2.1 Regelverk, planer og strategier
Internasjonalt
Internasjonale avtaler for handel over landegrenser har betydning for utvikling av norsk landbrukspolitikk. I januar 2014 ble det enighet om ny WTO-avtale for handel over landegrensene. I følge avtalen skal det forhandles frem nytt regelverk for landbrukssubsidier i løpet av 4 år. De nye reglene kan gi utfordringer i form av tollreduksjoner og endring av importkvotene for sentrale landbruksprodukter. Den nye avtalen kan få betydning for utforming av støtteordninger og markedsordninger i landbruket. Også tidligere WTO-avtaler har gitt utfordringer for landbrukssektoren gjennom bestemmelser knyttet til omfang og utforming av landbruksstøtte og tollbeskyttelse for enkelte produkter.
Nasjonalt
For å fremme en bærekraftig utvikling har plan- og bygningsloven av 2008 fått nye bestemmelser om at Kongen hvert fjerde år skal utarbeide et dokument med nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Forventningene peker på oppgaver og interesser som regjeringen mener det er viktig at fylkeskommunene og kommunene fokuserer på i planleggingen i inneværende periode for å bidra til gjennomføring av gjeldende nasjonal politikk. Knyttet til landbruk heter det at Regjeringen forventer at:
- planleggingen bidrar til å opprettholde og videreutvikle landbruket og landbruksbasert foredlingsvirksomhet.
- fylkeskommunene og kommunene gjennom plan- leggingen bidrar til å opprettholde et bærekraftig skogbruk over hele landet.
I desember 2011 la Regjeringen fram stortingsmeldingen Velkommen til bords (Meld. St. 9 2011/2012), om landbruks- og matpolitikken framover. Den presenterer fire overordnede mål for den norske landbruks- og matpolitikken - matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskapning og bærekraftig landbruk.
Sentrale føringer ellers fremgår av:
- årlige proposisjoner for budsjett og jordbruksoppgjør
- Meld. St. 21 (2011-2012) Norsk klimapolitikk
- Meld. St. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – land- bruket en del av løsningen
- Klimakur 2020. Tiltak og virkemidler for økt opptak av klimagasser fra skogbruk. TA 2596 (2010). Klima og forurensingsdirektoratet.
- Strategi for likestilling i landbrukssektoren (2007)
- Handlingsplanen Økonomisk, agronomisk – økologisk! (2009)
- Nasjonal strategi for Inn på tunet (2012) og Handlingsplan for inn på tunet 2013-17
- Nasjonal strategi for reiselivsnæringen Destinasjon Norge (2012)
Regionalt
Regional planstrategi for Troms 2012-2015 gir en over- sikt over hvilke planer og strategier som skal utarbeides i inneværende periode. Regionale planer som skal utarbeides i tråd med prosesskrav etter plan- og bygningsloven og som har innvirkning på landbruket er:
- regional plan for Troms (revidert fylkesplan)
- regional transportplan
- regional plan for friluftsliv, vilt og innlandsfisk (2014-2025)
- regional plan for reindrift
- regional forvaltningsplan for vannregion Troms (2016-2021)
I tillegg skal fylkeskommunen utarbeide planer/strategier/meldinger uten prosesskrav etter plan- og bygningsloven. Disse vil bli utarbeidet gjennom bred medvirkning, hvor sentrale aktører blir involvert og hvor planarbeidet vil bli ledet av Troms fylkeskommune. Aktuelle tema i forhold til landbruk er internasjonal virksomhet, næringsutvikling, tjenesteproduserende næringer, kulturnæringer, videregående opplæring og FoU.
Fra 2014 skal det basert på fylkesplanen, utarbeides et handlingsprogram med strategier som rulleres årlig. Tiltak vil inngå i de årlige strategiplanene som de ulike aktørene vedtar.
Kystskogmeldinga (2008) som er vedtatt av fylkene langs kysten, gir strategier og tiltak for skogbruk og skogen sin rolle i klimasammenheng for de aktuelle fylkene.
