Regional plan for friluftsliv, vilt og innlandsfisk 2016-2027

3.1 Hjortevilt og småvilt

Biologisk sunne bestander av viltet utgjør en berikelse i naturen. Det stilles krav til hvordan ulike bestander og deres leveområder skal forvaltes. Bestandene skal være tilpasset fôrtilgang og skal ikke medføre uakseptable konflikter med trafikk, skog- og jordbruksnæring og friluftsliv. Vilttettheten varierer lokalt i fylket, og påvirkes av menneskelig aktivitet, biologiske- og klimatiske prosesser.

Hjortevilt er en fellesbenevnelse for artene elg, hjort, villrein, rådyr og dåhjort. I Troms finnes detrådyr og elg, men det er bare jaktbare bestander av elg. I det videre er det elg planen tar opp.

Småvilt er et samlebegrep for arter mindre dyr enn rådyr som det tillates jakt eller fangst på. For jakt på småvilt kreves det ikke fellingstillatelse med unntak av bever. Rødrev, hare, kanin, mår, røyskatt, storfugl, orrfugl og rype er eksempler på småvilt.

3.1.1 Elgforvaltning

3.1.1.1 Lovverket

Jakt og fangst på elg reguleres gjennom naturmangfoldloven, viltloven og dyrevelferdsloven med tilhørende forskrifter. Forskrift om forvaltning av hjortevilt (hjorteviltforskriften) og forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst er de mest sentrale.

3.1.1.2 Forvaltere

Det gjennomføres elgjakt i alle kommunene i Troms. Forvaltningen bør preges av samarbeid mellom ulike aktører som forvalter og påvirker viltbestandene. Kommuner, jaktrettshavere (grunneier eller den grunneier har leid sin jaktrett til) og fylkeskommunen er sentrale i forvaltningen av høstbare viltstammer, og hvordan disse skal forvaltes i fylket. Fylkesmannen er rettsikkerhetsinstans og skal veilede i klagebehandling av kommunale vedtak.

Det er kommunen som er den primære forvaltningsmyndigheten av hjorteviltet.

 

En viktig oppgave for kommunene er å vedta målsetninger for utvikling av bestandene. Det er viktig at målsetningene som vedtas er konkrete og etterprøvbare. Noen kommuner i fylket har vedtatt målsetninger for elgbestanden. Dette er et arbeid som kommunen bør prioritere.

Elgbestandene bruker store områder. I Troms er det en valdstruktur med mange små vald som i liten grad er egnet til å styre bestandsutviklingen. Jaktretthaverne har ansvaret for bestandsplanleggingen, organisering og tilrettelegging av jaktutøvelsen. For å sikre en mest mulig bestandsrettet forvaltning som kan gi optimal avkastning over tid, skal forvaltningen av hjortevilt skje gjennom flerårige bestandsplaner. Et godt samarbeid mellom jaktrettshaverne er sentralt for å lykkes med dette.

Fylkeskommunen har hovedansvaret på regionalt nivå som tilrettelegger og koordinator, forvalter av det fylkeskommunale viltfondet og som planmyndighet å ta vare på viltets leveområder. Fylkeskommunen skal gi kommuner, organisasjoner og private bistand, råd og veiledning i saker om viltforvaltning. Som del av dette er det viktig å sikre at hjorteviltet ikke har bestandsstørrelser som medfører at artene forårsaker uakseptable skader og ulemper på andre samfunnsinteresser. Fylkeskommunen har myndighet til å fastsette forskrift om utvidet jakttid for elg.

 

3.1.1.3 Kunnskapsbasert forvaltning

Forvaltningen av elg skal være kunnskapsbasert. Rapporten Vurdering av elgbestandene i Troms, Naturdata AS (2014) danner grunnlaget for hvordan elgbestanden i Troms bør forvaltes.

Årlig rapportering fra elgjakta er med på å bygge opp kunnskapen om elgbestandene og viktig for å følge med utviklingen av elgbestanden.

På https://www.miljodirektoratet.no/myndigheter/ finnes en oversikt over kommunens myndigheter og plikter, og veiledning i hvordan konkrete oppgaver kan løses, innen jakt, fiske og viltforvaltning. 

