Kunnskapsgrunnlag for regional planstrategi «Det store bildet – Oppalašgovva - Konhaiskuva»

3.1 Sosial ulikhet og utenforskap

Opplevelse av å stå utenfor, rammer minoriteter oftere enn andre. Ekskludering er ofte knyttet til utfordringer eller fordommer og kan gi utslag på helse, arbeidsliv eller livsmestring gjennom mobbing og diskriminering. Det og ikke være en del av flertallet kan i seg selv knyttes til redusert livskvalitet og redusert helse.
Sosial ulikhet og utenforskap utfordrer opplevelsen av fellesskap, påvirker velferdsordningene våre og er en trussel mot demokrati og samfunnets tåleevne. Utdanning er et av de viktigste virkemidlene for å hindre utenforskap og øke deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Forhold som økonomisk handlefrihet, bosituasjon, helse og livskvalitet påvirkes av utdanning og omvendt.

3.1.1 Utdaninngsnivå

I Troms og Finnmark har ca. 29 % av befolkningen avsluttet utdanning etter grunnskolen (landsgjennomsnitt: 25 %). Nesten 36 % har videregående utdanning som høyeste gjennomførte utdanning (omtrent som landsgjennomsnittet). Andelen med kort universitets- eller høyskoleutdanning som høyest oppnådd utdanning er 23 %, og 9 % med lang høyere utdanning (landsgjennomsnitt på hhv.24% og 10 %). Den største andelen av befolkningen i fylkene, bortsett fra Oslo, har videregående utdanning som sin høyest oppnådde utdanning.

 

3.1.2 Inkludering og integrering, diskriminering og mobbing

Integreringens mål innebærer at alle skal kunne oppnå de samme sosioøkonomiske godene. Dette knyttes ofte til sysselsetting, utdanning, inntekt, bolig og sosial deltakelse. Det handler også om opplevelsen av nasjonal tilhørighet og i hvilken grad innvandrere eller minoritetsgrupper har de samme verdiene, deltakelse eller tillit til samfunnet som befolkningen ellers. Norskferdigheter, helsetilstand og diskriminering er viktige faktorer for å vurdere integreringsressursene og eventuelle barrierer. (SSB, rapport 2020/44 Integrering av innvandrere i Norge).

Innvandrere utgjorde i 2020 12 % av befolkningen i Troms og Finnmark og har bidratt vesentlig til befolkningstallet i flere kommuner over en lengre tidsperiode. Gruppa er sammensatt av blant annet arbeidsinnvandrere (28 %), flyktninger (27 %), familieinnvandrere (6,5 %), mennesker i utdanning eller som har andre grunner. For mange er det aktuelt å delta i introduksjonsprogram og de fleste som fullfører dette, er i arbeid eller utdanning året etter.

Sysselsetting blant innvandrere bidrar til næringsutvikling og arbeidskraft og spesielt innenfor sesongbasert næringsliv utgjør arbeidsinnvandring en viktig kilde til arbeidskraft.

Folkehelseundersøkelsen viser at en vesentlig høyere andel av de som har samisk bakgrunn har opplevd diskriminering sammenliknet med de som har kvensk/ norskfinsk bakgrunn.

Mobbing er et alvorlig problem som rammer mange unge. Mobbing kan være fysisk, ved bruk av vold, eller psykisk, som vedvarende utfrysing av venneflokken. Både de som mobber, og de som utsettes for mobbing, er særlig utsatt for psykiske og fysiske problemer senere i livet. En høyere andel ungdom i fylket opplever ensomhet enn i landet for øvrig.

Andelen som ble utsatt for plaging, trusler eller utfrysning av andre unge på skolen eller i fritida i videregående skole mer enn én gang i uka i Troms og Finnmark var 7 %, mot 5 % i Norge (Ungdata 2018). I henhold til årsrapporten fra Elev, lærling- og mobbeombudene i Troms og Finnmark 2019-2020 kjenner ombudene til omlag 10 prosent av fortellingene bak disse tallene. Oversikten fra årsrapporten viser fordeling av henvendelser til ombudene fra barnehage, grunn- og videregående skole, i tillegg til oppvekstmiljø.

Blant unge i Troms og Finnmark oppgir flere enn landsgjennomsnittet at de har opplevd seksuell trakassering. Ungdataundersøkelsen fra 2018 beskriver at 35 % i Tromsregionen og 38 % i Finnmark at de har opplevd dette minst en gang, mot 31 % i Norge.

3.1.3 Fattigdom og velstand

Inntekt er en viktig faktor for levekårene til den enkelte familie. Den klareste konsekvensen av lavere inntekt er begrensede muligheter i valg av bosted og deltagelse i aktiviteter, kulturtilbud og samfunnsliv. Sammenliknet med landet for øvrig er det relativt flere barn i Troms og Finnmark som har foreldre som er enslig forsørger.