I fylket er det en rekke planer/programmer/strategier som landbruksplanen bygger på og som ved senere rulleringer, vil måtte forankres i regional plan for landbruk. Disse er:
- Økologisk handlingsplan for Troms 2008-2012
- Strategiplan for hagebær i Nord-Norge 2013
- Matstrategi Troms 2013-2016
- Regionalt bygdeutviklingsprogram 2013-2016 med:
- regionalt næringsprogram
- regionalt miljøprogram
- regionalt skog- og klimaprogram
Lokalt
Kommuneplanlegging og bruk av plan- og bygningsloven er av de viktigste virkemidlene kommunene har til en samordnet politikkutforming og tilrettelegging for landbruksbasert næringsutvikling.
2.2 Andre rammefaktorer
Naturressursgrunnlaget
- Jordressursene
Jordbruket i Troms preges av små enheter. Den dyrka jorda ligger i smale striper langs sjøen. I de store dalførene Målselvdalen, Bardudalen og Reisadalen finner vi store elveavsetninger som gir godt grunnlag for landbruk. I disse områdene er eiendommene større enn langs kysten og i fjordstrøkene.
Landarealet i Troms fylke er på 24 869 km2. Jordbruksarealet er på 239 261 daa og utgjør 1 %. Det gjør Troms til det fylket i landet med nest minst dyrka mark i prosent av fylkets totalareal. På landsbasis er ca. 3 % av det totale arealet dyrka mark. Av det totale jordbruksarealet er 83 % klassifisert som fulldyrka.
-
Skogressursene
Troms er et frodig fylke med gode vekstforhold for skog og skogen dekker ca. 1/3 av landarealet. Av et totalt skogareal på 8,08 mill. daa, utgjør lauvskogen over 90 %. Produktivt skogareal er på 4,15 mill. daa (Landskogtakseringa 2011). Omlag 2,5 mill. daa er økonomisk drivbart.
-
Beiteressursene i utmarka
Utmarksbeite er en viktig del av ressursgrunnlaget for jordbruket og reindrifta i Troms. I 2011 gikk 112 000 sau, 6 300 storfe, 12 000 geit og 325 hester på utmarksbeite i Troms i minst 5 uker (SLF). I 2010 hadde norsk reindrift ca. 56 000 voksne rein på sommerbeite i Troms. I tillegg til dette utnytter svensk reindrift sommerbeitet i de indre delene av fylket med om lag 41 000 voksne dyr.
Skog og landskap publiserte i 2012 en undersøkelse av utmarksbeitene i Troms (se faktaboks 2). Undersøkelsen viser at i 2011 ble 20 % av det praktisk nyttbare beitet i Troms utnytta av husdyr. Tar vi også med de ca 97 000 voksne tamrein som er i fylket, er tallet 55 %.
Samhandling reindrift og landbruk
Reindrift er en primærnæring som i enkelte sammenhenger defineres inn under landbruksnæringen og andre ganger ikke. Ved utarbeidelse av regional plan for landbruk i Troms er det valgt ikke å definere reindriften inn under landbruket. Det er likevel flere kontaktpunkter mellom landbruksnæringen og reindriftsnæringen. Dette innebærer både felles interesser og mulige kilder til konflikt.
Det er et faktum at det meste av områdene som benyttes til jordbruk og skogbruk også er definert som beiteområder for rein. Problemer knyttet til rein på innmark og nydyrking er kjente tema i Troms. Da landbruksplanen ikke er en arealplan, er det valgt ikke å gå videre inn på denne type arealproblematikk. Temaet vil være en naturlig del av arbeidet med regional plan for reindrift, jfr Regional planstrategi for Troms 2012-2015.
Når det gjelder områder der reindrift og landbruk har felles interesser og kan dra nytte av hverandre, er dette arbeidet inn i planen.