3.1.2 Elgbestanden i Troms

Fra slutten av 80-tallet til tidlig på 90-tallet var det en stor økning i antall felte elg i Norge. Troms hadde også denne økningen, men fikk den først noen år senere med en topp i fellingen i 1996. Deretter falt fellingsresultatet til en bunn i 1999. Elgbestanden i Troms har vokst relativt mye siden år 2000, målt i antall felte elg, og er en av de mest produktive bestandene i Norge.

Gjennomsnittlig fellingsprosent for Troms har i perioden 1986-2012 ligget på omtrent 80 prosent. Det er det samme nivået som på landsbasis. 2013 var det 67 prosent større uttak av elg i Troms enn i 1986. Flere kommuner i Troms økte tildelingen av elg i 2014 som følge av veksten, og det ble felt like mange dyr i 2014 (1657) som i 2013 (1651).

3.1.2.1 Tetthetsavhengige effekter

Elgen er en svært produktiv art, og ved lavt jakttrykk kan bestandene vokse raskt. Hver elg krever en relativt stor mengde plantemateriale hvert år (ca. 8 000 kg). Når bestanden øker vil den før eller siden nå et nivå der noen elger får for lite mat til å overleve vinteren, eller vokse og reprodusere seg som normalt.

I Troms er vinteren den begrensende årstiden. Når den blir for lang, eller streng, og når bestanden samtidig er høy, kan mange dyr dø, og elgkyrne kan miste kalv før fødsel eller i løpet av sommeren. Dette er en tetthetsavhengig effekt. Det vil si en effekt som øker i styrke når bestandstettheten øker.

I deler av Troms er det erfaring med tetthetsavhengige effekter. Mest framtredende er den høyere dødeligheten og de lavere rekrutteringsratene, som ble registrert under og i etterkant av de høye bestandstetthetene i Midt- Troms på midten av 1990-tallet.

For å unngå tetthetsavhengige effekter, må elgbestanden i Troms reduseres fra dagens nivå. En lavere vinterbestand kan spare vinterbeiteressursene, og vil redusere effektene av høyt næringsstress på vektutvikling, reproduksjon og overlevelse. Antallet viltulykker med elg henger også sammen med bestandstettheten (Solberg mfl. 2009) og følgelig er det å anta at også påkjørslene vil reduseres når bestanden synker.

Sett elg pr. jegerdag viser den relative utviklingen i bestandsstørrelse over tid, og er det viktigste måleinstrumentet på bestandstettheten. Dette brukes som en indikator på hvordan bestanden responderer på bestandsreduksjonen.

Antall felte elg i Troms 1986-2013 vertikal venstre, og antall felte elg 1986-2012 på landsbasis vertikal høyre. Kilde: Naturdata (2014).

 

3.1.2.2 Trekkelg

Basert på antallet felte elg og antallet sett elg pr. jegerdag, er elgstammen i Midt-Troms i 2014 på samme nivå som på midten av 1990-tallet. I tillegg har det vært en økning i elgbestanden i kystkommunene og i Nord-Troms, slik at den samlede bestandsstørrelsen i Troms er høyere enn noen gang tidligere. Et fenomen som er typisk for Troms er dessuten at en stor andel av elgen som befinner seg ved kysten av Midt-Troms om sommeren og under jakta, trekker til kommunene Bardu, Målselv og delvis Balsfjord og Salangen på vinteren (Sæther mfl. 1999). Det medfører at vinterbestanden av elg i enkelte kommuner i Midt- Troms gjerne er langt høyere enn sommerbestanden.

3.1.2.3 Rekrutteringsrater og slaktevekter

Til tross for de høye bestandstetthetene, er rekrutteringsratene og slaktevektene fortsatt høye i 2014. Det er imidlertid viktig å merke seg at det samme var tilfelle på 1990-tallet helt frem til bestandstoppen i 1996. Slike tidsforsinkelser er ikke helt uvanlige i elgbestander og skyldes at de fleste eldre individene i bestanden er født under gode betingelser når bestanden var lavere. Således har disse elgene en oppspart buffer (kroppskondisjon) de kan tære på i den første fasen når leveforholdene blir dårligere. Dette gjelder i mindre grad kalvene som fødes ved høye bestandstettheter, og av den grunn er gjerne kalvene de første som dør når vinteren blir lang og matforrådet er lavt.

