsregulering skal være alminnelig jakt (kvote- og lisensjakt). Imidlertid må virkemiddelet utformes slik at det blir hensiktsmessig. Dagens regelverk og praktisering av dette, oppfattes som stivbeint og byråkratisk og er pr i dag den største begrensningen for å oppnå tilfredsstillende resultat. Det er flere eksempler på dette. I Troms har en hatt langt mer jerv enn bestandsmålet over flere år. Det har derfor blitt brukt mye ressurser lokalt og regionalt på kursing og opplæring i åtejakt på jerv, deriblant bruk av fangstbås. Dagens regelverk fordrer at båsen har fysisk tilsyn to ganger i døgnet. Dette vanskeliggjør sjansen for å lykkes av flere grunner. Slik fangst bør skje med god avstand fra veier, bebyggelse, ferdsel osv. Tilsynet samt tilførsel av åte blir da utfordrende vinterstid pga av snøforhold, mørke, kulde osv. Bruk av snøscooter ville i stor grad løse dette problemet, men hindres ofte av motorferdselloven. Tilsynet kan med enkelhet løses gjennom viltkamera med MMS-funksjon, men dette aksepteres ikke av overordnet miljøforvaltning, uten at det gis noen forklaring på hvorfor. Resultatet i Troms er at satsingen på båsfangst er smuldret bort.

Et annet eksempel er dagens jakttidsbestemmelser for gaupe. På grunn av lys- og klimaforholdene i Nord-Norge ville en måneds ekstra jakt (april) være gunstig for jaktuttaket, spesielt i år med stor bestand. En slik endring ville ikke komme i konflikt med yngelperioden eller andre dyrevelferdsmessige forhold.

Et tredje, mer overgripende eksempel, er innføringen av grunneiers tillatelse for jakt på rovvilt ved stortingsforliket i 2004. Tidligere var lisensjakt på jerv holdt utenom grunneiers tillatelse. På grunn av manglende grunneierorganisering i Troms og uoversiktlige forhold med hensyn til grunneiers tillatelse er flere aktuelle områder i Troms i praksis ikke tilgjengelige for jegere flest.

Det kan nevnes flere slike eksempler. Felles for dem er at de bunner i regelverk som i liten grad er tilpasset praktiske og/eller geografiske/regionale forhold. Dette burde det kunne justeres for uten at det gikk på bekostning av miljømessige interesser som bestandsmål, jaktetikk eller dyrevelferd.

Som nevnt ovenfor, har en i flere år, på tross av økende aktivitet gjennom alminnelig jakt, hatt langt større bestand av jerv i Troms enn fastsatt bestandsmål. Ekstraordinære uttak er et virkemiddel overordnet miljøforvaltning har tilgjengelig for å regulere bestanden i slike situasjoner, men en har ikke hatt vilje til eller vært i stand til å regulere bestanden ned til fastsatt nivå på tross av anmodninger og råd om hvordan dette kunne gjøres fra regional rovviltnemnd. Selv etter at en i rovviltforliket av 2011 presiserte miljøforvaltningens ansvar for uttak av resterende lisensfellingskvote (jerv og bjørn) gjennom ekstraordinære uttak, oppleves det fortsatt som om den fraskriver seg dette ansvaret. Beitenæringene opplever at overordnet miljøforvaltning er veldig nøye med at bestandene ikke kommer under fastsatte bestandsmål, men langt fra like opptatt av å redusere bestandene når disse ligger over bestandsmålene.

Løsningen kan være å overføre ansvaret for ekstraordinære uttak til rovviltnemndene. Pr i dag har Miljødirektoratet myndigheten, og bruker da Statens Naturoppsyn (SNO) til å gjennomføre uttakene etter egen instruks (som ikke begrenses av alminnelige retningslinjer for skadefelling og jakt). Ved overføring av denne myndigheten til regionalt nivå inkludert muligheten til å benytte SNO til effektuering av oppdragene, ville regional Rovviltnemnd og Fylkesmannen få de virkemidlene en trengte for å få til en helhetlig og regionalt tilpasset forvaltning. Dette ville også gi et reelt innhold i rovviltforlikets presisering av at det er et mål at regional myndighet i rovviltforvaltningen styrkes.