Klimaendringer
Landbruket flere steder i verden merker nå klimaendringene, og i mange områder kan dette føre til redusert landbruksproduksjon. Andre steder kan temperatur- og nedbørsendringer ha positive effekter på landbruket. Nyere forskning viser at de viktigste klimaendringene i Norge vil inkludere økt temperatur, økt nedbør og hyppigere tilfeller av ekstremvær. Økt temperatur i sommerhalvåret vil forlenge plantenes vekstsesong og gi grunnlag for økt produksjon i jord og skog. Klimaendringene kan dermed gi nye muligheter for landbruket i nordområdene, som muligheter for flere slåtter og for å dyrke nye, mer produktive arter og sorter.
Samtidig viser forskningen at klimaendringene vil medføre mildere, mer ustabile vintre og også mye nedbør om høsten. Milde, ustabile vintre kan gi utfordringer med vinteroverlevelse hos flerårige planter mens våte høster kan gi innhøstingsproblemer og problemer med flom og jordpakking.
Tromslandbruket har de senere år fått føle på hvordan klimaet er med og setter rammer for landbruksproduksjonen. Milde vintre har i de siste årene økt vinterskadene på flerårig eng og beite i fylket med store tap som i liten grad erstattes. Økt nedbør fører til flom og til økt behov for grøfting. Disse erfaringene har vist oss viktigheten av forsikrings- og erstatningsordninger som gjør det mulig å drive forutsigbar, lønnsom landbruksdrift. En oversikt over de erstatnings- og forsikringsordninger knyttet til klimarelatert skade som er tilgjengelig for Tromslandbruket, fremgår av vedlegg 5.
Landets beste utmarksbeiter
Landskapet i Troms med daler og høye fjell bidrar til gode utmarksbeiter hele sesongen. Dyra flytter seg gradvis oppover i høyden etter hvert som det grønnes og får dermed nytt gress med den beste kvaliteten hele beitesesongen.
Skog og landskap publiserte i 2012 en undersøkelse av utmarksbeitene i Troms. Den viser at det er prosentvis betydelig mye mer beiteareal av svært god kvalitet i Troms (25 %) enn i noen andre fylker (se figur). Av undersøkelsen fremgår det at 85 % av landarealet i Troms kan regnes som tilgjengelig utmarksbeiteareal. Dette kan klassifiseres som mindre godt, godt og svært godt beite. Nyttbart beiteareal (klassene godt og svært godt beite) utgjør ca. 65 % av tilgjengelig utmarksbeiteareal.
Areal av ulik beitekvalitet for husdyr i Troms og i hele landet, vist som prosent av tilgjengelig utmarksbeiteareal.
Internasjonalt samarbeid
Samarbeid over landegrensene er viktig for å utvikle landbruket i nord. Det er derfor viktig å legge til rette for samarbeid over landegrensene for å videreutvikle det arktiske landbruket, både i Nord-Norge, på Nordkalotten, i Barents, og sirkumpolart. Eksempelvis har regjeringen i den norsk-russiske avtalen om styrket grensenært samarbeid, notert planteforedling, fôrproduksjon, utvikling av elitefrø av nordlige sorter og utvikling av reindriften som særlig interessante samarbeidsområder innenfor landbruk.
Samarbeid om utvikling i landbruket inngår i de fleste samarbeidsavtalene fylkeskommunen har med regionene i nord. Sortsutvikling tilpasset nordlig klima inngår her.
2.3 Økonomisk situasjon
Landbruket preges av omstrukturering. Driftsenhetene blir stadig større med hensyn til areal, dyr, melkekvoter og omsetning. Det er fortsatt en utvikling der økonomien i næringen marginaliseres og kravet til effektivisering og nytenkning øker. Den enkelte bonde har store muligheter til å påvirke egen lønnsomhet gjennom faglig dyktighet, planlegging og tilpassede investeringer.
Bøndenes inntekter fra jordbruket er sammensatt av flere faktorer:
- Inntekter fra salg av produkter
- Tilskudd (flere typer tilskudd, se nedenfor)
Rammene for inntektsgrunnlaget legges i jordbruksavtalen. Jordbruksavtalen garanterer ikke et visst inntektsnivå, men legger grunnlaget for inntektsmuligheter.
