Kunnskapsgrunnlag for regional planstrategi «Det store bildet – Oppalašgovva - Konhaiskuva»

4.1 Natur, miljø og økosystemer

Naturen vår med vidder, myrer, skoger, elver, kystlandskap og fjorder er habitat for et mangfold av organismer, dyr og planter. Samspillet mellom levende organismer, næringsstoffer og fysiske forhold skaper økosystemtjenester som ivaretar oss. Det gir oss et ansvar og en forpliktelse til å ta vare på naturen og sikre økosystemets motstandskraft slik at den kan hente seg inn igjen etter belastninger.

4.1.1 Drikkevann og fysiske miljøer

Samfunnet har behov for at alle drikkevannsforsyningene er helsemessig trygge og forsyningsmessig sikre. Drikkevann er en av våre viktigste og helt uerstattelige naturressurser. Redusert kvalitet og forsyningssikkerhet for drikkevann kan få konsekvenser for folkehelsen og andre samfunns- og brukerinteresser.

I store deler av fylket består vannforsyningen av overflatevann (FylkesROS for Troms og Finnmark, 2019). De fleste abonnenter i Troms og Finnmark mottar drikkevann med tilfredsstillende kvalitet. En større andel av ledningsnettet er likevel utdatert, noe som medfører tap av renset drikkevann grunnet lekkasjer, samt økt risiko for innblanding av forurensende stoffer før drikkevannet når abonnentene. Vedlikehold og målrettet oppgradering av ledningsnettet er nødvendig for å opprettholde og forbedre drikkevannskvaliteten. De fleste vannverkene i Troms og Finnmark fylke er forholdsvis små med enkle renseløsninger. Ofte består renseløsningene av et UV-system som fjerner innholdet av bakterier, virus og alger. Det gjør vannverkene mer sårbare og avhengige av god råvannskvalitet og beskyttelse av drikkevannskilden med tilhørende nedslagsfelt.

Nye utfordringer i enkelte områder er stor grad av masseturisme i nedslagsfeltet til drikkevannskilder. Samtidig kan større utbygginger, for eksempel knyttet til bergverk eller vindkraft, utgjøre en potensiell forurensningsfare i anlegg- og driftsperioder. I slike tilfeller er det viktig å vurdere behovet for hensynssoner og arealbegrensninger.

4.1.2 Drikkevannskvalitet og klimaendringer

Klimaendringer som medfører mer styrtregn og mer omfattende snøsmeltning vil kunne påvirke vannkvaliteten. Økt avrenning og erosjon fra bakken vil øke risikoen for at organisk materiale, mikroorganismer og annen forurensning blir fraktet til drikkevannskilder. Samtidig vil et varmere klima gi gunstige forhold for bakterier. Oversikt over utviklinga av råvannskvaliteten viser at dette er en trend for drikkevann som hentes fra overflatevann. Til tross for mer nedbør, kan klimaendringene også gi økt sannsynlighet for tørke i perioder. Dette kan resultere i redusert tilførsel av drikkevann, også i grunnvannskilder.

Mangel på ressurser og finansiering kan være en utfordring i arbeidet med drikkevannskvalitet. Det er derfor sannsynlig at nødvendige investeringer og/eller økte vedlikeholdsutgifter vil føre til økte vanngebyrer i mange kommuner. Størrelsen på investeringene er størst i byer på grunn av kompleksiteten på prosjektene. Likevel er det sannsynlig at den økonomiske belastningen for den enkelte abonnent blir større i områder med lavere befolkningstetthet, fordi det er færre abonnenter å fordele kostnadene på.

4.1.3 Avfall og avfallshåndtering

Forsvarlig håndtering av avfall er viktig for å redusere forurensing og hindre avfall på avveie som igjen har direkte påvirkning på vann og avløp, natur, luft og menneskers helse og livskvalitet. Dette gjøres i regi av kommunene, men også næringsliv og privatpersoner er ansvarlig for å bidra til god avfallshåndtering.

Ved å gjennomføre tiltak som bidrar til å redusere forbruk, kan det bidra til et generelt lavere ressursforbruk, herunder forbruket av fossile ressurser. Dette kan redusere energiforbruk og utslipp av klimagasser ved produksjon og transport av varer og sluttbehandling av avfall. Ved å redusere avfallsmengdene kan man også unngå å måtte utvide behandlingskapasiteten.

(kilde: SSB tabell 12241)

NB: Håndtering av husholdningsavfall har flere feilkilder, blant annet rapporteres det ulikt i forskjellige kommuner på bakgrunn av avfallssortering og hvordan den håndteres lokalt.

Sortering av avfall er viktig fordi avfall som regnes som farlig avfall og el-avfall bør, av helsemessige og miljømessige årsaker, håndteres forsvarlig.

Jevnt over ligger husholdningsavfall pr innbygger i Troms og Finnmark under landsgjennomsnittet. Samtidig ligger befolkningen under landsgjennomsnittet når vi ser på avfall levert til materialgjenvinning, Troms og Finnmark leverer rett i overkant av 30% til materialgjenvinning, som er vel 10% lavere enn landsgjennomsnittet. Det er viktig å være klar over feilkilder i denne statistikken, da tallene som rapporteres til SSB kan variere på hvordan man beregner fraksjonene ut fra avfallssorteringen.

4.1.3.1 Matavfall

En av de største kildene til klimagassutslipp er produksjon av mat og påfølgende matsvinn. I Norge kaster vi alt for mye mat som kunne vært spist. Både i et globalt, nasjonalt og regionalt perspektiv ligger det store besparelser for miljøet i å redusere matsvinn. Delmål 12.3 sier «Innen 2030 halvere matsvinn per innbygger på verdensbasis, både i detaljhandelen og blant forbrukere, og redusere svinn i produksjons- og forsyningskjeden, inkludert svinn etter innhøsting». Det er et ansvar som ligger i hele verdikjeden, fra produsent til forbruker. Det største matsvinnet kommer fra husholdninger som utgjør over 60% av den totale mengden matavfall.

4.1.3.2 Avfall som ressurs og sirkulær økonomi

Den sterke økonomiske veksten de siste generasjonene har ført til en tilsvarende kraftig økning i forbruket av varer og tjenester, som har bidratt til en tilsvarende økning i avfallsmengdene. Innhold av skadelige stoffer og de store mengdene som det er tale om, kan føre til uheldige skader på helse så vel som på miljø. Det positive er at bedre regelverk, økt materialgjenvinning og ombruk bøter på mange av de negative effektene av økte avfallsmengder (kilde: FHI).

Avfallspyramiden viser hvordan avfallshåndtering gjøres på en mest mulig optimal måte. Det viktigste bidraget er å redusere avfallet, altså sørge for at minst mulig avfall oppstår. Reduksjon i produksjon og forbruk er en viktig faktor for å redusere klimagassutslipp og har også tilknytning til sirkulær økonomi der målet er å holde ressurser i kretsløpet lengst mulig. Dette harmonerer godt med oppfylling av delmål 12.5 som sier «Innen 2030 redusere avfallsmengden betydelig gjennom forebygging, reduksjon, materialgjenvinning og ombruk».

Over halvparten av husholdningsavfallet går til forbrenning, som altså ligger nest nederst i avfallspyramiden.

Avfallsforbrenning kan skade miljø og helse. Uten tilstrekkelig rensing av røykgassen kan avfallsforbrenning medføre store utslipp av miljøgifter, støv, og stoffer som bidrar til sur nedbør. Det kan gi langsiktige og alvorlige miljøskader og påvirke folks helse. Den mest alvorlige miljørisikoen ved forbrenning av avfall er utslipp av tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, og av giftige organiske forbindelser som dioksiner. I Troms og Finnmark finnes et forbrenningsanlegg, Kvitebjørn varme i Tromsø.

Avfall har potensial for utnyttelse i næringssammenheng og kan være viktige bidrag for grønn omstilling, innovasjon og vekst i nye arbeidsplasser. Innsamling av avfall som skal benyttes til ombruk og materialgjenvinning har potensial for bedre økonomisk ressurseffektivitet. I Troms og Finnmark er Finnfjord Smelteverk i Finnfjordbotn, Arges i Alta og Mabit eksempler på virksomheter med sirkulære verdikjeder. Utnyttelse av ressurser fra avfall er et viktig bidrag for å redusere trykket på jomfruelige ressurser og overgang til sirkulær økonomi gir muligheter for næringsutvikling, innovasjon og økt sysselsetting.

Offentlige anskaffelser kan og bør stille krav om bærekraftige varer og tjenester som bidrar til å redusere avfallsmengden og forebygger helseskadelige stoffer i omgivelsene. Emballasje er eksempelvis, en kilde til avfall som kan unngås gjennom krav i offentlige anskaffelser. Det reduserer avfallsmengden og bidrar direkte til reduksjon i klimagassutslipp.

4.1.3.3 Avfall på avveie

Avfall på avveie er en utfordring som må tas på største alvor, plast i havet er eksempel på såkalt herreløst avfall. I Troms og Finnmark har vi både kystlinje og farvann som huser viktige naturressurser og sårbare marine økosystemer. Det er viktig med opplæring, bevisstgjøring og holdningsendring til avfall på avveie, både hos privatpersoner, mennesker som besøker fylket og næringer som opererer i fylket.

4.2 Omstilling og klimarisiko

​Klimarisiko forsterker kommunes eksisterende risikobilde og kan for eksempel påvirke befolkningsutvikling, sysselsetting og næringsutvikling, skatteinntekter og verdi av eiendom eller infrastruktur. Samlet sett kan klimarisiko få stor betydning for kommuneøkonomien og kommunens attraktivitet for næringsliv og beboere. For bedrifter er klimarisiko minst like relevant; for næringslivet påvirker klimarisikoen rammevilkår, kompetansetilgang, konkurranseevne, tilgang på kapital og endelig; -et spørsmål om overlevelse på lengre sikt.

Fysisk risiko er risiko knyttet til stormer og ekstremvær, som vil inntreffe oftere. Mer styrtregn, flom, skred og tørke vil ikke bare forårsake akutte problemstillinger, men også kreve omstilling av beredskapsapparat og infrastruktur for å kunne tåle endring. Spesielt for kystnære strøk i NordNorge vil risikoen knyttet til stormflo og ekstremvær være økende. Her inngår også de langsiktige virkningene av et endret klima, både lokalt og via globale bånd og verdikjeder. For kommuner vil det bli dyrt å ikke ta hensyn til mer ekstremvær i planlegging.

Overgangsrisiko er knyttet til de endringene som må til for å skape et samfunn som er i tråd med Parisavtalen, i form av ny politikkutforming, nye reguleringer, teknologisk utvikling og markedsmessige eller brukerstyrte omstillinger. Eksempler er endringer i skattelegging eller avgifter, overgang fra fossil energi til lavutslipp energi, endrede krav fra finansinstitusjoner og endret adferd hos forbrukerne. Kommunenes investeringer er typisk langsiktige. På grunn av forventninger om klimapolitiske tiltak, kan det lønne seg å stille strenge klimakrav til dagens investeringer.

Ansvarsrisiko kommer av ansvar relatert til å ikke å ta høyde for eller motvirke klimarelaterte skader eller tap. Dette kan være forsikringskostnader etter naturkatastrofer eller ansvar for tap av livsgrunnlag grunnet mangelfull omstilling. Vurdering av ansvarsrisiko handler om å kartlegge om man kan få skyld for skade i fremtiden, og om man kan bli ansvarlig for å betale for skadene. Kommuner risikerer å stå økonomisk ansvarlig for fysiske ødeleggelser som er påført som følge av manglende evne til å omstille seg.