I første del av 2014 ble det funnet flere døde kalver, og da spesielt i midtre Troms. Med bakgrunn i obduksjonsrapporten kan det antydes at dødsårsaken var sult. Dette kan være indikasjoner på høy bestandstetthet og næringsstress. Andre indikasjoner er det høye beitetrykket som er registrert i deler av fylket. Dersom vinteren blir lang kan det føre til reduserte rekrutteringsrater og slaktevekter, tilsvarende på 1990-tallet.

3.1.2.4 Elgpåkjørsler

Antall viltpåkjørsler er for høyt og skaper dyrelidelser, personskader, materielle skader og utrygghet for bilistene. Effektive tiltak for å redusere antallet viltpåkjørsler må derfor etableres.

De blå prikkene på kartet viser hvor elg har blitt påkjørt i Troms, rapportert av kommunene for jaktåret 2014-2015. Kilde: Hjorteviltregisteret.

Det er viktig at kommunene registrerer alle elgpåkjørsler i Hjorteviltregisteret. Dette fordi individer som er påkjørt, men ikke drept i ulykken eller senere avlivet ikke inngår i tallene fra SSB. Slike tilfeller er imidlertid like viktige for å evaluere hvor flest ulykker skjer, og hvor tiltak for å redusere antallet bør settes inn.

I gjennomsnitt har 50 elger blitt drept av bil i løpet av et jaktår i perioden 1987 – 2013 i Troms, med en variasjon mellom 23 og 92. Dette utgjør omtrent 5 prosent av jaktuttaket i samme periode. Data fra Hjorteviltregisteret for 2010-2013 viser at 53 prosent av elgene blir drept eller avlivet, mens de resterende ulykkene resulterer i at elgene blir friskmeldte eller ikke funnet.

For jaktåret 2012-2013 ble det for eksempel rapportert til SSB at 92 elg ble drept av bil, mens det totale antallet elgpåkjørsler det samme året var 169. Tilsvarende data fra hele Norge viser også at omtrent halvparten av påkjørte elger blir drept eller avlivet og dermed inngår i SSB-statistikken, mens den andre halvparten blir friskmeldt eller ikke funnet. Dette stemmer også med tall fra jaktåret 2013-2014 hvor henholdsvis 153 elg ble påkjørt og 84 av disse ble drept, og for jaktåret 2014-2015 hvor 105 elg ble påkjørt og 45 ble drept.

Veger på kommunenivå med flest elgpåkjørsler rapportert av kommunene i perioden 2008/2009 – 2012/2013. Kilde: Hjorteviltregisteret.

Kartfestede elgpåkjørsler i perioden 2008/2009 – 2012/2013 viser at Europaveg 6 gjennom Bardu har flest elgpåkjørsler. På de ti vegene på kommunenivå med flest elgpåkjørsler skjedde 43 prosent av alle rapporterte elgpåkjørsler i perioden 2008/2009 – 2012/2013. 

For å avdekke spesielt utsatte vegstrekninger bør det gjennomføres mer detaljert analyse hvor det blant annet justeres for lengden på vegstrekningene og trafikkmengde.

 

3.1.2.5 Beiting på rundballer

Omfanget av beiteskader av elg på rundballer er økende, spesielt i områder med stor elgtetthet i vinterhalvåret. De store skadene i Målselv og Bardu oppstår ved at elg trekker inn til vinterbeitene fra nabokommunene på kysten. Det er derfor svært viktig med regionalt samarbeid om elgforvaltningen. I tråd med Regional plan for landbruk 2014-2025 må elgstammen forvaltes slik at skadetrykket den medfører for landbruket og andre samfunnsverdier er på et akseptabelt nivå.