Som nevnt er det i Troms årlig store tap til freda rovvilt også i områder prioritert til beitedyr. I tillegg til alminnelig jakt er skadefelling ved akutt rovviltskade et viktig virkemiddel i slike områder. Rovviltforliket av 2011 sier at i slike områder skal det ikke være rovvilt som utgjør et skadepotensial. Gjeldende praksis er at det må ha skjedd dokumentert skade før skadefelling iverksettes. Beitenæringene mener at tilstedeværelse av rovvilt i slike områder utgjør allerede et skadepotensial og at terskelen for iverksetting av skadefelling må senkes.

Som nevnt er kongeørnbestanden på bestandsmålet eller over. Fra beitenæringenes side oppleves tap til kongeørn som et økende problem. Det kan gis skadefelling for kongeørn. Dette er imidlertid mest aktuelt i hekketiden hvor risikoen for å avlive hekkende fugl med unger på reir er stor. Som kjent er det ikke kvotejakt eller andre regulerende virkemidler for kongeørn. I praksis betyr dette at en pr i dag ikke har noen aktiv forvaltning av kongeørn.

Ordningen med kommunale og interkommunale skadefellingslag synes heller ikke å fungere godt nok. Alt for mange skadefellingsoppdrag mislykkes og bidrar således ikke til å avklare tapssituasjonen. Det er flere grunner til dette. Etablering av skadefellingslag er frivillig, og det blir således tilfeldig om slike etableres. De største utfordringene med å få en slik frivillig ordning til å fungere er ugunstige lønns- og arbeidsvilkår, tidsklemme hos personell som oftest har annet og bedre betalt arbeid, manglende økonomisk kompensasjon til kommunene for dekning av administrative kostnader samt et regelverk (motorferdselloven, jaktforskrifter osv) som setter kraftige og ofte uforståelige begrensninger for gjennomføringen av skadefellingen. En løsning kunne være å overføre ansvaret for effektuering av skadefellinger til SNO som er statens feltapparat. Dette ville løse alle utfordringene nevnt ovenfor i tillegg til at en kunne sikre lokal medvirkning gjennom å hyre inn de beste jegerne lokalt som hjelpemannskaper.

Mål 31: Redusere konfliktnivået mellom beitedyr og rovvilt gjennom effektiv bestandsregulering av fredet rovvilt

Målet oppnås ved å

• jobbe for effektivt uttak av rovvilt gjennom alminnelig jakt (kvotejakt og lisensfelling)
• sikre mer presis bestandsregulering gjennom ekstraordinære uttak
• jobbe for mer effektivt uttak av rovvilt ved akutt skade (skadefelling)

 

4.8 Viltforvaltning/viltskade

Det overordnede målet i norsk viltforvaltning er å sikre viltet og viltets leveområder slik at naturens produktivitet og artsrikdom blir tatt vare på. Viltloven inneholder et generelt fredningsprinsipp hvor alt vilt i utgangspunktet er fredet. Miljødirektoratet fastsetter jakttider for de artene det kan jaktes på.

Kommunene er den lokale viltmyndighet og utgjør en svært viktig del av forvaltningen, spesielt innen forvaltningen av elg og viltskader fra hjortevilt, og småvilt som hare, rype, skogsfugl og ender. Fylkeskommunens oppgaver er knyttet til å sikre de høstbare, ikke truede viltartene, og går i hovedsak ut på å veilede kommuner og rettighetshavere.

Viltforvaltning inngår som tema i Regional plan for friluftsliv, vilt og innlandsfisk 2014-2025. Jakt regulerer viltbestandene og begrenser skade på beitemark og beitedyr. Jakt har tradisjonelt vært et viktig supplement til tradisjonelt landbruk og fiske i Troms. Det har gitt et svært viktig bidrag i naturalhusholdninga. Jakt har historisk sett vært en viktig del av landbruket. I dag er jakt forbundet med rekreasjon og friluftsliv, og er for de fleste ikke nødvendig for matauk eller økonomisk utbytte.