Gjennomføringsrisiko er når selskaper eller myndigheter ikke kan gjennomføre planer eller tiltak for å møte risiko, fordi de blir hindret av brukere, ansatte eller velgere. Denne risikoen kan være at kommunen ikke klarer å realisere vedtatte mål og strategier knyttet til utslippsreduksjon og klimatilpasning. Dette kan for eksempel skyldes at endringene ikke har god nok tilslutning hos innbyggere og næringsliv.

Grenseoverskridende risiko handler om hvordan klimaendringer i andre land, som redusert matproduksjon, vannmangel, konflikter og migrasjon, kan gi konsekvenser for Norge og den enkelte kommunen. Dette er kanskje særlig relevant for vår region, jfr beredskap og sårbarhet i krisetid.

Kunnskapsbanken Nord-Norge har publisert flere rapporter høsten 2020 om klimarisiko og klimaomstilling i Nord-Norge. De viser at bedrifter i alle næringer må skaffe seg informasjon om hvordan de best kan ruste seg for en fremtid der vi både blir en del av lavutslippsøkonomien og tilpasser oss klimaendringene. Dette gjelder også kommuner.

 

4.3 Næringsutvikling

Troms og Finnmark har sterke næringer basert på naturressurser og vår geografiske beliggenhet i Arktis, i tillegg til en stor offentlig sektor. Vi har sterke kunnskapsmiljøer innen klimaproblematikk og bærekraftig ressursutvikling som danner grunnlag for utvikling av nye næringer, eksempelvis rom- og jordteknologi, havovervåkning og bioteknologi. Til tross for vår perifere beliggenhet er samfunnet godt organisert og regionen er preget av stabilitet, samhold, sikkerhet og god ressursforvaltning og - utnyttelse. Nærheten og samhandlingen mellom «den ville» naturen og det urbane samfunnet er unikt for regionen og kombinasjonen gir noen særlige fortrinn.

Interreg Aurora er et viktig verktøy for å realisere samarbeidsprosjekter på Nordkalotten. Erfaring viser at programmet bidrar til konkrete resultater på et vidt spekter av samfunnsområder, for eksempel reiseliv, kreative næringer, kultur, helse, utdanning, forskning, samferdsel og felles arbeidsmarked. I sum bidrar programmet til at utviklingspotensialet over landegrensene blir bedre utnyttet, noe som bygger opp under effekten av nasjonal innsats på områder som det grønne skiftet og kunnskaps- og næringsutvikling.

Det har vært et økt fokus på Nord-Norge over flere år knyttet til områder som energi, fiskeri, miljøog klima, forskning, regional- og sikkerhetspolitikk som de mest aktuelle. Både nasjonalt og internasjonalt (EU) er det utviklet egne strategier for Nordområdene. Nord-Norges Europakontor i Brussel har som sitt oppdrag å fremme og profilere nordnorske interesser overfor europeiske instanser og bidra til at nordnorske miljøer skal kunne utnytte mulighetene innenfor EU-samarbeidet.

4.3.1 Verdiskaping og sysselsetting

Den totale verdiskapingen* i Norge var på 3 138 426 millioner kroner i 2018. Verdiskapingen i Troms og Finnmark målt som bruttoprodukt samme år var 112,5 millioner kroner, en økning på 4,74 % fra 2017. Troms og Finnmark stod i 2018 for 3,58 % av verdiskapningen på landsbasis og er dermed landets 6. største fylke når det kommer til verdiskaping.

Troms og Finnmark har hatt en økonomisk vekst de siste 5 årene. I perioden 2014 – 2016 var veksten høyere enn for hele landet, men i perioden 2017 – 2018 har veksten vært noe lavere enn landet for øvrig. Den viktigste endringen er midlertid at forskjellene mellom Troms og Finnmark og landet minker.

(Kilde: SSB tabell 09391)

Det fylkesfordelte nasjonalregnskapet viser at verdiskapingen i alle nordnorske fylker siden 2008 har økt raskere enn i resten av landet, der Finnmark og Troms skiller seg ut med høyest vekst. Økt sysselsetting har i stor grad bidratt til veksten i verdiskapingen i Troms, mens Finnmark har klart å øke verdiskapingen uten en tilsvarende økning i antall sysselsatte.

I Norge er yrkesdeltakelsen høy, sammenlignet med andre land. Omtrent 68 prosent av befolkningen mellom 15-74 år står i arbeid og de er det svært viktig å opprettholde, også i fremtiden. Vår fremtidige arbeidsinnsats utgjør tre firedeler av landets samlede ressurser, vi kan kalle det vår nasjonalformue.

Antallet sysselsatte i fylket (15-74 år) har økt med 4,6 % fra 2008 til 2018. Antallet sysselsatte har imidlertid ikke vokst i takt med antallet innbyggere i samme aldersgruppe.

*Verdiskapning og opptjent bruttoinntekt fra innenlands produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer) er avledet og definert som produksjon minus produktinnsats. Bruttoprodukt publiseres i basisverdi, dvs. at produktsubsidier er inkludert, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter. I offentlig forvaltning og annen ikke-markedsrettet virksomhet bestemmes bruttoprodukt som sum lønnskostnader netto produksjonsskatter og kapitalslit.

Antall sysselsatte per innbygger har gått ned fra 2008 til 2018.

Per 4. kvartal 2019 var det 124 022 arbeidsplasser i Troms og Finnmark, det vil si at om lag 4,59 % av alle sysselsatte i Norge har arbeidssted i Troms og Finnmark. Siden 2015 har antall sysselsatte med arbeidssted i Troms og Finnmark økt med litt over 4 %.

(Kilde: SSB tabell 08536)

Verdiskapingen per innbygger utgjorde henholdsvis kr. 453 000 for Finnmark og kr. 468 000 for Troms. Verdiskaping per sysselsatt er henholdsvis kr. 914 500 og kr. 902 800. På landsbasis er disse tallene hhv. Kr. 592 646 og kr. 1 172 386.

(Kilde: SSB, tabell 11713 og 07459)

Det kan være flere årsaker til ulik verdiskaping per innbygger. En viktig årsak er demografi; hvis et fylke har en stor andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder, er det gjerne også flere sysselsatte som bidrar til en høy verdiskaping per innbygger. For å fange opp effektene av forskjeller i antall sysselsatte er derfor verdiskaping per sysselsatt et bedre måltall for å sammenligne utviklingen mellom regioner.

Over tid ser vi at verdiskapning per sysselsatt har vært høyere for resten av Norge enn for de nordnorske fylkene, men forskjellene er blitt mindre de siste årene.

Kilde: Konjunkturbarometret for Nord-Norge, verdiskapning per sysselsatt)

 

4.3.2 Arbeidsledighet og ungdomsledighet

Troms og Finnmark har den prosentvis største nedgangen i antall arbeidsledige i landet per oktober 2020. Ved utgangen av oktober 2020 var 3 743 helt ledige og 2 787 delvis ledige i Troms og Finnmark, noe som gir en ledighet på 4,8 %. Andelen langtidsledige i fylket er nå på 33,4 % mot 23,7 % på samme tid i 2019.

(Kilde: NAV Troms og Finnmark, statistikk)

Ved utgangen av oktober er det 3 473 helt ledige og 2 787 delvis ledige i Troms og Finnmark, noe som gir en ledighet på henholdsvis 2,7 prosent og 2,1 prosent, totalt 4,8 prosent. Andelen helt ledige har gått fra 2,9 prosent til 2,7 prosent den siste måneden. Andelen langtidsledige i fylket er nå på 33,4 prosent mot 23,7 prosent på samme tid i fjor. Situasjonen i Troms og Finnmark er bedre enn i landet for øvrig hvor 3,5 prosent er helt ledige og 2,6 prosent er delvis ledige. Ledigheten går ned innenfor alle næringer samtidig som mange fremdeles er permitterte. Høyest ledighet finner vi fortsatt innen reiseliv og transport med 1 179 ledige, industriarbeid med 840 ledige og butikk og salgsarbeid med 786 ledige.

Tallene fra NAV viser næringsfordelt oversikt over helt og delvis ledige personer og helt ledige jobber i fylket. Det er størst etterspørsel etter arbeidskraft innen helse, pleie og omsorg, mens det innen reiseliv og transport er det flere ledige personer enn det finnes tilgjengelige arbeidsplasser.

(Kilde: Nav Troms og Finnmark. Hovedtall arbeidsmarkedet oktober 2020)

Den lave ungdomsledigheten i fylket er positivt. Det er imidlertid viktig å være klar over at mange av de som inngår i denne oversikten, er unge som er under utdanning. Grafen spesifiserer heller ikke helt eller delvis ledighet.

Andelen i aldersgruppen 16-25 år som står utenfor utdanning og arbeid er ikke signifikant forskjellig fra landsnivået (11% i Troms og Finnmark og 12% i hele landet).

Kilde: SSB 10539, SSB 07459

 

4.3.3 Sysselsetting etter næring

De største næringene i Troms og Finnmark målt etter antall sysselsatte er helse- og sosialtjenester (25 %), undervisning (10,5 %), offentlig administrasjon (9,1 %), bygge- og anleggsvirksomhet (8,6 %) og varehandel, motorvognreparasjoner (11,3 %).

For de fleste regioner, bortsett fra Øst-Finnmark, er sysselsetningsandelen i helse- og sosialtjenesten på over 50 %. Øst-Finnmark og Midt-Troms har en større andel sysselsatte innen offentlig forvaltning enn øvrige regioner, noe knyttes til forsvaret tilstedeværelse i disse regionene. Vi ser at regionene Øst-Finnmark, Midt-Troms og Sør-Troms har forholdsvis lik fordeling av sysselsetningen innen helseog sosialtjenester, offentlig adm., forsvar og varehandel. Vest-Finnmark har i tillegg til helse- og sosialtjenester størst andel sysselsetting innen bygge- og anleggsvirksomhet og varehandel. NordTroms, Avjovarre og Tromsø-regionen har i tillegg til helse- og sosialtjenester, en stor andel sysselsatte innen undervisning.

Figuren under viser utvikling av sysselsettingen etter arbeidssted og næring i perioden 2015 til 2019 samt endring i sysselsetning etter arbeidssted og næring fra 2018 til 2019. Her ser vi blant annet at innen Finansiering og forsikring har endringen i sysselsettingen vært på -16 % fra 2015 til 2019, mens den fra 2018 til 2019 har hatt en positiv utvikling med 1,09 %. Bygge- og anleggsvirksomhet, jordbruk, skogbruk og fiske, forretningsmessig og personlig tjenesteyting hadde i 2015 – 2019 en vekst på over 10 %. Næringer med negativ utvikling fra 2018 til 2019 er bergverk og utvinning, (- 5,4 %), forretningsmessig tjenesteyting (-3,6 %), varehandel (-1,5 %), Transport og lagring (-0,6 %), industri (0,6 %) og overnatting- og serveringsvirksomhet (-0,3 %).

(Kilde: SSB tabell 07984)

På landsbasis er 31,6 % sysselsatt i offentlig sektor og 68,4 % sysselsatt i privat sektor i 2019. Tallene for Troms og Finnmark var 42,6 % sysselsatt i offentlig sektor og 57,4 % sysselsatt i privat sektor. Nordkapp, Alta og Båtsfjord er de kommuner med lavest andel sysselsatte i offentlig sektor. Berlevåg, Gamvik, Skjervøy og Senja ligger på landsgjennomsnittet. Bardu og Nesseby er kommunene med høyest andel offentlig ansatte (henholdsvis 66 og 59%), for Bardu sin del kan dette trolig ses i sammenheng med forsvarets tilstedeværelse i kommunen.