Målpriser (produktpriser)
I jordbruksavtalen avtales målpriser for de ulike jordbruksvarene. En målpris er den pris som jordbruket reelt sett skal kunne oppnå ved balanse i markedet (produksjon tilpasset etterspørsel), det fastsatte importvernet og de mulighetene for markedsreguleringer som er til disposisjon. Kostnader som påløper i forbindelse med overproduksjon (markedsregulering og lavere produktpris) belastes jordbruket.
Tilskuddsordninger
Tilskuddsordningene i jordbruket oppfattes som kompliserte. Hensikten med tilskuddsordningene er å kompensere for ulike driftsvilkår som geografi, klima, bruksstørrelse og kanalisering av produksjoner. Tilskuddordningene kan grupperes i:
- Produksjonsavhengige
- Produksjonsnøytrale
- Kostnadsnedskrivende
- Erstatningsordningene i landbruket
- Utviklingstiltak
Skillet mellom disse gruppe er ikke alltid like klare. Nedenfor omtales kort de viktigste tilskuddsordningene. En rekke ordninger er ikke omtalt. De finnes omtalt i jordbruksavtalen. (Alle omtalte satser er fra 2013 om ikke annet er oppgitt.)
Nordnorsk landbruksråd (NNLR) er en paraplyorganisasjon for landbruksorganisasjonene og samvirke i Nord-Norge. NNLR har til formål, gjennom koordinering og samarbeid mellom landbrukets organisasjoner i landsdelen, å fremme nordnorsk landbruk sine interesser og arbeide for ei positiv utvikling av landbruket i landsdelen. Rådet skal spesielt ta opp relevante næringspolitiske saker både for primærlandbruket og landbruksindustrien i landsdelen.
NNLR har siden det ble opprettet, arbeidet for at man skal bruke betegnelsen arktisk landbruk om det nordnorske landbruket. Hensikten med dette har vært å synliggjøre det særegne ved landbruk på yttergrensa mot nord og å kunne markedsføingare næringens unike kvaliteter og løfte næringens verdi i samfunnet.
I 2005 etablerte NNLR et FoU-program for Arktisk landbruk og naturbruk. Der er formålet at næring, forskning og forvaltning utvikler FoU-tiltak som er nyttig for landbruksnæringen i nord. Det er behov for kunnskapsutvikling i landbruket, og det er viktig å samordne kompetansemiljøene for å bli mer relevante for næringsutviklinga i landsdelen. Programmet har vært en suksess og har gitt FoU-aktiviteten i nord et løft. Det har vakt interesse utenom landsdelen og er brukt som eksempel på hvordan næring og forskning kan og bør samarbeide.
Produksjonsavhengige tilskudd
Dette er i første rekke tilskudd pr dyr og/eller produ- sert mengde og distriktstilskudd. Tilskudd til husdyr gis pr enhet, men satsene er avtakende med økende besetningsstørrelse.
Distriktstilskuddet på melk gir en merpris på melka i Troms på fra kr 0,92 til kr 1,71 pr liter (ulike soner). Distriktstilskuddet på kjøtt utgjør knapt kr 12,00 for storfe og geit, ca kr 13,50 for sau og lam og vel kr 5,00 for gris (litt ulike satser i fylket pga sonegrenser). Det er ulike soner for melk og kjøtt.
Produksjonsnøytrale tilskudd
Areal- og kulturlandskapstilskudd. For arealtilskuddet er det for grovfôr en sats for arealer inntil 250 daa og en redusert sats for arealer over 250 daa. Egne satser for potet, grønnsaker og bær. Kulturlandskapstilskuddet har samme sats i hele landet og uavhengig av areal.
Tilskudd til ferie og fritid er en del av velferdsordningene i landbruket. Maksimalt tilskudd er kr 72 000,- pr foretak og beregnes på grunnlag av dyretall.