4.8.1 Elg

Veksten i elgbestanden i Troms er stor, og medfører flere former for belastning på landbruket og samfunnet for øvrig.

Vinterbeiting på furu av elg har økonomiske konsekvenser for skogeierne. Det foreligger omfattende tallfesting av det økonomiske skadeomfanget fra Sør-Norge. I Troms er det ikke gjennomført noen slik systematisk kartlegging og kostnadsvurdering av skadene.

Osp er, sammen med rogn og selje, blant de viktigste beiteplantene for elg, hjort og rådyr. Økende beitetrykk fra hjortevilt kan føre til nedgang i bestandene av osp. Osp er det lauvtreslaget i Troms som er best egnet for skur. Det er også omfattende elgbeite på rogn og vier, men dette er av liten økonomisk betydning for skogbruket i fylket. Elgen sitt beitepress og skadeomfang kan dokumenteres ved elgbeiteundersøkelser. Det er i svært liten grad blitt gjort i Troms.

Omfanget av beiteskader av elg på rundballer er økende, spesielt i områder med stor tetthet i vinterhalvåret. De store skadene i Målselv og Bardu oppstår ved at elg trekker inn til vinterbeitene fra nabokommunene på kysten. Det er derfor svært viktig med regionalt samarbeid om elgforvaltningen. Elgstammen må forvaltes slik at skadetrykket den medfører for landbruket og andre samfunnsverdier er på et akseptabelt nivå.

4.8.2 Gås

Mål 32: Redusere skader forårsaket av vilt på skog og gressavling

Målet oppnås ved å

• sikre en bærekraftig elgbestand
• redusere beiteskader av grågås

4.9 Landskapsressurser og produksjon av fellesgoder

4.9.1 Kulturlandskap og kulturminner

Kulturlandskapet i Troms er preget av lengere tids bosetting og omfattende beitebruk. Et variert og mangfoldig kulturlandskap er rammen for et trivelig miljø som gir mulighet for opplevelse og rekreasjon både for fastboende og turister. Opprettholdelse av jordbrukets kulturlandskap er viktig både kulturhistorisk og for biologisk mangfold, samt at det kan ha et økonomisk aspekt knyttet til næringsutvikling og reiseliv. For å opprettholde verdien i landbrukets kulturlandskap, er det nødvendig med fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold.

Kulturminner er spor vi mennesker har satt etter oss. Bygninger, gravhauger, hustufter og andre elementer kan fortelle oss om menneskers liv og virke gjennom tidene. Hvert år forsvinner rundt en prosent av kulturminnene her til lands. Det nasjonale målet er at tapet av kulturminner ikke skal være mer enn 0,5 % pr år. For hvert kulturminne som går tapt, mister vi viktig kunnskap om vår kultur og historie. Mange kulturminner ligger i landbrukets kulturlandskap og landbruket spiller dermed en viktig rolle for ivaretakelse av disse.

Økende grad av store irreversible naturinngrep gjør det utfordrende å forvalte natur- og kulturverdiene i landskapet. For at også fremtidige generasjoner skal leve i og av landskapet, må vi forvalte landskapet som en ressurs i samfunnsutviklingen på en slik måte at vi bevarer og videreutvikler dets kvaliteter i et langsiktig perspektiv.

Landskapskonvensjonen understreker at landskapet er en felles ressurs og et felles ansvar. I landskapet møtes mange ulike slags verdier og ressurser - kulturelle, økologiske, sosiale og økonomiske. Det er ofte ulike interesser knyttet til hvordan landskapsressursene skal benyttes. Et tett samarbeid mellom offentlig forvaltning, organisasjoner og private er en forutsetning for å håndtere landskapets mangfold av verdier på en bærekraftig måte.

Moderne drift gjør at kulturminnene på innmark er særlig utsatt for skade og ødeleggelse. Kommunene må i større grad ta i bruk kulturminnedatabasen Askeladden for å sikre at tiltak i landbruket ikke kommer i konflikt med fredete kulturminner. Alle saker som gjelder grøfting/drenering, nydyrking, samt maskinell hogst og skogplanting må vurderes iht. kulturminneverdier. Regional kulturminneforvaltning skal gis mulighet til å uttale seg i slike saker, jfr rundskriv M-19/97 om nydyrking og forskrift av 25.06.2013 om tilskudd til drenering av jordbruksjord.