Tabellen viser en relativ stabil fordeling mellom offentlig og privat sektor det siste 10-året både nasjonalt og regionalt.

(Kilde: Kommuneprofilen. Arbeidsmarked)

Høy andel offentlige sysselsatte bidrar gjerne til en økt tilstedeværelse av sysselsatte med universitets- og høgskoleutdannelse i en kommune/region. Offentlig sysselsetting kan gi bedre robusthet i nedgangstider. Offentlige aktører som for eksempel forsvaret, kan bidra til økt vekst i privat sektor gjennom anskaffelser og bolyst. Innlandskommuner i tidligere Troms er eksempler på at Forsvaret bidrar til økt bosetning, sysselsetting og verdiskaping.

Fiske, fangst og akvakultur er noen av fylkets store næringer og er i dag Norges største sjømatregion, målt i leveranser av villfisk og i produksjon av oppdrettsfisk. Næringen hadde i 2018 en verdiskaping på 10 546 millioner kroner, 9,38 % av den totale verdiskapingen i fylket. Tabellen viser at offentlig virksomhet utgjør en stor del av fylkets verdiskaping.

Kilde: SSB 11713: Fylkesfordelt nasjonalregnskap, etter region, næring, statistikkvariabel og år

4.3.4 Fiske, fangst og akvakultur

Sjømatnæringen i Troms og Finnmark sysselsatte direkte og indirekte 9900 personer i 2019. Dette utgjorde om lag 15 % av den samlede sysselsettingen i regionen. Som verdiskaper, sysselsettings- og bosettingsfaktor har sjømatnæringen stor betydning for kyst-Norge. Sjømatnæringens verdiskaping per sysselsatt er om lag dobbelt så høy som for norsk næringsliv (bortsett fra olje og gass) og over 30 % høyere enn i maritim næring (Menon Economics). Næringen har også store ringvirkninger utenfor det som normalt oppfattes som sjømatkommuner, Balsfjord for eksempel er den desidert største leverandørkommunen til sjømatnæringen, målt i kroner (NOFIMA 2018).

Utsiktene for videre vekst og utvikling innen sjømatnæringen i regionen er meget gode. Regionen har hatt en vesentlig høyere vekstrate enn resten av landet de siste 20 årene, og det er forventet at en vesentlig andel av den forventende veksten vil komme i nord.

Figuren viser utvikling i omsetning og verdiskapning i sjømatpopulasjonen i perioden 2004 – 2019.

Kilde: Menon Economics

Samspillet mellom sjø og land er av særlig betydning for sjømatnæringen. Innen fiskeriene gir den sesongbaserte høstingen av havet, utfordringer i forhold til ønske om stabile arbeidsplasser på land. En utjevning av slike sesongvariasjoner har vist seg å være både utfordrende og vanskelig. Samtidig fordrer det store endringer i forhold til dagens fiskerier; flåtestruktur, driftsform og landingsmønster. Et bedre samspill mellom oppdrett og fiskeri vil kunne sikre en bedre tilpasning mellom arbeidsplasser og behovet for råstoff. En slik tilnærming gir også muligheter for å øke videreforedlingsgraden og verdiskapingen i regionen.

En forutsetning for økt vekst er bedre utnyttelse av eksisterende arealer og økt tilgang på nye og egnede arealer. Det er videre behov for økt kunnskap om kysten og havet, og ikke minst relasjonene mellom livet under vann og aktiviteten på land, for å sikre bærekraft. Et kapasitetsløft og et krafttak i forhold til økt sjøbasert havbruksforskning på oppdrett under arktiske miljøbetingelser, har stor betydning for å realisere potensialet for videre vekst i nord. Sjømatnæringens videre vekst handler også om infrastruktur og kraftbehov, dimensjonering av sjømathavner og -veier må tilpasses den aktivitet og de volum som forventes levert fra næringen.

En stor del av ringvirkningene fra sjømatnæringen skjer utenfor fylket (Menon Economics). Det ligger derfor et stort potensial i å utvikle og styrke lokale og regionale leverandører gjennom programmer som Leverandørutvikling Havbruk Nord. Det foreslåtte programmet for marin grunnkartlegging kan innebære en satsing på om lag 2,5 milliarder kroner og en kartleggingsaktivitet som vil pågå i minst 20 år fremover. Siden det meste, også når det gjelder kystareal, er i nord, vil det kunne åpne seg et helt nytt satsingsområde for leveranser og tjenester.

4.3.5 Jordbruk og skogbruk

De landbruksbaserte primærnæringene står for en samlet verdiskaping på 700 millioner kroner. Oversikter fra NIBIO viser en nedgang i verdiskapingen i landbruket på 25 % i fylket sammenlignet med 18 % på landsbasis, fra 2018 til 2019.

Verdiskapingen i landbruksbasert industri (industri som er avhengig av landbruket) er i Troms beregnet til å utgjøre 676 millioner kroner (1 % av samlet verdiskaping i fylket). Av dette er utgjør verdiskapingen i næringsmiddelindustrien 99,4 % og da i tilknytning til Tine og Norturas anlegg i Harstad, Målselv og Balsfjord. Verdiskapingen i landbruksbasert industri i Finnmark er beregnet å utgjøre 85 millioner kroner i 2018. Av dette utgjør verdiskapingen i næringsmiddelindustrien 88 % og knyttes opp mot Tine og Norturas aktivitet i Karasjok, Tana og Alta.

Primærleddet i landbruket i Troms og Finnmark sysselsatte 1 682 personer. I tillegg kommer sysselsetning i landbruksbasert industri med 3 263 sysselsatte. Lønnsomheten i landbruket i NordNorge ligger stort sett litt over landsgjennomsnittet og viste en stigende tendens fram til 2015, men deretter lavere lønnsomhet. Gårdbrukerfamilier i Nord-Norge har hele perioden hatt lavere nettoinntekt enn landsgjennomsnittet. Noe av utfordringene i landbruks- og lokalmat-næringene er strukturene i dagligvarehandelen og næringens vanskeligheter med å komme inn på dette markedet.

4.3.6 Reindrift

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur. Litt over 3000 mennesker er tilknyttet den samiske reindriften, 2200 av dem har tilholdssted i Finnmark. Antallet rein varierer fra år til år, men det finnes i dag om lag 250 000 tamrein i Norge, hvorav over 185 000 holder til i Finnmark. Det er om lag 550 aktive siidaandeler i Norge, med vel 3100 tilknyttede reineiere.

Det gjennomsnittlige slakteuttaket på landsbasis er 33 %. De siste 5 årene utgjør dette ca. 85 000 dyr. I et normalår sendes det rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad. Markedet består av dagligvaremarkedet (forbruker), industri, hotell, restaurant og catering (proff).

De siste årene er kvalitet og historien bak produktene blitt stadig viktigere for forbrukerne. I et marked der matmangfold og matopplevelser blir stadig mer etterspurt, har reinkjøtt en naturlig plass. Etterspørselen etter reinsdyrkjøtt er god og fortsatt økende. Dette har også påvirket produsentprisen positivt. Det er mange muligheter knyttet til videreforedling av reinkjøtt og biprodukter fra rein og formidling av reindriftssamisk kultur og levesett. I et samarbeid mellom staten og reindriften er det opprettet et markedsutvalg med hovedoppgave å sikre reinkjøttet en positiv oppmerksomhet og bidra til kjøpsutløsende tiltak i forbruker- og proffmarkedet, hvor hensikten først og femst er å øke etterspørselen etter reinkjøtt samt sikre et langsiktig salg og stabil etterspørsel.

4.3.7 Bygge og anleggsnæringen

Etter fiske, fangst og akvakultur er bygge- og anleggsbransjen den største næringen når vi ser på verdiskaping. Bygge- og anleggsnæringen hadde en verdiskapning på 8 869 mill. kroner i 2018 og sysselsatte 10 591 personer i 2018. Dette er også den næringen etter akvakultur med høyest vekst i verdiskapingen i perioden 2008 – 2018, og næringen med sterkest vekst de siste 5 årene.

'Bygge- og anleggsnæringen er en svært sammensatt og fragmentert næring som favner mange ulike yrkesgrupper som alle på ulike måter bidrar i planlegging og gjennomføring av prosjekter. Digitalt Veikart 2.0 er en satsning som skal bidra til bedre lønnsomhet, der digitalisering ses på som den viktigste strategien for å møte den økte globale konkurransen. Næringen har over år hatt en stor etterspørsel etter arbeidskraft. Av Byggenæringens fremtidsbarometer 2020 fremgår det at 44 % av bedriftene ikke får tak i fagarbeidere og dette er også en av de næringene med høyest andel utenlandsk arbeidskraft.

4.3.8 Varehandel og reparasjon av motorvogner

Varehandel og reparasjon av motorvogner er den 3. største næringen i fylket med en verdiskaping på 8 204 millioner kroner, og 7,3 % av den totale verdiskapingen i fylket. Næringen hadde en økning i verdiskapingen på 3,3 % fra 2017 til 2018, mot 2 % økning på landsbasis. Ifølge tall fra Konjunkturbarometeret for Nord-Norge hadde 19 av kommunene i Nord-Norge en omsetning i detaljhandelen som er høyere enn det befolkningsgrunnlaget skulle tilsi. Kommunene Harstad, Tromsø og Alta har en rolle som regionalt senter for handel som tilstrekker seg kunder fra nærliggende kommuner.

Veksten er fortatt positiv, men har vært lavere de siste årene. Næringen er fylkets største private arbeidsgiver og sysselsatte 13 977 personer i 2019, en nedgang på 1,49 % fra 2018. Varehandelen er en næring i endring og nasjonalt og internasjonalt ser en at store kjeder har gått konkurs, noe som også har fått konsekvenser for avdelinger lokalisert i Troms og Finnmark. Netthandelen vokser, og forbruksmønstre er i endring. Flertallet av de unge (18 -35 år) ønsker å gjøre alle sine kjøp på nett ifølge en undersøkelse fra Klarna «Nordmenns shoppingvaner på nett».

 

4.3.9 Industri

Industri består av flere ulike undergrupper, fra produksjon av nærings- og nytelsesmidler, produksjon av gummi og plastprodukter til perkusjon av metallvarer, totalt 24 ulike kategoriseringer. På landsbasis utgjorde verdiskapningen i industri 6,67 % av bruttoprodukt. I Troms og Finnmark bidro industrinæringene med 4,8 % av total verdiskaping. Næringen sysselsetter 6 512 personer i fylket, en nedgang på 0,55 % fra 2018.

Industrien i fylket er sterkt råvareorientert. Det drives næringsmiddelindustri, i vesentlig grad fra fiskeindustrien samt virksomheter som installerer og reparer maskiner, bygger eller vedlikeholder fartøyer. Verkstedindustrien er i stor grad lokalisert i Tromsø og Harstad.

Sjømatindustrien deles inn i fiskeri, mottak, slakting, bearbeiding og foredling, og den omfatter både villfanget og oppdrettet fisk. Det er anslått at omtrent 50 % av villfanget fisk sendes i frossen tilstand ut av landsdelen, mens ca. 20 % av det som sendes ut er saltede og tørkede produkter. Hovedmengden av laks og ørret sendes i frossen tilstand fra slakteriene (kbnn.no).

4.3.10 Olje og gassnæringen

Olje og gass er ikke spesielt stor i fylket, imidlertid er leverandørindustrien tilknyttet olje- og gassnæringen betydelig. Næringen hadde en verdiskaping på 1 630 millioner kroner i 2018, 1,45 % av den totale verdiskapingen i fylket. Undersøkelsen Levert 2019 viser at petroleumsomsetningen i Troms og Finnmark var 2,48 milliarder kroner. Til sammenligning var omsetningen 1, 45 milliarder i Nordland. Over en 10 års periode har leverandørindustrien hatt sterkest vekst i Finnmark.