Driftstilskuddet i melkeproduksjonen er en sum pr foretak, litt høgere i Nord-Norge (unntatt for geit) enn ellers i landet.
Regionalt miljøprogram inneholder flere ordninger som skal ivareta miljøhensyn.
Kostnadsnedskrivende tiltak
Tilskudd i forbindelse med bygging eller ombygging av driftsbygninger. Tilskuddet beregnes i forhold til kostnadsoverslaget og kan i Troms maks utgjøre 1 700 000,-.
Erstatningsordningene i landbruket
Disse er nærmere omtalt i vedlegg 5.
Utviklingstiltak
Gjennom Landbrukets utviklingsfond og andre tiltak er det satt av midler til utviklingstiltak. Disse midlene påvirker ikke direkte inntektsgrunnlaget i jordbruket, men skal bidra til utvikling og på den måten styrke landbruket. Eksempler er: Utviklings- og tilretteleggingsmidler, utviklingsprogram for lokalmat og reiseliv, skogbruk, bioenergiprogrammet, forskning, tilskudd til dyreavl, frøavl mv.
Måling av bøndenes inntekter
Som grunnlag for å måle bøndenes inntekter og utvikling i disse er det etablert faginstanser som skal bidra med faktagrunnlag. Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram materiale som kan danne grunnlag for vurdering av den økonomiske stilling i jordbruket, først og fremst til bruk under forhandlingene om jordbruksavtalene. BFJ har representanter fra flere departementer, faglagene i jordbruket og statistisk sentralbyrå.
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) er sekretariat for BFJ. NILF utarbeider hvert år «Drifts- granskinger i jord- og skogbruk». Driftsgranskingene er en sammenstilling og bearbeiding av 8-900 regnskap fra yrkesmessig drevne bruk, der inntekt fra gården utgjør en vesentlig del av familieinntekta. Brukene velges ut slik at de representerer ulike landsdeler, størrelsesgrupper og driftsformer.
For hele Nord-Norge inngikk 107 bruk i driftsgranskingene. Av disse 107 var 58 ku og storfeslakt, 14 med geit og 21 med sau. Å trekke ut brukene fra Troms vil på grunn av lite antall gi usikker statistikk.
For Nord-Norge viser driftsgranskingene for 2012 følgende, der alle resultatmål er i kroner pr årsverk i jordbruket.
Driftsoverskudd alle inntekter i jordbruket minus alle kostnader i jordbruket (2012). Resultatmålene i tabellen er gjennomsnittet av de foretak som inngår i materialet. Variasjoner og lignende er omtalt under de enkelte produksjonene nedenfor.
Et annet lønnsomhetsmål i jordbruket er dekningsbidrag. Dekningsbidrag er inntekter minus variable kostnader, kostnader som varierer med produksjonsomfang. Typiske eksempler på variable kostnader er handelsgjødsel, såvarer, fôrmidler, konserveringsmidler mv. I deknings- bidragsberegninger holder en de faste kostnadene utenom. Dekningsbidrag sier ingen ting om totaløkonomien på et gårdsbruk, men er godt egnet til å brukes som sammen- ligningsgrunnlag mellom bruk med samme produksjon, også uavhengig av produksjonsomfang. Dekningsbidrag brukes også mye i plansammenheng.
Kumelkproduksjon
TINE gjennomfører «Effektiviteskontroll» (EK) blant en del melkeleverandører. Effektivitetskontrollen er et system for «benchmarking» mellom bruk, og benytter seg av produksjons- og regnskapsdata. Dette er et glimrende verktøy for analyse som grunnlag for å ta vare på sterke sider i produksjonen og for å vurdere forbedringer, men det gir ikke et godt mål for melkeprodusentens samlede inntekter. Et sentralt resultatmål som benyttes av EK er oppnådd dekningsbidrag pr årsku med og uten tilskudd. Fra Troms har vi fått data fra 23 kumelkprodusenter. Når en ser bort fra de 3 høyeste og 3 laveste dekningsbidragene pr årsku uten tilskudd er det likevel en variasjon fra kr 18 372,- til kr 26 451,-.