3.1.2.6 Verdiskaping og næringsutvikling

Elgen som næringsressurs har potensiale for større økonomisk betydning, både for lokalbefolkningen, grunneiere og resten av samfunnet. Jakta aktiviserer rundt 2600 jegere årlig i Troms, og elgen representerer en førstehånds kjøttverdi på omkring 16 millioner kroner i Troms (1560 dyr, 132 kg/dyr, 80 kr/kg). I tillegg har jakta potensiale til å skape en rekke ringvirkninger. Grunneieren har inntekter fra jakta, reiselivsbedrifter baserer deler av sin portefølje på elgjakt og utstyrsleverandører har elgjegere som en viktig kundegruppe. Innovasjon og nytenkning knyttet til dette feltet i Troms blir derfor viktig i tiden framover. For å skape en innovasjonskultur og utvikle bærekraftige produkter må det sikres et økt samarbeid mellom rettighetshavere, andre næringsaktører og tilgjengelige virkemiddelapparat. Også for småviltjakt og innlandsfiske er etterspørselen etter produkter og tjenester økende, og det foreligger  trolig et betydelig verdiskapingspotensial også for dette i Troms.

3.1.3 Forvaltningsmål og styringsverktøy for elg

Naturdata AS har etter anmodning fra Troms fylkeskommune anbefalt forvaltningsmål og styringsverktøy for elgforvaltningen i Troms. Målene som er framstilt i tabellene 7.2, 7.3 og 7.4 er fordelt på tre hovedområder;

• Midt-Troms: Lavangen, Bardu, Salangen, Målselv, Sørreisa, Dyrøy, Balsfjord og delen av Lenvik som ligger på fastlandet
• Kyst-Troms: Tromsø, Harstad, Kvæfjord, Skånland, Ibestad, Gratangen, Tranøy, Torsken, Berg og Karlsøy, samt området av Lenvik kommune som ligger på Senja.
• Nord-Troms: Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Kvænangen og Nordreisa.

I prinsippet kan beitegraden på rogn, osp og selje (ROS) også benyttes som forvaltningsmål, men erfaringsmessig er beitegraden på disse artene mindre følsomme for endringer i bestandstettheten enn beitegraden på bjørka. ROS-artene er de mest prefererte av alle treartene og vil nesten alltid beites hardt der det finnes elg. Bjørk og til dels furu er mindre preferert av elgen og beitetrykket på disse artene synes å synke raskere når bestandsstørrelsen synker. Beitetakster i Troms viser liten grad av utnyttelseav bjørk som vinterbeite. Beitegrad på bjørk er derfor ikke inkludert som parameter i planen. Det registrerte beitetrykket på ROS kan følgelig være høyt i gjentagende takster, selv i områder der elgens bestandskondisjon er svært høy.

3.1.3.1 Midt-Troms

Med bakgrunn i erfaringene fra de foregående 25 årene, kan det se ut til at beiteressursene i Midt- Troms kan tolerere en bestandstetthet tilsvarende tettheten i perioden 2001-2009. I denne perioden var tettheten, målt som antall sett elg pr. jegerdag, omkring 75 % av tettheten ved bestandstoppen på 1990-tallet. I perioden 2001-2009 var det ingen vesentlige endringer i slaktevekter eller rekrutteringsrater, noe som antyder at skogen produserte tilstrekkelig beite til å underholde bestanden gjennom vinteren. Som et utgangspunkt bør bestanden i Midt-Troms reduseres til dette nivået, det vil si en reduksjon på 20-25 % i forhold til tilstanden i 2013-14. Reduksjonen bør gjennomføres i alle deler av regionen, også i de ytre kommunene, da mye av elgen fra disse delene trekker til Bardu og Målselv vinterstid (Sæther mfl. 1999).

Forvaltningsmål og styringsverktøy for elgforvaltningen i Midt-Troms

*Beregninger på fellinger inkluderer ikke Lenvik kommune

** Beregninger på elg drept i trafikken (bil) inkluderer ikke Lenvik kommune

3.1.3.2 Kyst- og Nord-Troms

I Kyst-Troms og Nord-Troms har bestandene stort sett økt siden områdene ble kolonisert av elg. Følgelig eksisterer det mindre erfaring med hensyn til hvor store bestander områdene kan tolerere. I tillegg er det uvisst hvor stor andel av disse bestandene som trekker til indre deler (Midt- Troms) vinterstid. Erfaringene fra merkeprosjektene i Midt-Troms på 1980- og 1990- tallet var at en stor andel (ca. 30 prosent) av elgen som ble merket i Bardu og Målselv vinterstid migrerte til nabokommunene Balsfjord, Lenvik, Sørreisa, Salangen og Gratangen sommerstid (Sæther mfl. 1999). Det er imidlertid uvisst om det også trekker inn dyr fra øy-kommunene til fastlands-kommunene, og på det viset er med på å belaste vinterbeitene der.