Husbanken har laget en oversikt gjeldende barn og boforhold i Troms og Finnmark på fylkesnivå. Barnefamilier med lavinntekt som bor i leid bolig var i 2017 høyere i fylket enn landsgjennomsnittet. I Finnmark var det flere barn i husholdninger med lavinntekt som bodde trangt, sammenlignet med landsnittet og Troms. Det er generelt en større andel barn i innvandrerfamilier med lavinntekt. Videre er det en økning av barnefamilier med midlertidige botilbud fra 2018 til 2019. Andelen av barn (0-17 år) som bor i familier med lav inntekt er noe lavere i fylket enn i landet for øvrig (4 % i Troms og Finnmark mot 9 % i hele landet).

Det er en høy andel av kommunale boliger i Troms og Finnmark, men det er store variasjoner blant kommunene. De minste kommunene har generelt en større kommunal boligmasse enn by- og regionsenterkommunene. Noe av årsaken kan trolig forklares med at kommunene har såkalte «rekrutteringsboliger». Antall startlån gitt til barnefamilier økte fra 218 i 2018 til 261 i 2019.

Tabellen nedenfor viser kommuner i Troms og Finnmark med en høyere andel barnefamilier med sosialhjelp enn landet for øvrig.

En av fem (21,4%) i Troms og Finnmark mener det er vanskelig å få husholdningens inntekt til å strekke til i det daglige (Folkehelseundersøkelsen). Men jo høyere utdannelse, desto lavere er andelen som svarer at de syntes det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Det er flere kvinner enn menn som opplever at pengene ikke strekker til og spesielt for kvinner med samisk, kvensk eller norskfinsk tilhørighet er økonomiske utfordringer i det daglige.

Tabellen viser et utvalg forhold som påvirker personlig og kommunal økonomi. (*data mangler)

Tabellen over viser kommunevise fordelinger av barn i barnehage, gjennomsnittslønn for menn og kvinner, gjennomsnittlig sysselsettingsalder, andelen av befolkning i alder mellom 15-74 år og andelen sysselsatte i denne aldersgruppa. Oversikten tar ikke hensyn til hvordan eventuelt deltidsarbeid påvirker gjennomsnittslønnen, men det er generelt flere kvinner enn menn som arbeider deltid. Alderskategorien 15-74 år for sysselsetting er basert på tall fra SSB, men inndelingen fanger for eksempel ikke opp hvor stor andel av disse som er i studier eller er pensjonert, to åpenbare grunner som påvirker sysselsettingsandelen i aldersgruppa. Det er også naturlig at det er økonomisk lettere å stå utenfor arbeidsmarkedet på mindre steder der boutgiftene er mindre og dette kan påvirke bosettingsmønsteret for ulike grupper. Boligmarkedet kan dermed trolig forklare noe av forskjellene mellom bykommuner og andre kommuner i når det gjelder sysselsettingsandelene for denne bredt sammensatte aldersgruppa. Også næringssammensetting kan påvirke sysselsettingsandelene slik de fremstår for denne aldersgruppen. Primærnæringer åpner oftere for ufaglært arbeidskraft slik at flere ned mot 15 år kan finne arbeid i her. Tidlig pensjon er vanligere i deler av det offentlige, for eksempel Forsvaret. I akademia er det en trend med noe høyere pensjonsalder enn for eksempel i industrien.

3.2 Helse og livskvalitet

Inntekt og økonomi er en grunnleggende påvirkningsfaktor for helse og det er sammenhenger mellom inntektsnivå og helsetilstand. Generelle levekår har for eksempel betydning for interesse og evne til å opprettholde helsebringende levevaner som regelmessig fysisk aktivitet, sunt kosthold og avhold eller måtehold i bruk av tobakk og andre rusmidler. Lav inntekt øker sannsynligheten for dårlig helse, sykdom og lavere levealder. I tillegg gir det å vokse opp i familier som over tid har lav inntekt negative konsekvenser for barnas fremtidige helse og velferd.

 

3.2.1 Helsetilstand

Helsetilstanden i Norge er generelt god. Ifølge Folkehelseinstituttet er det imidlertid forskjeller mellom regioner og fylker og kommuner når det gjelder dødelighet og forventet levealder. I Troms og Finnmark er forventet levealder for kvinner 83,2 år og 78,5 år for menn. For landet som helhet er den gjennomsnittlige levealderen for kvinner 83,5 år, mens den for menn er 79,4 år. Som for landet for øvrig er det geografiske forskjeller mellom kommunene i fylkene. På landsbasis finner vi at kvinner og menn med lengst utdanning lever 5-6 år lengre og har bedre helse enn andre. I Troms og Finnmark er forskjellen i forventet levealder mellom de som har grunnskole som høyeste utdanning versus de som har videregående eller høyere utdanning 4,5 år. Forskjellen i forventet levealder mellom utdanningsgruppene kan være et uttrykk for de sosiale helseforskjellene i fylket. En rekke faktorer som livsstilssykdommer og ulykker spiller inn, men medisinsk forskning har også isolert geografi som utslagsgivende faktor for overdødelighet i Finnmarksregionen. Levealderen for samer er i snitt 1,5 år kortere sammenliknet med den øvrige befolkningen. Til tross for god befolkningsstatistikk i Norge, er det en utfordring å kartlegge spesifikke samiske helseutfordringer siden det ikke registreres etnisitet i norske registre og databaser.