Rapporten «Analyse - Melk i Troms» er omtalt i kap 5.2.1, mål 4 og 5.
Geitmelk
Tilslutningen til EK for geit er liten, bare 6 produsenter. Ser en bort fra den med høyest og den med lavest dekningsbidrag får en i gjennomsnitt for tre år en forskjell i dekningsbidrag på ca kr 850,- pr årsgeit mellom beste og dårligste for de gjenværende fire.
Geita særpreges av at den er godt tilpasset våre forhold med små bruk. Den er en god kulturlandskapspleier og et sosialt dyr. Med vår plass som geitfylke nr 1 er geita utpekt som arktisk merkevare. Dette gir kvalitets- og kompetansemessige utfordringer, samtidig gir det store muligheter for å skape merverdi og dermed bedre inntekter.
Sauehold
Det finnes tall for saueholdet tilsvarende TINEs effektivitetskontroll. En har likevel inntrykk av at variasjonene i dekningsbidrag er minst like store i saueholdet som i melkeproduksjonen.
De viktigste faktorene som påvirker lønnsomheten i saueholdet er:
- Antall lam pr vinterfôra sau
- Høstvekt
- Slaktekvalitet
Eksempel på dekningsbidrag ved ulike lammetall og høstvekter med en besetningsstørrelse på 100 vinterfora (vf) sau:
Kilde: Nortura
I saueholdet er det om å gjøre å produsere flest mulig kilo kjøtt til god kvalitet. Antall lam (avdråtten) er den enkeltfaktoren som har størst betydning for produksjonsinntektene. Inntektene fra ull utgjør i gjennomsnitt 6-7 % av inntektene i saueholdet.
Sauehold er en relativt ekstensiv produksjon. Derfor er det viktig for totaløkonomien at de faste kostnadene til driftsbygning, maskiner/redskaper mv holdes på et nøkternt nivå.
Sauen særpreges av at den bedre enn noe annet dyr gir verdiskaping ved å utnytte utmarksbeiter. Sauen bruker lite importert kraftfôr. Sauen er det husdyret som er best egnet til å kombinere med annet arbeid.
Sau og lam utgjør en vesentlig del av råvarene i foredlings- industrien og en stor andel av lammeslaktene produseres på små enheter. Pr. 1.1.2013 hadde vi denne strukturen i saueholdet i Troms:
Kilde: Statens landbruksforvaltning.
Av tabellen ser vi at 33 % (1/3) av saueholdet skjer på små bruk med inntil 100 vf sau og hele 79 % på enheter med inntil 200 vf sau. De små sauebrukene har altså stor betydning for slaktetilførslene og dermed for økonomien i slakteriene som igjen slår tilbake på produsentene.
Poteter, grønnsaker og bær
Vi har ikke tilsvarende økonomistatistikk for produksjon av poteter, grønnsaker og bær som for husdyrproduksjonene.
For å utjevne klima- og andre driftsulemper gis det et distriktstilskudd på kr 1,30 pr kg matpotet i Nord-Norge. I tillegg er det et arealtilskudd på kr 930,- pr daa. i hele Nord-Norge (mot kr 80,- i resten av landet).
For grønnsaker gis det et arealtilskudd på kr 1 650,- pr daa i Nord-Norge (mot kr 550,- i resten av landet).
For bær (jordbær og andre bærarter) gis det et distrikts- og kvalitetstilskudd på kr 5,71 pr kg (ved omsetning gjennom godkjent omsetningsledd) og et arealtilskudd på kr 1 450,- pr daa i Nord-Norge og deler av det øvrige Norge mot kr 1 000,- i resten av landet.
Økonomien i disse produksjonene er svært avhengig av den enkeltes produksjons- og driftslederkompetanse. For alle disse produksjonene ligger det et bra økonomisk potensial i å ta ut merpriser i lokalmarkedet selv om det er mer arbeidskrevende.