I fravær av gode erfaringsdata bør det også vises tilbakeholdenhet med hensyn til ytterligere bestandsøking i Kyst-Troms og Nord- Troms. Bestandene bør heller reduseres enn økes, slik at forvaltningen får tid til å høste av erfaringene fra bestanden på dagens nivå eller et noe lavere nivå.

Særlig er det tilrådelig å stoppe bestandsveksten i Nord-Troms, der bestanden har økt mye over lang tid. For Kyst-Troms bør bestanden senkes med 15- 20 prosent fra dagens nivå, og for Nord-Troms bør bestanden senkes med 10 – 15 prosent fra 2013-2014 nivå. Dersom det viser seg at en stor andel av bestanden i Kyst-Troms trekker til Midt- Troms, kan det være nødvendig å redusere bestanden i Kyst-Troms ytterligere for å unngå overbelastning av vinterbeiteressursene i Midt- Troms.

Bestanden bør siden holdes på dette nivået inntil forvaltningen har høstet mer erfaring med hensyn til utviklingen i rekrutteringsrater (sett andel ku med kalv, sett antall kalv pr. kalvku), slaktevekter og beitetrykk. På lengre sikt vil denne avskytingen medføre en redusert bestand og påfølgende redusert årlig avskyting. Forhåpentligvis vil bestanden på det tidspunktet fortsatt ha høye rekrutteringsrater og slaktevekter, men lavere årlig dødelighet som følge av sult og viltulykker.

Forvaltningsmål og styringsverktøy for elgforvaltningen i Kyst-Troms:

*Beregninger på fellinger inkluderer hele Lenvik kommune

** Beregninger på elg drept i trafikken (bil) inkluderer hele Lenvik kommune

Forvaltningsmål og styringsverktøy for elgforvaltningen i Nord-Troms:

*Det er kun lagt inn tall for 2013 og er kun basert på to dyr

3.1.4 Småvilt

3.1.4.1 Lovverket og forvaltere

Jakt og fangst på småvilt reguleres også gjennom naturmangfoldloven og viltloven med tilhørende forskrifter.

Forvaltningen består av de samme instansene som for hjortevilt. Det vil si departementet, Miljødirektoratet, fylkesmannen og kommunene.

3.1.4.2 Status

I Troms har småviltjakta, og spesielt rypejakta, lange tradisjoner. For jaktsesongen 2014/2015 var antallet registrerte rypejegere, som har bosted i Troms, 4230. Dette tallet er over gjennomsnittet for de siste ti år, men rypebestandene har siden midt på 2000-tallet blitt betydelig lavere enn gjennomsnittet i perioden 1991-2005.

I Troms er harejakt på øyene en populær jaktform, også for tilreisende jegere.

 

3.1.4.3 Utfordringer og muligheter

Rypebestandene varierer mye i størrelse fra år til år, men det er ingen tvil om at bestanden har vært i nedgang som resten av landet. I 2015 ble li- og fjellrype inkludert på den norske rødlisten for arter som er «nært truet».

Det er usikkert hvilke konsekvenser dette vil få. Det må uansett legges opp til en forsvarlig forvaltning framover.

I Troms er det i størst grad Statskog som foretar takseringer av lirype på egne områder. En viktig oppgave er å få andre grunneiere til å taksere lirypebestandene på egne eiendommer for å bygge opp et mer solid kunnskapsgrunnlag.

Jakt på små rovvilt og da spesielt rødreven, er viktig for ivareta gode bestander av skogsfugl, rype og rådyr. Mink er en innført art som er blitt svartelistet. Den tar godt for seg av fugl og egg og fisk. Reduksjon av bestanden er viktig.

Skuddpremie kan fastsettes på arter som har jakttid og som gjør skade. Først og fremst er det skader av økonomisk art og særlig skade på næringsvirksomhet. I tillegg skal naturmangfoldlovens krav vurderes. Unntak fra dette er skuddpremie på introduserte uønskede arter.