Hammerfest er regionen med størst omsetning innen petroleumsnæringen. Fra Hammerfest ledes basefunksjonene som betjener felt i drift og letefelt, driftsorganisasjonen for Goliat-feltet samt Hammerfest LNG som prosesserer gassen fra Snøhvitfeltet. Tromsø har betydelige leveranser til petroleumsnæringen, hovedsakelig knyttet til marine tjenester, men også noe kunnskapsbaserte tjenester. Flere petroleumsselskaper er lokalisert i Harstad med lete-, utbyggings- og driftsorganisasjoner med Equinor som den største aktøren. Harstad har også en betydelig leverandørindustri. For aktiviteter i de østlige delene av Barentshavet brukes helikopterbasen i Kirkenes og Vardø som støtte for aktiviteter lengst nord og Kirkenes har en mekanisk industri med betydelige leveranser til denne næringen.

I 2019 var det 850 sysselsatte i petroleumsindustrien i Finnmark, 281 i Troms og 617 i Nordland. Sysselsettingsutviklingen i perioden 2010 til 2019 viser en tydelig nedgang som følge av fall i oljeprisen i 2014/2015. Vi ser også at antall sysselsatte ennå ikke er tilbake til nivået før nedgangen.

Kilde: Kunnskapsparken Bodø Levert 2019

Petroleumsnæringen er en viktig næring for fylket når det gjelder operatør- og produksjonsleddet og leverandørindustrien med tanke på lokale og regionale ringvirkninger. Den grønne omstillingen etterspør fornybar energi på bekostning av fossil energi, som betyr krav om omstilling i petroleumsnæringen.

4.3.11 Bergverksdrift

Omsetningen i mineralnæringen i Troms og Finnmark i 2018 var 332 millioner kroner, 0,30 % av den totale omsetningen. Næringen sysselsatte 1 244 i 2019, en nedgang på 5,4 % fra 2018 og andel sysselsatte utgjør 7,3 %.

På landsbasis økte omsetningen av mineralske råstoff med 4,4 % fra 2018 til 2019 med en omsetningsverdi på 11,6 milliarder kroner. Det er innenfor metallisk malm det er størst prosentvis økning i omsetning fra 2018 til 2019, med en økning på 27 % fordelt på de fem råstoffgruppene byggeråstoff, industrimineraler, metalliske malmer, naturstein og energimineraler. Sydvaranger gruve i Sør-Varanger kommune utvinner jernmalm og forbereder nå ny oppstart samtidig som prisene på jern traff en ny topp i desember 2020. Nussir gjenopptar gruvedrift i Hammerfest kommune med fokus på kobbermalm, og forekomstene inneholder også gull, sølv, platina og palladium. Metallene fra de to gruvene er etterspurt med markeder både i Europa og Asia. 

I tillegg er det aktivitet til Skaland Grafittverk på Senja, Elkems aktivitet i Tana og Sibelco Nordics aktivitet på Stjernøya. Troms og Finnmark har også produksjon innen grustak og steinbrudd for bygningsmaterialer og betongråstoff.

4.3.12 Reiseliv

4.3.13 Reiseliv

En analyse gjennomført av Menon Economics viser at over 13 av fylkets 39 kommuner har en høy andel av verdiskaping og sysselsetning innen reiselivsnæringen. Reiselivsaktørene favner bransjene overnatting, servering og aktiviteter/kultur og tre ulike hovedkategorier innenfor SSB statistikken, imidlertid gir ikke SSB statistikken noe godt bilde av reiselivsnæringen. Den statistikken som er benyttet for reiselivsnæringen er i all hovedsak hentet fra NHO Reiseliv.

Reiselivsnæringen i Troms og Finnmark har opplevd en eventyrlig vekst de siste 10 årene og verdiskapingen har vokst med over 300 % i denne perioden, til sammenligning har det i Sogn og Fjordane vært vekst på 400 % og i Akershus og på Svalbard på over 200 %.

Ifølge tall fra NHO Reiseliv hadde reiselivsnæringen i Nord-Norge en omsetning i 2019 på 20,5 milliarder kroner, en verdiskaping på 9,6 milliarder kroner og sysselsatte 17 259 personer. Reiselivsnæringen utgjør 7,2 % av samlet sysselsetting i Nord-Norge.

Kilde: NHO Reiseliv, Nordnorsk Reiselivsstatistikk på www.reiselivinord.no

Den enorme veksten i turismen og særlig vinterturisme, har gitt grobunn for mange aktører, også aktører som velger å stå utenfor det etablerte samarbeidet i næringen. Det har vært fokus på bærekraftig besøksforvaltning og bærekraftig reisemålsutvikling, og flere destinasjoner har fått sertifisering som et bærekraftig reisemål. Fortsatt tilrettelegging for organiseringen av et godt samarbeid mellom fylkeskommunen, kommunene og reiselivsnæringen er en forutsetning for å lykkes med en bærekraftig reisemålsutvikling.

Globale trender tilsier at Troms og Finnmark kommer til å få en sterk økning i tilstrømmingen av besøkende i årene som kommer, fylket har mange av de attributtene som framtidens reisende søker. Unike kultur- og naturopplevelser som naturen, nordlyset, vidda, fjordene og fjellene og samisk kultur sammen med et arktisk klima med fravær av «people pollution», er verdier som er høyt verdsatt i en rekke globale markeder. Kulturturister har særlig høyt forbruk innen museer, shopping, opplevelser og ikke minst måltidsopplevelser.

I tillegg til å skape reiselyst for nasjonale og internasjonale besøkende bidrar reiselivsnæringen å opprettholde viktig infrastruktur. Næringen er også en viktig premissgiver for jobbskaping og bolyst i mange av kommunene i fylket. Noen av forutsetningene for å kunne videreutvikle en bærekraftig reiselivsnæring ligger i økt profesjonalisering, markedsføringen og tilgjengeligheten av opplevelser.

4.3.14 Kreative næringer

Kreativ næring er både en regional og nasjonal vekstnæring med stort verdiskapingspotensial. Forskning på kulturnæringene nasjonalt og internasjonalt viser at dette er næringer som gir en rekke ringvirkninger i lokalsamfunnet i tillegg til arbeidsplasser, verdiskaping og økonomisk vekst. Økt bostedsattraktivitet, økt besøksattraktivitet og økonomiske ringvirkninger for andre næringer, er blant disse faktorene.

Den kreative næringen preges av å være svært variert og inkluderer aktører fra både kultursektoren (litteratur, musikk, film, scenekunst, kunst, kunsthåndverk, museum, dataspill) og mediesektoren (TV, radio, aviser og magasiner) i tillegg til andre kreative bransjer (design, arkitektur, reklame og events).

4.3.15 Fornybar energi

Elektrisitet-, gass- og vindkraft er en voksende næring i fylket. De siste tallene fra SSB viser en økning i verdiskapingen på over 20 % fra 2017 til 2018, fra 3 566 millioner til 4 466 millioner kroner. Næringen sysselsatte rundt 1650 mennesker i 2018 med en økning på 3,54 % til 2019.

Også i vårt fylke er det store utfordringer med forsyningssikkerheten og industriutvikling. Statnett forventer en dobling av kraftbehovet i Finnmark innen 2030 og har søkt konsesjon for bygging av 420 kW linje fra Skaidi til Varangerbotn. Linjen er helt avgjørende for nordnorsk næringslivet og er en videreføring av 420 linjen fra Lofoten – Balsfjord. Vindkraft en av de viktige kildene til fornybar energi og har i dag en samlet effekt på landsbasis på 2 444 MW. I Troms og Finnmark er det 7 kraftverk som til sammen har 508 MW installert effekt.

Kartet viser oversikt over igangsatte anlegg: igangsatt/under bygging (grønn), konsesjon er under behandling (gul) og konsesjon avslått (rød).

Kilde: NVE, Vindkraft NVE kart

Hydrogen er en energibærer med potensial til å bli et viktig element i en grønn omstilling, Troms og Finnmark har svært gode naturgitte forutsetninger for produksjon av både «blått» og «grønt» hydrogen. Dette er bakgrunnen for prosjektet Hydrogenstrategi for Troms og Finnmark som har til hensikt å legge grunnlaget for en lønnsom overgang til økt bruk av hydrogen som energibærer. I Berlevåg produseres hydrogen fra vindkraftanlegget på Raggovidda og det er også etablert en industripark for å nyttiggjøre seg sidestrømmene fra hydrogenproduksjon.

4.3.16 Eksport og internasjonale markeder

Den del av næringslivet som har verdiskaping i ressurs basert virksomhet er i all hovedsak eksportrettet og verdiskapingen skjer langs kysten. Internasjonale markeder er dermed avgjørende for store deler av næringslivet i vår region, sett i forhold til markedet for varer, tjenester, logistikk, produkter, teknologi og energi og reiseliv. Store deler av næringslivet er avhengig av utenlandsk arbeidskraft og virksomheter har behov for tilgang til det internasjonale kapitalmarkedet. Næringsliv og offentlig sektor i fylket har høy kompetanse på å forholde seg til disse markedene, men det er fremdeles behov for å bygge opp kunnskap og infrastruktur for regionens posisjon, kunnskap og interaksjon med dem.

Det er viktig for vår regions samfunns- og næringsutvikling å både forstå, tilpasse oss og også finne muligheter innenfor de store globale trendene. En metodisk tilnærming kan hente inspirasjon fra EUs arbeider med megatrendenes betydning for samfunnsutvikling; The European Strategy and Policy Analysis System, hvor det er utarbeidet et veikart for å håndtere utfordringer og realisere muligheter knyttet til klimaendring, demografi, urbanisering, økonomisk utvikling, energiforbruk, telekommunikasjon og geopolitikk. En slik kunnskapsetablering vil være en oppgave for det regionale forvaltningsnivået. Effektive kommunikasjon- og transportløsninger som ivaretar næringslivets transportbehov, er viktig for en lønnsom og bærekraftig utvikling.

I 2019 utgjorde fastlandseksporten 472 926 millioner kroner på landsbasis, en økning på 3,1 % sammenlignet med samme periode i 2018. Statistikken tar utgangspunkt i produksjonsfylke. Økning i eksport fra Troms og Finnmark fra 2018 til 2019 var på henholdsvis 11,34 % i Troms og 23,77 % i Finnmark. Totalt står Troms og Finnmark for 4,12 % av den totale eksporten i Norge.

Tabellen under viser eksport fra utlandet fra de tre nordnorske fylkene i 2018 etter næring.

Kilde: Konjunkturbarometeret for Nord-Norge

I 2019 utgjorde den samlede eksporten av sjømat fra regionen om lag 17,5 milliarder kroner. Sjømaten eksporteres til de fleste land i verden, men en stor del av eksporten går til EU. Noe av sjømaten eksporteres som ferdige produkter, men mesteparten går som råvare til videreforedling. For eksempel ble bare 16 % av den norske oppdrettslaksen foredlet i en eller annen form før den ble fraktet ut av landet. Til sammenligning utgjorde eksportinntektene fra reiselivsnæringen (utenlandske besøkende) ca. 4,1 milliarder kroner i 2019, ifølge beregninger fra Menon og NHO reiseliv.