Mål 33: Ta vare på verdiene i kulturlandskapet, og gjøre kulturlandskapet og kulturminnene til en ressurs for næringsutvikling i bygdene

Målet oppnås ved å

• bedre oversikten over de viktigste kulturlandskapsverdiene i landbruket og bruke disse i planlegging
• ivareta bygningsmiljøene på gårdene som del av kulturlandskapet i bygda
• sikre skjøtsel av kulturminner/kulturlandskap
• bruke kulturlandskapet som en ressurs for landbruket og bygdenæringene

4.9.2 Bruk av utmarka til friluftsformål og folkehelse

Mål 34: Redusert konfliktnivå mellom landbruksnæring og allmenheten i utmark

Mål 36: Landbruket må medvirke til økt kommersiell utnytting av verna områder

Målet oppnås ved å

• øke samarbeid mellom landbruket og vernemyndighetene om kommersiell bruk av verna områder

4.10 Samfunnssikkerhet og beredskap i landbruket

Utfordringene i landbruket med hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap er flersidig og må løses på flere nivå. Statlige, regionale og lokale aktører må legge til rette for at gårdbrukerne får tilfredsstillende og klare retningslinjer knyttet til dette.

4.10.1 Matsikkerhet

Å produsere nok, trygg og variert mat av god kvalitet er den viktigste oppgaven landbruket løser for samfunnet. Tilgang til nok og trygg mat er også en viktig del av vår nasjonale beredskap.

Matsikkerhet tas ofte for gitt i Norge, til tross for økt uforutsigbarhet i global matproduksjon. Statistikk og trender viser at landbruksnæringen i Troms er nedadgående og ivaretagelsen av «kritisk masse» i forhold til lokal industri blir en utfordring for fremtiden. Dette vil kunne få konsekvenser for fylkets bidrag til den nasjonale matsikkerheten. En kartfesting av landbrukets kjerneområder vil i et slikt perspektiv være et nyttig verktøy for å sikre fremtidig matproduksjon i fylket, jfr. kap. 4.4.2 Jordvern.

4.10.2 Mattrygghet

Med mattrygghet menes at det er god kontroll med produksjonen av næringsmidler slik at menneskene ikke blir syke av å spise maten. Det faglige ansvaret for mattrygghet i Norge ligger til Mattilsynet.

Produksjon av trygg mat er en forutsetning for en livskraftig landbruks- og matsektor i Norge. Kontinuerlig produksjon av trygg mat skaper tillit og sikrer avsetning av varer og legitimitet for et levende landbruk. I en situasjon med økt konkurranse fra omverdenen på det norske markedet, vil produksjon av trygg mat av høy kvalitet, god plante- og dyrehelse og god dyrevelferd være en viktig konkurransefaktor for den norske verdikjeden for mat.

Norge har en gunstig situasjon sammenlignet med andre land når det gjelder uønskede fremmedstoffer og smittestoffer i mat. Det er viktig å sikre gode rutiner og god hygiene i hele matproduksjonskjeden, og legge vekt på gode forbyggende tiltak og beredskap slik at den gunstige situasjonen opprettholdes. Det skal være sporbarhet gjennom hele verdikjeden.

For landbruket er de private, mindre vannanleggene, inklusive gårdsbrønner, en spesiell utfordring for mattryggheten. Mange gårdsanlegg har i dag ikke renseutstyr og nødvendige barrierer som sikrer tilstrekkelig god og stabil vannkvalitet. Samtidig kan slike vannkilder være utsatt for tilsig av urent vann. Det bør rettes fokus på informasjon og veiledning for å sikre trygg vannforsyning på gårdsbruk.