Tilskudd til viltformål som fylkeskommunen forvalter og det fylkeskommunale viltfondet kan bidra til å utvikle kunnskapsgrunnlaget om småvilt i fylket og tiltak som rekrutterer jegere til småviltjakt.

3.1.5 Strategier

• Utvikle kunnskapsgrunnlaget for elg og småvilt
• Følge opp forvaltningsmålene og styringsverktøyene for elg i kommunene
• Opprettholde livskraftige, sunne elgbestander med god kjønns- og aldersfordeling som ikke medfører uakseptable skader på andre næringer, arter og i trafikken
• Ivareta hensynet til viltbestandene i arealplanleggingen
• Utvikle møteplasser og nettverk for samordning av interesser og utveksling av kompetanse
• Styrke rekruttering av jegere fra alle grupper i samfunnet
• Bidra til en bærekraftig forvaltning av småviltbestandene

3.2 Innlandsfisk

3.2.1 Innlandsfiskeforvaltning

3.2.1.1 Lovverket

Innlandsfiskeforvaltningen reguleres av naturmangfoldloven, lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. og en rekke sentrale og lokale forskrifter.

3.2.1.2 Forvaltere

Ansvaret for innlandsfisk og anadrom laksefisk er fordelt mellom flere myndighetsnivåer. Miljødirektoratet er det sentrale, utøvende og rådgivende organet i forvaltningen.

Fylkesmannen og fylkeskommunen har det regionale ansvaret for henholdsvis anadrom laksefisk og innlandsfisk. Fylkeskommunen har forvaltningsansvaret for de innlandsfiskearter som innlandsfiskeforskriften tillater fiske etter. I Troms er innlandsfisk stort sett ensbetydende med ørret og røye, og det er disse artene det er mest aktuelt å fiske på.

Forvaltningen av innlandsfisk i fylkeskommunen må integreres i den helhetlige vannforvaltningen jf. vanndirektivet, vannressursloven og lakse- og innlandsfiskeloven.

Kommunene har det primære ansvaret som blant annet går ut på å innpasse hensynet til fiskeinteressene i den kommunale oversiktsplanleggingen etter plan- og bygningsloven, arbeide for felles organisering av fiskerettshavere og legge til rette for driftsplanlegging. Kommunen skal sikre et best mulig fisketilbud for allmennheten og påse hensiktsmessige tiltak for vern og utvikling av fiskebestandene.

Rettighetene til fiske ligger i de aller fleste tilfeller hos grunneier. I elver og ferskvann er ikke fiske en del av allemannsretten, og kan bare kan utøves med tillatelse fra grunneier ved kjøp av fiskekort.

3.2.2 Status

3.2.2.1 Innlandsfisk

I Troms er det omlag 20 000 ferskvann fordelt på omlag 1000 km². Røye og ørret er de vanligste fiskeartene. Ørret forekommer ikke like hyppig i indre strøk av fylket som røya. Trepigget stingsild har også vid utbredelse. I en del innsjøer og elver finnes også bestander av abbor, gjedde, harr, lake og ørekyte.

Utbredelse og status for bestandene av innlandsfisk er mangelfullt kartlagt, og det er ønskelig å få en bedre registrering. Innlandsfiskebestandene i Troms er lite påvirket av forurensning, og har stort potensiale dersom vassdragene forvaltes riktig.

I Troms er 21 vassdrag med til sammen 48 innsjøer berørt av vassdragsreguleringer. I 15 av de regulerte innsjøene er fiskebestandene gode. Overtallige røyebestander i forhold til næringsgrunnlaget er et problem i 28 av de regulerte innsjøene.

Feil beskatning har ført til at mange bestander av ørret og røye har småvokst fisk av dårlig kvalitet. Hovedårsaken er hardt garnfiske med maskevidder som kun beskatter den største fisken. Mange tidligere gode ørretvann er ødelagt ved utsetting av røye. Det skyldes at ørret og røye i stor grad må konkurrere om den samme næringen. Røya har stor formeringsevne og danner ofte overtallige bestander.