I de senere år har EU fått en økende interesse for nordområdene og Arktis. Dette innebærer, sammen med en stadig utvidelse av EØS-avtalen, at EUs politikk i større grad påvirker nordnorske forhold. Gjennom EØS avtalen har EUs lovgivning betydning for norske og nordnorske forhold, innen områder som næringsutvikling, arbeidsliv og arbeidsmarked, mat, transport, energi, klima og miljø. Europa er det viktigste eksportmarkedet for norsk næringsliv, og økt næringssamarbeid over landegrensene er vesentlig for en positiv økonomisk utvikling i vår region. I tillegg har EU en rekke økonomiske verktøy og ordninger som kan benyttes av nordnorske aktører.

EUs regler om de fire friheter, statsstøtte og offentlige anskaffelser skal bidra til like konkurransevilkår i EU/EØS og setter rammer for hva både nasjonale og regionale myndigheter kan foreta seg. Programsamarbeidet i EU gir mulighet for både fylkeskommune og andre aktører å delta i prosjekter innenfor felt som kultur, FoU, innovasjon, kommunikasjon og transport, næringsutvikling. Gjennom Horisont 2020, Interreg og Kolarctic har mange nordnorske aktører tatt i bruk midler gjennom EUs programsamarbeid og bidratt til både verdiskaping, kunnskapsutvikling og sysselsetting.

4.3.17 Tilgang på kapital

Ifølge en undersøkelse gjennomført av Kunnskapsparken Bodø på vegne av Konjunkturbarometeret for Nord-Norge i september 2020, hadde utenlandske selskaper og investorer totale eierinteresser verdt 16,7 milliarder kroner i Nord-Norge i 2018. Eierskapet er i stor grad konsentrert rundt kommuner med råvarebaserte næringer som industri (31 %) transport og lagring (16 %) og oppdrett (14 %). 44 % av disse investeringer var i Troms og Finnmark.

Generelt er direkte investeringer i andre land markedsmotivert, kostnads- og effektivitets motivert, ressurs- eller diversifiseringsmotiverte. Utenlandske investeringer i Norge har i hovedsak vært motivert ut fra et ønske om tilgang til naturressurser.

SSB viste en totalbeholdning av utenlandske direkte investeringer i Norge på 1,260 milliarder kroner i 2018. En analyse gjennomført av Menon Economics viste at 68 % av disse investeringene i 2016 var lokalisert i Rogaland og Oslo. Av dirkete investeringene i Nord-Norge var 41 % koblet til bedrifter med hovedkontor i landsdelen, mens 59 % var koblet til bedrifter med hovedkontor andre steder i Norge.

Som flere andre regioner i det nordlige Arktis, har Troms og Finnmark en svakere tilgang på privat kapital sammenlignet ned det nasjonale nivået (OECD studie 2017, Politisk plattform). EU referer til disse regionene som «Northern Sparsely Populated Areas» (NSPA) eller «nordlige spredt bebodde områder». Organization for Economic Co-operation and Development (OECD) utarbeidet i 2017 en studie på NSPA, og trekker her frem behovet for nasjonale og regionale initiativ og samarbeid for å trekke kapital til regionen. På regionalt nivå anbefaler OECD-studien blant annet å øke engasjementet for små- og mellomstore bedrifter via innovasjons- og bedriftsstøtteprogrammer gjennom regionalt samarbeid for å kunne maksimere fordelene med relativt små forsknings- og innovasjonsmidler.

De nordnorske fylkeskommunene har siden 2018 samarbeidet med naboregioner i nordlige Finland og nordlige Sverige om utfordringer knyttet til kapitaltilgang. På bakgrunn av dette samarbeide er Arctic Investment Platform etablert. Gjennom eierskap i Nord-Norgekontoret i Brussel og medlemskap i Arktisk Økonomisk Råd er fylket i posisjon til å påvirke internasjonal politikkutvikling som er viktig for vårt næringsliv. Fylkeskommunene er også en viktig nettverksaktør i formelle samarbeid med regioner som vi har fellestrekk med gjennom nevnte Arktisk Økonomisk Råd, Nordisk Atlantisk Samarbeid (NORA) og High North Atlantic Business Alliance.

4.3.18 Næringslivsstrukturer i Troms og Finnmark

Det var 591 000 virksomheter i Norge 1. januar 2020, en økning på 23 prosent over de siste ti årene. I Troms og Finnmark var tilsvarende økning på ca. 18 %. De aller fleste virksomhetene i landet er svært små. Hele 66 % har ingen ansatte i 2020, mens kun 0,6 % har 100 ansatte eller mer.

Alle fylkene har hatt en økning i antall virksomheter siste tiår. I Trøndelag og Troms og Finnmark økte antall store virksomheter mer enn i de andre fylkene. Det har altså ikke skjedd noen sentralisering av virksomhetene de siste ti årene. Det har riktignok blitt vanligere i det sentrale østlandsområdet enn i resten av landet å starte for seg selv uten ansatte, men størst vekst i antall store virksomheter finner vi i Nord- og Midt-Norge (Kilde: SSB, Virksomheter, foretak og regnskap).

Kilde: Virksomheter, Statistisk sentralbyrå

Næringslivet i Troms og Finnmark er som i landet for øvrig preget av små og mellomstore bedrifter og med varierende vekst i verdiskaping, innovasjon og sysselsetting både i forhold til geografisk beliggenhet og bransjen/sektor. Utfordringene knyttes oftest til graden av omstillingsevne i forhold til markedsendringer, teknologiutvikling og innovasjon.

En rekke undersøkelser viser at behovet i næringslivet for tilførsel av private investorer og risikovillig kapital er stort, som tidligere omtalt. En av utfordringene er mangel på lokalt eierskap, og dermed vilje til reinvestering og ytterligere vekst.

Tabellen viser en økning i antall foretak med god utvikling fra foregående år. Bedriftstettheten i forhold til innbyggertallet er også økende.

(Kilde: Kommuneprofilen, bedriftsbestand og bedriftstetthet)

Bedriftstetthet er et mål på hvor mye privat næringsliv det er i et område, og måles ved antall sysselsatte i privat og offentlig sektor per innbygger. Næringsstettheten er konjunkturavhengig og økte i fylket frem til finanskrisen og tok seg opp igjen fra 2010. Bedriftstettheten har fra 2010 vært økende, men noen lavere enn landsgjennomsnittet.

Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift, jordbruk, skogbruk og fiske er de dominerende næringene i forhold til antall bedrifter, med en andel på henholdsvis 16,3 og 15,8 % av bedriftene i fylket. Innenfor teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift er 54 % av bedriftene innen omsetning og drift av fast eiendom. Innen Jordbruk, skogbruk og fiske er det forholdsvis lik andel mellom jordbruk og fiske, fangst og akvakultur med 47 % og 49 %. Andre store bransjer er oppføring av bygninger, bygge- og anleggsvirksomhet, detaljhandel og omsorgstilbud som barnehage og botilbud.

I forhold til landsgjennomsnittet (66 %) har Troms og Finnmark en lavere andel av foretak med ingen ansatte (59 %). Andelen foretak med 1 – 4 ansatte er noe høyere i Troms (25,4 %) og Finnmark (23,2 %) i forhold til landsgjennomsnittet. Ellers ser vi at det er marginale forskjeller mellom forholdet mellom antall foretak og gruppering av ansatte. Noe som indikerer at strukturene i foretakene er forholdsvis lik over hele landet.

Kilde: SSB tabell 07196

Antall nyetableringer gir et bilde på den økonomiske utviklingen der en positiv utvikling i antall nyetablerte foretak speiler optimisme og vekst. Det er et sunnhetstegn i økonomien at det er mange nystartede bedrifter. Nye virksomheter skaper arbeidsplasser og kommer forbrukerne til gode med nye løsninger og konkurransedyktige priser. Oversikt over antall nyetableringer i Troms og Finnmark de siste 5 årene viser en økning på 9,66 % i Finnmark og 17,63 % i Troms. På landsbasis var denne økningen 13,16 % for samme periode.

De næringer med flest nyetableringer er teknisk tjenesteyting, personlig tjenesteyting og bygge- og anleggsvirksomhet. Næringer med en negativ utvikling i antall nyetableringer er varehandel, finansiering og forsikring samt bergverk og utvinning.

Kilde: Kommuneprofilen

Vel så viktig som antall nyetableringer er oversikten over overlevelsesgraden. I Troms og Finnmark har andelen bedrifter som overlevde de tre første årene gått ned i perioden 2013 til 2017, mens andelen som overlevde de fire første årene har økt. Dette samsvarer med utviklingen ellers i landet. Konkursrisikoen er noe større enn tidligere, men samtidig har den generelle trenden lenge vært at over 70 % av nystartede bedriftene ikke er aktive etter 5 år.

Kilde. SSB. Nyetablerte foretaks overlevelse og vekst

De langsiktige effektene av covid19-pandemien er for tidlig å konkludere om. Men de kortsiktige effektene på arbeidsmarkedet inkluderer selvfølgelig en økning i konkurser og arbeidsledighet og et ukjent antall foretak i dvale eller nærings-satsinger på vent.

4.4 Virkemiddelapparat og regional næringsutvikling

Utvikling av Nordområdene er i stor grad sektorovergripende. Sentrale problemstillinger vedørende nasjonal nordområdepolitikk er demografiske utfordringer, bosetting, ungdom, næringer høyere opp i verdikjeden, kapitaltilgang og bearbeiding av råvarer. Kunnskap, produkter og teknologi fra nord utgjør viktige verdier både nasjonalt og internasjonalt. Geopolitikk og forholdet til våre arktiske naboland har en direkte innvirkning på de samfunnsmessige forholdene i nord. Samtidig utgjør bosetting i nord en grunnstein for en stabil sikkerhetspolitisk situasjon i nordområdene.

Virkemiddelapparatet i Troms og Finnmark inkluderer Innovasjon Norge, SIVA, Forskningsrådet, fylkeskommunen, kommuner og Fylkesmannen. I tillegg kommer nasjonale ordninger som er søkbare, blant annet Kulturrådet, ENOVA med flere.

Innovasjon Norges midler er rettet mot enkeltbedrifter eller enkeltforetak. Oppdragsgiverne inkluderer, foruten fylkeskommunen, Kommunal og moderniseringsdepartementet, Nærings og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet med flere.

SIVA jobber gjennom næringshager og inkubatorer, Forskningsrådet fokuserer på forskningsprosjekter, fylkeskommunen jobber mer tilretteleggende mot samfunnsutvikling generelt og til dels næringslivet gjennom satsinger som treffer hele bransjer eller klynger av bedrifter mens kommunene bruker sine kommunale næringsfond etter egne regler. Fylkesmannsembetet har ulike støtteordninger hvor noe også slår ut på næringsvirksomhet.

Foruten fylkeskommunens og kommunenes egne avsetninger til næringsfond er de øvrige virkemidlene tildelt fra statsbudsjettet, underlagt ulike forskrifter for å bygge opp om spesifikke innsatsområder. Disse er gjenstand for politiske skiftninger og sentrale prioriteringer.

At det offentlige i perifere strøk er tildelt midler med utgangspunkt i distriktsindeksen gjør at midlene bøter på en skjevhet i kapitaltilgangen og sikrer vekst også der hvor det normalt er mindre kapitalsterke miljøer. Et eksempel er reiselivsutviklingen i Nord-Norge som er understøttet av betydelig innsats både fra regionalt og statlig nivå i perioden fra opprettelsen av Nordnorsk Reiseliv AS og frem til nå.

Barentssamarbeidet, Nordkalottsamarbeidet og de bilaterale samarbeidsavtalene er viktige for å løse felles utfordringer i nordområdene. Interreg er av de viktigste verktøy for å skape innhold i disse samarbeidskonstellasjonene gjennom konkrete initiativ og prosjekter.