Kvalitetssystem i landbruket (KSL) dekker alle typer matproduksjon på norske gårdsbruk, og stiller krav til hvordan produksjonen skal gjennomføres og hva som skal dokumenteres. Kvalitetssystemet bygger på kravene lover og forskrifter stiller til matproduksjon, dyrevelferd og miljøhensyn, men stiller også enkelte tilleggskrav som landbruksnæringen har definert selv. KSL omfatter også krav til arbeidsmiljø, herunder HMS, som omtales nærmere under. Ordningen administreres av Matmerk.

4.10.3 Helse, miljø og sikkerhet på gården

Et godt arbeidsmiljø er en god investering både for hver enkelt bedrift og næringsaktør, og det er god samfunnsøkonomi. For landbruket innebærer det at et systematisk HMS-arbeid må prioriteres både i næringen som helhet, og at det reflekteres i HMS-arbeidet på den enkelte gård. KSL stiller krav til blant annet arbeidsmiljø, herunder HMS, og bygger på de kravene som arbeidsmiljøloven stiller.

Brannsikkerhet

Feil på el-anlegg og feil bruk av el-utstyr, er årsak til de fleste landbruksbranner. For å begrense skade forårsaket av brann, er det viktig med godt vedlikehold av elektriske anlegg i driftsbygninger samt god kunnskap om brann i landbruket. Ved bygging av nye driftsbygninger er det viktig at kommunen bidrar til sikkerhet for dyr og mennesker gjennom en forsvarlig forvaltning av både plandel og teknisk del av plan og bygningslov.

Sikkerhet og bondehelse

Landbruket er en risikoutsatt arbeidsgruppe i forhold til ulykker og yrkeslidelser.

Arbeidstagerne i landbruket representerer 3 % av de sysselsatte i Norge, men står for rundt 20 % av dødsulykkene. Landbruket er spesielt med at det ikke bare er arbeidsgiver og arbeidstaker som er usatt for ulykker. Gården er ofte en boplass for flere, og sikkerheten til kårfolk, barn, ektefelle og besøkende skal også ivaretas. Typiske ulykker kan være fallulykker, ulykker ved håndtering av maskiner og redskaper og ulykker ved håndtering av storfe og hest.

Belastningslidelser og psykiske lidelser er også viktige områder knyttet til bondens helse. Landbrukets HMS- tjeneste har kunnskap og kompetanse om forebygging av ulykker i landbruket og har fokus på bondehelse. Sikkerhet og bondehelse er også en viktig del av KSL-systemet på den enkelte gård.

4.10.4 Dyrevelferd

God dyrevelferd er et mål i seg selv, og er et gode for samfunnet og konkurransefortrinn for norsk landbruk.

Dyrevelferden vurderes samlet sett som god i Norge. I internasjonal sammenheng er norsk regelverk for dyrevelferd på et høyt nivå. Til tross for dette er det fremdeles noen utfordringer knyttet til dyrevelferd i landbruksproduksjon. Det er bl.a. rapportert stigende tapstall for både sau og rein på beite, og det er en rekke utfordringer knyttet til driftsformer og infrastruktur i norsk husdyrproduksjon. Det er viktig med god oppfølging av dette fra Mattilsynet for å sikre at dyrevelferden ivaretas.

Dyrevelferden er næringens og dyreholders ansvar. Det er viktig at dyreholdere legger vekt på gode forhold for dyrene. Kunnskap er en forutsetning for god behandling av dyr. Det er nødvendig å sikre et godt kompetansetilbud om hold av produksjonsdyr.

Mattilsyn og dyrevernsnemnder gjennomfører jevnlige kontroller på alle bruk med husdyrhold for å sikre god dyrehelse. Bruk som har behov for oppfølging for å ivareta dyrehelse, sikres videre bistand.

4.10.5 Beredskap

Mål 37: God matsikkerhet, mattrygghet, sikkerhet på gårdsbruk og dyrevelferd i Tromslandbruket

Målet oppnås ved å

• sikre tydelig informasjon fra forvaltningsapparatet
• sikre mattrygghet fra mat produsert i fylket
• ha fokus på helse, miljø og sikkerhet i landbruket
• ha fokus på god dyrehelse
• sørge for god beredskap på gårdsbruk og se landbruket som en bidragsyter i beredskapssammenheng