Det er eksempler på spredning av ørekyte langt utenfor det naturlige utbredelsesområdet. Ørekyte virker negativt inn på bestander av attraktive fiskearter som ørret og røye.

 

3.2.2.2 Fiske etter innlandsfisk

Fritidsfiske er en populær aktivitet som egner seg for alle, og som er en viktig del av norsk friluftslivstradisjon. Undersøkelser viser at 54 % av den voksne befolkningen og 80 % av barn mellom 11-16 år fisker en eller flere ganger pr. år. Det fiskes mest etter ørret. Stangfiske er vanligst, men også bruk av håndsnøre er utbredt. I all tid har nordmenn funnet glede i fisket kombinert med nytten ved å bringe med seg fangsten hjem.

Tilrettelegging for fritidsfiske i lokalmiljøet er gjerne delt mellom kommune, grunneiere og organisasjoner.

Tilretteleggingen omfatter organisering av fiskekorttilbudet, informasjon om fiskemuligheter og fiskekort, skilting av fiskestier, tilrettelegge fiskeplasser tilpasset familier og funksjonshemmede og utarbeide driftsplan for vassdraget. Det er utarbeidet en veileder for dette temaet: DN håndbok 10-1995 Tilrettelegging for fritidsfiske.

Det er ønskelig å få flere til å benytte seg av innlandsfiskeressursene i Troms og særlig barn, unge og kvinner. Informasjonstiltak om hvor man kan få kjøpt fiskekort, hvor og når man kan fiske, og med hva kan man fiske, er aktuelle tiltak hvor de lokale fiskeforeningene er sentrale.

Registrerte arter innlandsfisk i kommunene i Troms:

Kilde: Miljøstatus.no

3.2.2.3 Utfordringer og muligheter

De største truslene mot innlandsfisken og det biologiske mangfoldet i vassdrag er ødeleggelse av leveområder og spredning av fremmende arter. Intakte leveområder er en forutsetning for å ta vare på og utvikle fiskebestandene. De viktigste utfordringene i den sammenheng er vassdragsutbygging og andre fysiske inngrep.

Det er nødvendig med mer omfattende kunnskap om fiskevann i Troms, da utbredelse og status er mangelfullt kartlagt. Dette gjelder både med tanke på kvaliteten av leveområdet, bestandene og hvor attraktive de ulike innlandsfiskeforekomstene er for fritidsfiske. Det bør være et mål å arbeide for attraktivt fiske gjennom tilrettelegging for sunne og tallrike bestander, og kartlegging av fiskevann.

For å styrke fiskebestandene og redusere overtallige bestander kan det gjennomføres uttynningsfiske. I røyebestander er det oppnådd gode resultater ved uttynning med teiner. Ansvaret for riktig beskatning og nødvendig kultivering ligger i hovedsak hos de som har fiskeretten.

For å bevare biologisk mangfold og unngå at fiskemulighetene reduseres må en ikke spre fiskearter til elver og vann der de i dag ikke forekommer. All utsetting av fisk, levende rogn og ferskvannsorganismer er forbudt uten tillatelse fra Fylkesmannen eller fylkeskommunen.

De få vannene, som alltid har vært fisketomme, utgjør spesielle biologiske samfunn. Disse har stor vitenskapelig referanseverdi. Det er derfor spesielt viktig å beholde disse vannene fri for fisk.

 

Innlandsfisketurisme er i dag en liten næring i Troms, men er foreslått som et viktig bidrag for å styrke naturbasert næringsutvikling. Bioforsk Nord har satt i gang et forprosjekt som har til hensikt å undersøke mulighetene for utvikling av Troms til en ettertraktet destinasjon for innlandsfisketurismen.

Innlandsfiskeressursen har potensial til å gi grunnlag for et mer omfattende fritidsfiske og for næringsvirksomhet. De demografiske endringene med færre unge og flere eldre fiskere gir utfordringer for tilrettelegging for fiske. Økt urbanisering øker behovet for motivasjon, rekruttering og opplæring.

3.2.3 Strategier

• Styrke kunnskapsgrunnlaget om innlandsfisk
• Bygge opp gode bestander av innlandsfisk i Troms
• Ivareta hensynet til bestander av innlandsfisk i arealplanleggingen
• Bedre fisketilbudet til allmennheten