Fra 2014 må alle regioner som skal motta midler fra det europeiske utviklingsfondet ha en regional utviklingsstrategi basert på smart spesialisering, og som er godkjent av EU-kommisjonen. Det fokuseres på å styrke utviklingen på de næringsområdene der regionen effektivt kan koble ressurser og kompetansefortrinn med markedspotensialer, samt det å ha en felles plattform og referansegrunnlag i samarbeid med andre europeiske regioner. Smart spesialisering som metode kan plassere regionen nærmere våre naboregioner i Finland og Sverige gjennom å benytte samme type verktøy for å identifisere og fokusere på næringer som vil løfte regionen gjennom det grønne skiftet og inn i fremtidens samfunns- og næringsliv.

Det er stor interesse for grenseoverskridende prosjektsamarbeid og flere prosjekter har bidratt til å styrke regionens mobilisering opp mot programmer som Horisont 2020. Et eksempel på dette er Arctic Five, et samarbeid innen arktisk forskning. Prosjekter og prosjektresultater blir ofte fanget opp av næringslivet og forskningsinstitusjoner i regionen.

Den fylkesvise fordelingen av statlige Interreg midler innen de fire satsningsområdene for Interreg Nord-programmet i perioden 2014 – 2020 fremgår av figuren under.

Kilde: regionaltforvaltning.no

Midlene fra KMD finansierer 41 % av disse utviklingsprosjektene, mens den regionale medfinansieringen utgjør 32 %. Dette viser at den regionale medfinansieringen har stor betydningen for det grenseoverskridende samarbeidet.

Kilde: regionaltforvaltning.no

4.5 Kompetansebehov og kompetanseutvikling

Vi må fremover regne med store endringer i kompetansebehovet. Både som følge av aldrende befolkning, men også som en konsekvens av digitalisering og innovasjon. Regjeringens kompetansebehovsutvalg antyder at det i fremtiden blir behov for et bredere sett av kompetanse og at evnen til å erverve ny kompetanse blir viktigere. Det er behov for god grunnkompetanse og utdanning på minst videregående nivå. Mange lokalsamfunn vil få store demografiske endringer med færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Flere eldre og lavere innvandring vil føre til nedgang i folketallet. Denne utviklingen gjør at det kan bli særlig utfordrende å rekruttere til mindre arbeidsmarkeder. De demografiske endringene vil skape et betydelig gap mellom forventet behov for arbeidskraft og forventet tilgjengelig på arbeidskraft.

4.5.1 Behovet for og tilgangen til kvalifisert arbeidskraft

Det har vært stor sysselsettingsvekst i Nord-Norge fra 2000 og framover, men veksten er ujevnt fordelt. Kommunene Tromsø, Bodø og Vest-Finnmark regionen har hatt sterkest vekst. Demografisk stiller Nord-Norge svakt de neste 20 -30 årene, om det ikke skjer klare trendskifter. Aldrende befolkning, lav andel unge, og kun få regioner med fødselsoverskudd gir et utfordrende utgangspunkt.

I en nylig foretatt nullpunktsanalyse utført av Samfunnsøkonomisk analyse (2019), basert på data fra NIFU/NHOs kompetansebarometer økte andelen bedrifter i landet som har et udekket kompetansebehov mellom 2015 og 2018. I 2018 oppga 61 prosent av landets NHO-bedrifter i undersøkelsen at de hadde udekket kompetansebehov, jf. figuren under. Funnene er i tråd med tilsvarende undersøkelser i Storbritannia. I Finnmark svarte 61,5 prosent av bedriftene at de har et udekket kompetansebehov, og både det og utviklingen årene før er voksende som landet ellers. Andel bedrifter i Troms med kompetansebehov har ligget høyere og stabilt på 65 prosent og over hele måleperioden.

Kilde: SØA (2019)

Navs bedriftsundersøkelser og NHO Kompetansebarometer viser de samme tendensene – landets bedrifter sliter med å skaffe den kvalifiserte arbeidskraften de har behov for, og behovene er størst i nord. NAVs bedriftsundersøkelse kartlegger etterspørselen etter og mangel på arbeidskraft, både fylkesvis og innenfor den enkelte næring. I Troms og Finnmark opplyser 14 % av virksomhetene at de ikke får tak i ansatte, mens 10 % opplyser at de har ansatt noen med lavere kompetanse enn det de egentlig hadde behov for. Undersøkelsen viser også at 21 % av virksomhetene opplyser at rekrutteringsutfordringene skyldes for få kvalifiserte søkere. Dette er 3 prosent høyere enn for eksempel Vestland fylke, og den høyeste andelen på landsbasis.

Målt i antall personer, er mangelen på arbeidskraft høyest i Vestland. Målt ved stramhetsindikatoren er mangelen høyest i Troms og Finnmark, etterfulgt av Møre og Romsdal.

Hovedfunnene fra NHO Kompetansebarometer 2019 viser at de bransjer med størst udekket kompetansebehov er media, sjømat, industri og kunnskap- og teknologi og de etterspurte yrkesgruppene er håndverksfag, ingeniører og tekniske fag samt samfunnsfag. Den foretrukne metoden for å dekke kompetansegapet er å heve kompetansen til dagens ansatte og ansette personer fra det norske arbeidsmarkedet. På grunn av vanskeligheter med å finne kvalifisert arbeidskraft i Norge oppgir 25 % oppgir at de vil ansette personer fra utlandet. Videre fremgår det at om lag 50 % opplyser å være lærebedrift og ¼ av disse bedriftene oppgir at de ikke får tak i nok lærlinger. Behovet for lærlinger oppgis å være størst innen reiseliv, mat og drikke og transport.

Andelen bedrifter som har behov for et bestemt utdanningsnivå øker i takt med bedriftsstørrelsen. Nesten 80 % av de aller største bedriftene (mer enn 250 ansatte) har behov for hele spekteret av utdanningsnivå; master-, bachelor- og fagskoleutdannelse. Uavhengig av bedriftsstørrelse oppgir rundt 60 % av bedriftene at de har behov for kompetanse på videregående nivå/yrkesfag.

NAVs undersøkelser viser at 33 % av virksomheter innen helse- og sosialtjenester oppgir utfordringene med rekrutterings skyldes for få kvalifiserte søkere.

Navs bedriftsundersøkelse 2020 viser også estimert mangel på arbeidskraft fordelt på næring og fylke/region. For Troms og Finnmark viser denne oversikten at det er størst etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft innen helse- og sosialtjenester (950), eiendomsdrift, forretningsmessig og faglig tjenesteyting (650), bygge- og anleggsvirksomhet (550), varehandel, motorvognreparasjoner (400) og overnattings- og serveringsvirksomhet (350). Totalt var det en etterspørsel etter 3700 personer i fylket på det tidspunkt undersøkelsen ble gjennomført.

Flere næringer i Troms og Finnmark har utfordringer med å få tak i riktig fagkompetanse, dette sammen med sterk vekst i flere næringer som for eksempel fiskeindustrien, reiseliv og bygg- og anleggsnæringen, har ført til en høy andel utenlands arbeidskraft. Utenlands arbeidskraft har i motsetning til flyktninger ingen tilbud om praktisk tilrettelegging, språkkurs e.l. utover det den enkelte arbeidsgiver tilbyr. Mangel på språkkompetanse og bistand i å orientere seg i det norske samfunnet kan skape utfordringer. En artikkelserie i Nordlys i februar 2019 viser noen av de utfordringene arbeidsinnvandrere møter i det norske samfunnet. Som samfunn er vi avhengige av den utenlandske arbeidskraften samtidig som denne andelen er på vei ned blant annet på grunn av endrede økonomiske forhold i hjemlandet og/eller familiesituasjon.

 

4.5.2 Utdanning og rekruttering

De sysselsatte i Troms og Finnmark har lavere utdanningsnivå enn snittet for landet. Troms ligger tettest opp mot de nasjonale tallene. I Finnmark hadde 25,3 prosent av de sysselsatte grunnskole som høyeste utdanningsnivå i 2018. Det nasjonale snittet var 18,5 prosent. For kortere universitetsutdanning er det mindre som skiller mellom fylkene og nasjonalt. For universitets- eller høgskoleutdanning over fire år, er det 6,55 prosent av de sysselsatte i Finnmark som har dette som høyeste nivå, mens tallet for Troms ligger på det nasjonale nivået med 10,8 prosent.

Blant sysselsatte i Nord-Norge (15–74 år) er det flest med utdannelse innen fagfeltene allmenne fag, naturvitenskapelige fag (håndverksfag og tekniske fag) og helse-, sosial- og idrettsfag. Det er færrest med utdannelse innen samfunnsfag og juridiske fag, humanistiske og estetiske fag, og primærnæringsfag.

Generelt er tendensene i utdanningsnivået til befolkningen at færre har bare grunnskole som høyeste fullførte utdanning. I tillegg har andelen med universitets- og høgskolenivå økt.

Kilde: SSB 09429.

Kartet nedenfor viser høyeste oppnådde utdanningen til største parten av de sysselsatte i den aktuelle kommunen og hvor mange det gjelder av de sysselsatte i 2019. For store deler av kommunen i Troms og Finnmark har de fleste videregående skole som høyeste oppnådde utdanning.

 

4.6 Utdanning

4.6.1 Grunnskole

Det var totalt 197 grunnskoler i Troms og Finnmark per 2019. 177 av disse er kommunale og 20 er private. Totalt går det 27 147 elever på disse skolene, fordelt på 18 872 elever i Troms og 8275 elever i Finnmark. 1 106 går på private skoler, noe som utgjør 4,1 prosent av elevene. Elevtallet viser en nedadgående tendens de siste årene. (Kilde: SSB 11980)

Kilde: SSB 09546

 

4.6.2 Læringsresultater

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng for elever som gikk ut av grunnskolen i 2019, er for Troms 41.8 og for Finnmark 40.3 For de tre siste årene ser man en liten økning/ forbedring i både Troms og Finnmark. Studier gjennomført i de nordiske landene viser at andelen som gjennomfører videregående opplæring har sammenheng med elevenes kunnskaps- og ferdighetsnivå fra grunnskolen (Sletten og Hyggen 2013). (Bunntekst: Kilde: https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254000811978.pdf)

Nøkkeltallene for grunnskolen viser at 9% av grunnskoleelevene i Finnmark og 9,4% i Troms (totalt i Finnmark og Troms 2396 av elevene) fikk spesialundervisning i 2019. Dette er noe høyere tall en landsnittet på 7,7% (Kilde: SSB 12255). Fokus på tilpasset opplæring vil trolig føre til nedgang i spesialundervisning.

4.6.3 Overgang grunnskole til videregående skole, og i løpet av videregående opplæring

Forskning viser at karakterene fra tiende klasse entydig i sterkest grad påvirker både valget av studieforberedende eller yrkesfaglig utdanning, og også kompetanseoppnåelse/gjennomføring fra videregående opplæring (bl.a. NIFU rapport 2019: 20). I tillegg viser forskning at særlig gruppen «elever med svake grunnleggende ferdigheter» er i risikogruppen for å ikke fullføre videregående opplæring (NIFU rapport 2012:10). Det er særlig elever som har under 30 til 35 grunnskolepoeng som er utsatt. Derfor er det viktig for kommunale skoleeiere å fokusere på denne elevgruppen både for å øke kunnskapsnivået, men også for å styrke samarbeidet med videregående skole vedrørende overgangen til denne. Dette krever et strukturert samarbeid mellom skoleeier i begge skoleslag, mellom skolene lokalt, men også mellom barnehage og skole, da forskning viser at fokus på tidlig innsats er viktig for skolegang.

*avbrudd inneholder: repetisjon av samme utdanningsprogram, omvalg til annet utdanningsprogram og ute av videregående opplæring
Kilde: SSB 12232, 11964 og udir.no

4.6.4 Læringsmiljø

Andel elever i skoleåret 2019/2020 på 7.trinn som svarer at de blir mobbet av medelever, blir mobbet digitalt (på skolen) og/eller blir mobbet av voksne på skolen 2-3 ganger i måneden eller oftere er på er 5,6 % i Finnmark og 9 % i Troms. Landsgjennomsnittet er på 7,1 %.

Andel elever i skoleåret 2019/2020 på 10.trinn som svarer at de blir mobbet av medelever, blir mobbet digitalt (på skolen) og/eller blir mobbet av voksne på skolen 2-3 ganger i måneden eller oftere er på er 10 % i Finnmark og 6 % i Troms. Landsgjennomsnittet er på 7 %. (Elevundersøkelsen)

4.6.5 Videregående opplæring

Det er 21 fylkeskommunale, 2 statlige og 3 private videregående skoler i Troms og Finnmark med totalt 8 415 elever. Det er flere elever på studieforberedende utdanningsprogram enn på de yrkesfaglige.

I Finnmark er det 8 fylkeskommunale videregående skoler, 2 statlige (Samisk videregående skole i Kautokeino og Samisk videregående skole i Karasjok), samt 1 privat i Båtsfjord. Den desentraliserte Veksling LOSA- tilbudet (lokal opplæring i samarbeid med arbeidslivet) administreres av Nordkapp videregående skole.

I Troms er det 13 fylkeskommunale videregående skoler og 2 private (Nordborg og Norges Toppidrettsgymnas).

Kilde: SSB 09378

NB! I 2012 ble om lag 1800 nettskoleelever inkludert i statistikken. Rundt 1500 av disse var elever på yrkesfaglige utdanningsprogram. Lærlinger inkluderer lærekandidater, elever i fagopplæring i skole og fagbrev på jobb. Fra og med høsten 2016, ble Medier og kommunikasjon et studieforberedende utdanningsprogram. Elever som begynte høsten 2015 eller tidligere, følger gammel ordning.

Kilde: Skoleporten

 

4.6.6 Gjennomføring av videregående opplæring på normert tid og mer enn normert tid

I Finnmark er gjennomføringen for 2013-2018 kullet på 64 % (63 % for 2012-2017- kullet). Andelen elever som fullfører videregående opplæring med oppnådd studie- eller yrkeskompetanse på landsbasis er på 75 %. Elevene fra Finnmark er fortsatt et stykke bak landsgjennomsnittet. Finnmarkselever i 2013- kullet som fullførte og bestod studieforberedende utdanningsprogram var på 78 % (77 % for 2012- kullet), mens landsgjennomsnittet for 2013- kullet var på 88 %. Tallene antyder tegn til framgang for elever som fullfører og består yrkesfaglige utdanningsprogram. Gjennomføringen for yrkesfaglige elever i Finnmark for 2013- kullet er på ca. 52 % mens landsgjennomsnittet var 62 %.

I Troms har gjennomføringen økt med 2 % fra 70 % for 2012- 2017 kullet, til 72 % for 2013- 2018 kullet. Dette er tett opp mot landsgjennomsnittet på 75 % (2013-kullet). På studieforberedende utdanningsprogram øker Troms fra 85 % til 86 %. Gjennomføring i yrkesfag i Troms har økt betydelig med 2 % fra 55 % (2012-2017- kullet) til 57 % prosent for 2013-2018 kullet (5 % under landsgjennomsnittet).

En del av forskjellene i gjennomføring mellom studieforberedende og yrkesfag kan forklares med ulikheter i kunnskaps- og ferdighetsnivå fra grunnskolen. I Troms og Finnmark, som i resten av landet, har menn en lavere fullføringsgrad enn kvinner både på yrkesfag og på studieforberedende. (Kilde: SSB 10994)

Kilde: SSB 10994 Kilde: SSB 10994 Kilde: SSB 10994

Frafallet i den videregående skolen har vært, og er fortsatt, en stor utfordring. 21 % av elevene i Finnmark som startet på videregående utdanning i 2013, hadde fem år senere sluttet før fullført studieløp. Dette gjorde Finnmark til fylket med størst frafall i Norge, etterfulgt av Nordland. Troms hadde den fjerde svakeste verdien i landet med 15 %. Trenden er imidlertid positiv og andelen som slutter underveis er synkende.

Figuren viser andel elever i videregående opplæring som har sluttet underveis i perioden 2009- 2018. Kilde: Norce 2020 (SSB , grafikk kbnn; https://www.kbnn.no/artikkel/kompetanse-i-nord-tilpasset-behov-og-muligheter)

I 2020 var det 58% søkere til yrkesfag i Finnmark, noe som er over landsgjennomsnittet. Mens i Troms var det 47 % søkere til yrkesfag og resterende studieforberedende, som er nærmere landsgjennomsnittet.

Unge innvandrere har lavere sannsynlighet for å gjennomføre videregående opplæring enn jevnaldrende med norske foreldre. Norskfødte med innvandrerforeldre gjennomfører derimot i nesten like stor grad som den øvrige befolkningen. Blant unge innvandrere som startet videregående opplæring i 2013, hadde 63 % fullført innen 2018. Den tilsvarende andelen er 75 % blant norskfødte med innvandrerforeldre og 78 % blant jevnaldrende med norske foreldre. De siste årene har gjennomføringsandelen økt noe i alle gruppene.)

4.6.7 Lærlinger og lærebedrifter

Troms og Finnmark har over 3000 lærlinger, lærekandidater og kandidater for fagbrev på jobb. Det ble inngått 1454 nye kontrakter i 2019, en økning på nesten 30 % siden 2014. Det er flest lærlinger innenfor utdanningsprogrammet bygg- og anleggsteknikk.

Kilde: Troms og Finnmark fylkeskommune

Antall søkere som har fått lærekontrakt har økt de siste årene, Finnmark har ligget over landsgjennomsnittet i både 2017 og 2018. Foreløpige tall for formidling til læreplass i 2020 viser at 77 % av alle søkere har fått læreplass pr. oktober. I Finnmark er det elektrofagene og IKT-servicefaget som skiller seg ut mht. til de som står uten læreplass. Disse lærefagene har vært utfordrende å få formidlet ut i bedrift de siste årene.

Troms og Finnmark har 1288 lærebedrifter, en økning i antall lærebedrifter med lærling med rundt 30 prosent i perioden 2012-13 til 2018-19. Andel av godkjente lærebedrifter som har lærling varierer mellom fylkene. I Troms hadde over 80 % av lærebedriftene lærling i 2019, mens i Finnmark hadde 61 % av de godkjente lærebedriftene lærling.

Når man ser på gjennomføring av læretiden for et kull lærlinger og lærekandidater i Troms og Finnmark (2014), så finner man at hhv. 51 og 47 % bestod fag- eller svenneprøve i løpet av normert tid, det vil si innen 2 år fra de startet i lære. Etter 5 år viser det at hhv. 83 og 79 % har bestått på mer enn normert tid, mens hhv. 13 og 16 % er ute av lære uten å ha fullført.

4.6.8 Nettskolen for Troms og Finnmark

Veksling LOSA- ordningen er en sterk pådriver for en desentralisert skolestruktur, da elever som bor der det ikke finnes videregående skole, får et tilbud på yrkesfaglig utdanningsprogram på VG1 istedenfor å bli borteboere eller droppe ut av videregående skole. Dette er for elever som ikke kan eller ønsker å flytte for å gå på VG1. Veksling LOSA skal være en del av den skisserte Nettskolen for Troms og Finnmark. Nettskolen skal bidra til å overskride begrensninger, og bidra til en prinsipiell lik fag- og fremtidsmulighet for elever, lærlinger og lærekandidater i den videregående opplæringen i fylket, uavhengig av bosted, skolested og region. Nettskolen skal sammen med de videregående skolene gi elever, lærlinger og lærekandidater de samme rettigheter og muligheter til videregående opplæring.

4.6.9 Internasjonalisering i videregående opplæring i Troms og Finnmark

De store internasjonaliseringsprosjektene i fylket er ArcticSkills (Yrkesfagkonkurranser med deltakere fra Norge, Sverige, Finland og Russland), Norsk/Russisk skole i Murmansk, Cambridgelinja i Cambridge, Erasmus+ prosjekter som de videregående skolene i stor grad initierer og da med samarbeid over hele Europa, IB-Diploma Programma m.fl. Det er også inngått vennskapsavtaler/samarbeidsavtaler mellom videregående skoler i fylket og kommuner i utlandet, mellom skoler i fylket og skoler i utlandet og mellom skoler og andre utdanningsinstitusjoner. Fagskolene våre har også inngått en rekke avtaler med samarbeidspartnere særlig i Norden. Finansieringen av de ulike samarbeidsprosjektene gjøres blant annet av fylkeskommunen, skolenes egne budsjetter, medfinansiering med samarbeidspartnere, midler fra Kolarctic, Barentssekretariatet, EU programmene Erasmus+, Junior+ Nordkalottrådet.

Den norsk-russiske videregående skolen i Murmansk er et landsdekkende og unikt tilbud for alle elever i Norge på Vg3 studiespesialiserende. Dette er det eneste norske skoletilbud i Russland på videregående nivå. Skolen er et samarbeid mellom utdanningsmyndighetene i Murmansk og Troms og Finnmark fylkeskommune. Kongsbakken videregående skole i Tromsø har det administrative ansvaret for skolen.

Det er et godt samarbeid i eksempelvis ArcticSkills mellom de regionale videregående skolene og de statlige samiske videregående skolene. I dette samarbeidet også skoler i Inari og Tornedalen inkludert gjennom formelle partnerskap.

4.6.10 Fagskoler

Fagskoleutdanning er høyere yrkesfaglig utdanning som bygger på relevant videregående opplæring eller flerårig real-kompetanse fra arbeidslivet. Utdanningen er et alternativ til høyskole - og universitetsutdanning og skiller seg fra annen høyere utdanning på en del områder. Utdanningen er ofte tilrettelagt som nett- og samlingsbasert, eller deltid, slik at den kan gjennomføres mens studenten er i arbeid og skal gi kompetanse som kan tas i bruk direkte i arbeidslivet. Det er 3 fagskoler i Troms og Finnmark: Fagskolen i Troms, Fagskolen i Kirkenes og Nordkapp maritime fagskole.

Fagskolen i Troms er lokalisert på fire studiesteder, Harstad, Skjervøy og to steder i Tromsø med totalt 560 studenter høsten 2020 og tilbyr utdanning innen helse- og omsorgsfag, maritime- og marine fag, verkstedtekniske fag, bygg- og anleggsfag, prosess- og næringsmiddelfag samt elektro-, elektronikk og datafag. Nordkapp maritime fagskole er sentral i arbeidet med å videreutvikle opplæringstilbudene for sjørettede utdanninger og kurstilbud for å betjene kompetansebehov fra næringene. Fagskolen i Kirkenes tilbyr utdanning innen anlegg og bergverk.

Kompetansebarometrene de siste årene viser at fagarbeiderkompetanse generelt, og mellomlederkompetanse innen håndverksfag spesielt, er den mest etterspurte kompetansen i NordNorge. En betydelig andel av fagskolens studenter er eiere og daglige ledere i små anleggsbedrifter i Finnmark. Fagskolekompetansen gir disse små og mellomstore bedriftene konkurransekraft gjennom at de kan være med i anbud som de ellers ikke kunne deltatt i og kompetansen er med på å utvikle bedriftene.

4.6.11 «Finnmarksmodellen»

«Finnmarksmodellen» tilrettelegger for utdanning gjennom samhandling mellom fire aktører: vertskommune, fagskole, fylkesmannen og fylkeskommune. Målsettingen er å tilby utdanning med høy faglig kvalitet, som er etterspurt og tilpasset arbeidslivets behov.
Fagskolen gjennomfører nettbasert undervisning med minst 1 stedlig samling pr semester, samlinger/ workshop på den enkelte lokasjon.
Skoleåret 2019 har det vært studier i Hammerfest, Alta, Porsanger, Tana og Vadsø. Det at modellen tar hensyn til den enkelte kommunes behov samt tilpasset undervisningsform, bidrar til økt faglig kvalitet, økt rekruttering og gjennomføring.

4.6.12 Høyere utdanning

Utdanningsinstitusjoner i fylket består av UIT Norges arktiske universitet, med studiesteder i Alta, Hammerfest, Kirkenes, Tromsø, Harstad, Bardufoss, Narvik, Bodø, Mo i Rana og Svalbard. Nord Universitet har aktivitet i Kirkenes gjennom Centre for High North Logistics og Samisk høyskole er lokalisert i Kautokeino.

I 2019 var det 23 678 studenter i høyere utdanning ved utdanningsinstitusjoner i Nord-Norge, 1 prosent færre enn i 2018. Flest studenter ved UoH-institusjoner i nord finner man i Troms ved UiT Norges arktiske universitet (56 %) og 10 % i Finnmark. Det er flere kvinner (60 %) enn menn som utdanner seg ved universitetene i Nord-Norge.

I tillegg til å utdanne ungdom, er det viktig for Troms og Finnmark at UiT- Norges arktiske universitet og Samisk høgskole spiller en aktiv rolle som etter- og videreutdannings institusjon og rekrutterer deler av studentmassen blant folk som allerede er etablerte i arbeidslivet med til dels lang arbeidslivserfaring, og som tar høyere utdanning som del av egen videre karriereutvikling. Mange av disse ferdige kandidatene er allerede etablerte med egen familie, blir igjen i studieregionen etter at de er ferdig utdannet – og har små problemer med å re-etablere seg i meningsfylte jobber igjen. Kompetanseløftet deres innebærer ingen stor fare for kompetanselekkasje ut av regionen noe som er en viktig bidragsyter i arbeidet med å matche kompetansen som næringslivet etterspør.

Erfaring viser at et desentralisert studium gir studentene opplæring og kompetanse i å jobbe på egenhånd, en egenskap som kommer godt med i en region med store avstander mellom ulike tjenestetilbud og fagmiljøer. Effektmålinger gjort etter opprettelsen av universitetet i Tromsø har vist at mange studenter blir værende i landsdelen etter endt studie. For eksempel viser en oppfølgingsstudie av sykepleiestudenter at 92,5 prosent av finnmarksstudentene (av totalt 200 studenter) jobbet i fylket etter endt utdanning, og at de fortsatt var i jobb der 3-5 år etter endt utdanning. Mange tok også videreutdanning. Enkelte kommuner støtter også studentene økonomisk under utdanningsløpet mot at de kommer tilbake for å jobbe når de er ferdig utdannet. Selv om det ikke er snakk om store pengebeløp, kan en slik ordning være med på å utvikle tilhørighet og bolyst.

4.6.13 Karriereveiledning

Karriere Troms og Finnmark er lokalisert med karriereveiledere i Vadsø, Alta og Tromsø, i tillegg er Midt-Troms karrieresenter etablert i Målselv.

Karriere Troms og Finnmark har hatt en jevn økning av antall veiledninger de siste 5 årene. En overvekt av de som søker karriereveiledning er kvinner. Det er en svak overvekt som allerede er i jobb, og de fleste har fullført minimum videregående skole. De siste årene har også andelen minoritetsspråklige søkere økt betraktelig, hovedvekten av disse kommer fra land utenfor Norden. Dette i takt med et økt fokus på denne målgruppen.

Av alle som søker karriereveilending i Troms og Finnmark er:

• 40% anbefalt fra NAV, i all hovedsak sykemeldte og kandidater på arbeidsavklaring
• 25% har fått anbefaling fra familie eller tidligere veisøkere
• 20% er minoritetsspråklige veisøkere
• flest i aldersgruppen30-50 år, etterfulgt av de mellom 20-29 år

Som følge av et økt behov for karriereveiledning i befolkningen har Kompetanse Norge etablert en nasjonal digital tjeneste for karriereveiledning som skal være et supplement til de eksisterende karrieresentrene. I dag er Bergen, Tromsø og Oslo som er med på dette og på sikt planlegges de lokale karrieresentrene inn i tjenesten.

4.7 Innovasjon og FoU

Forskning og utvikling (FoU) er viktige bidrag i omstillingen til det grønne skiftet, der både offentlig og privat sektor har behov for oppdatert kunnskap som gir varige, rettferdige og levedyktige løsninger. Bærekraftig utvikling er en bærebjelke for samfunnet, og en omstilling er med på å skape konkurransefortrinn for næringslivet. Digitalisering kan gi bedre offentlige tjenester, bredere næringsmuligheter og utdanningstilbud i distriktene.

Troms og Finnmark har et godt utbygd innovasjonssystem og sterke kunnskapsmiljøer. UiT – Norges arktiske universitet er landets tredje største universitet og verdens nordligste. UiT fikk i 2020 to sentre for forskningsdrevet innovasjon i sterk nasjonal konkurranse; Visual intellegence og Centre for det development of biodegradeble plastics in marine applications – Innovations for fisheries and aquaculture.

Fylket har en stor instituttsektor hvor aktører som Nofima, Norsk Polarinstitutt, Norce, NIBIO Havforskningsinstituttet, Akvaplan-niva og Sintef bidrar til å få forskning ut i næringslivet. I innovasjonssystemet inngår også Sivas næringshager og inkubatorer som er representert i Troms og Finnmark ved inkubatorene ProBarents, Norinnova, KUPA og Orinor samt næringshagene Hermetikken, Nordkappregionens næringshage, Linken, Orinor, Sapmi næringshage, Halti og MidtTroms næringshage. Fylket har flere bedriftsnettverk og klynger, eksempelvis Smart Construcion Cluster, Arktis 365 og Biotech North. I tillegg finnes andre aktører som studiesentre, grunder-senter og kunnskapsparker.

4.7.1 FoU-aktivitet i privat og offentlig sektor.

Det er mindre forskning- og utviklingsaktivitet i bedriftene i Troms og Finnmark enn i andre fylker, noe som dokumenteres ved færre søknader til ordninger som SkatteFunn og Regionale forskningsfond. De totale FoU-utgiftene i Troms og Finnmark var i 2018 på 3,35 milliard kr., noe som er 4,6 % av de totale FoU-utgiftene i Norge. Næringslivet i Troms og Finnmark brukte 538 millioner i 2018 på FoU. Dette er 1,6 % av de totale FoU-utgiftene til næringslivet i Norge og 16 % av de totale FoU-utgiftene i Troms og Finnmark. Dette er godt under landsgjennomsnittet for næringslivet.

Dette fremgår av statistikk over bevilgninger fra Forskningsrådet hvor fylket kommer godt utav med hhv kr 139.236, - i Troms og kr 135.759, - i Finnmark pr FoU-årsverk. Dette er godt over nasjonalt gjennomsnitt som var kr 106.227, - pr FoU årsverk i 2018. Det kan tyde på at forskningen i universitets- og høgskolesektor og instituttsektor er betydelig og holder høy kvalitet selv om Troms og Finnmark er blant de 4 fylkene med færrest forskerårsverk i næringslivet. I 2018 var det registrert 332 FoU-årsverk i Troms og 27 årsverk i Finnmark i næringslivet.

I tilsagn fra Regionale forskningsfond (RFF Arktisk) kan man se en økning i antall tilsagn til næringslivet for 2019. FoU-strategien for RFF Arktisk har vært å mobilisere næringslivet i Nord-Norge og dette har ført til en økning i antall tilsagn til bedrifter og antall utlysninger mot sektoren. Av de totale tilsagnene til RFF Arktisk gikk 62 % av midlene til bedriftsprosjekter og 32 % til offfentlig sektor. Særlig Troms og Finnmark har hatt en økning i denne perioden.

Figuren viser antall tilsagn fordelt på sektor i RFF Arktisk. Statistikken gjelder for hele Nord-Norge.

En sentral utfordring for regionen er hvordan det kan tilrettelegges for mer og bedre samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsaktører i Nord-Norge for å øke FoU-aktiviteten.

4.7.2 Pilotprosjekter

Hydrogensone Arktisk er en satsing mellom flere aktører og der hovedmålet er å etablere en bærekraftig verdikjede for hydrogen som gir regional verdiskapning. Satsningen består av flere delprosjekter, Haelous – hydrogen fra vindkraft, Berlevåg Industripark – produksjon av hydrogen, samt pilotprosjekt om å kjøpe verdens første hydrogendrevne fiskebåt, samt etablere sambandet Vadsø - Kirkenes med hydrogendrevet hurtigbåt.

Første steg i satsingen er gjennom et EU-finansiert pilotprosjekt for å teste produksjon av hydrogen fra Raggovidda vindpark ved Berlevåg. Denne produksjonen legges til grunn for den videre satsningen med innføring av hydrogen i energisystemet i Troms og Finnmark. Denne produksjonen vil kunne dekke drivstofforbruket til 10 busser som daglig kjører Alta – Kirkenes/retur. En oppskalering vil trolig være avgjørende for å skape lønnsomme verdikjeder noe som også kommer frem av flere lignende initiativer i andre land og regioner. Utfordringen er ikke å starte pilotprosjekter, men å løfte nivået fra pilotprosjekter til et generelt lavutslippssamfunn hvor hydrogen er en bærebjelke.

Troms og Finnmark har meget gode forutsetninger for produksjon av både grønt og blått hydrogen. Grønt hydrogen fordi regionen allerede har et kraftoverskudd og naturgitte fortrinn i verdensklasse for utbygging av vindkraft. Blå hydrogen fordi Barentshavet ventes å inneholde store deler av Norges gjenværende gassressurser.

4.8 Robusthet og tåleevne

Den pågående covid19-pandemien har vist hvor sårbare vi er når internasjonale markeder stopper opp og smittehensyn hindrer handel og mobilitet over landegrenser. Den har ført til store omveltninger i arbeidsliv, økonomi og sosial deltakelse. Undersøkelser kan tyde på en økning i bekymring og depresjonsproblemer og redusert tilfredshet som følge av pandemien og de strenge tiltakene som ble innført etter 12. mars. Tall fra undersøkelser av ungdom tyder for eksempel på en betydelig økning i andelen som oppgir lav tilfredshet med livet etter 12. mars.

Begrensningene i handel og globalt samarbeid utfordrer beredskap, sårbarhet og sjølberging. Tidligere analyser har pekt på at Nord-Norge har behov for å utvikle sin robusthet for å takle utfordringer. Å bygge opp lokale og regionale verdikjeder kan være én måte for å styrke beredskap, minske klimagassutslipp og forebygge sårbarhet i regionen fremover. Vi må forberede oss på det uventede når det gjelder vær, flom, nedbør, temperaturendringer o.l. Det er sannsynlig at klimapolitikken strammes inn, ny teknologi må utvikles og tas i bruk og innbyggere endrer holdninger og adferd som respons på klimaendringene som skjer.