De vanligste dødsårsakene i Norge er hjerte- og karsykdommer og kreft. Den alders-justerte dødeligheten fra hjerte og karsykdom har derimot falt over 50 % siden 1980 tallet. Årsaken er delvis mer fokus på risikofaktorer som høyt blodtrykk og kolesterol. Folkehelseprofilen 2020 viser at regionen ligger noe dårligere an enn Norge som helhet. (Se figur under)

Det er forskjeller mellom menn og kvinner både når det gjelder antall nye krefttilfeller og antall kreftdødsfall. Lungekreft tar flest liv blant kvinner og menn samlet. Kreft i bryst, prostata, tykktarm, lunge, føflekker i hud og i blære og urinveier er andre vanlige kreftformer. Det ventes en økning i antall krefttilfeller som følge av økende befolkning og økt levealder.

Siden stadig flere overlever hjerte-karsykdom og kreft, øker forekomsten av andre sykdommer slik som demens og kronisk nyresykdom. Antallet eldre som blir avhengig av dialysebehandling eller nyretransplantasjon øker. Dialyse-behandling er kostbart og innebærer en betydelig nedsatt livskvalitet for de som rammes. Behovet for sykehjemsplasser tilpasset skrøpelige pasienter med demens øker og vil fortsette å øke ettersom befolkningen aldres. Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og diabetes er andre kroniske sykdommer som påvirker helsetilstanden til mange. Psykiske lidelser og muskel- og skjelettplager er blant de vanligste årsakene til uføretrygd. Videre utgjør skader, ulykker og vold et betydelig helseproblem.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjon sitt mål om å redusere antall tidlige dødsfall av ikke-smittsomme sykdommer. De sykdommene som inngår i dette målet er kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og kols. Norge sitt mål fra 2010 til 2025 var en reduksjon på 25 %, noe som ble nådd allerede i 2018. WHO sitt hovedmål for ikke smittsomme sykdommer er videreført som en del av FNs globale bærekraftmål for 2030, og inkluderer et mål om å redusere for tidlig død med 33 prosent fra 2010 til 2030. WHO har i tillegg utvidet begrepet ikke-smittsomme sykdommer til også å gjelde psykisk helse og muskel- og skjelettsykdommer, samt at luftforurensing er inkludert som en risikofaktor (FHI).

3.2.2 Diabetes type-2 og legemiddelbruk

Diabetes er en sykdom som kjennetegnes av for høyt blodsukker og utgjør en betydelig sykdomsbyrde i samfunnet. En ukjent andel av befolkningen antas i tillegg å leve med udiagnostisert diabetes til enhver tid. Type 2 diabetes har tydelig sammenheng med levevaner som kosthold, fysisk aktivitet, røyking og alkoholbruk. Diabetes type 1, er vanligere hos barn, og her spiller gener en større rolle. Det nasjonale diabetesregisteret for voksne er avhengig av årlige innrapporteringer fra allmennleger, spesialister og sykehuspoliklinikker. Fra Troms og Finnmark ligger innrapporteringen på 30 prosent i 2019, noe som er for lavt for å kunne gi en god oversikt over forekomsten av diabetes type-2 i befolkningen. Det er kun registreringer i reseptregisteret som kan gi et inntrykk av forekomst i befolkningen.

 

3.2.3 Kronisk nyresykdom

Mer enn hver tredje person over 65 år utvikler kronisk nyresykdom. Kronisk nyresykdom øker risikoen for hjerte-karsykdom, sykehusinnleggelser, behov for dialysebehandling og død. Antallet pasienter med alvorlig nyresvikt som krever sykehusbehandling (dialyse) øker årlig fra ca. 250 nye pasienter hvert år i 1990 til ca. 600 nye pasienter hvert år i 2020 (nasjonalt). I Troms og Finnmark var det i 2020 ca 100 dialysepasienter.

Dialysebehandling kan foregå i hjemmet (posedialyse) eller gjennomføres på sykehus (bloddialyse). Da må pasientene reise frem og tilbake til sykehus eller et mindre desentralisert behandlingssted 3-4 ganger per uke. Et desentralisert tilbud med lokale dialyseavdelinger og hjemmebehandling er derfor viktig. Behandlingen er belastende for pasientene og krever et nært samarbeid med spesialist på sykehuset. Studier tyder på at dødeligheten for dialysepasienter er høyere i Finnmark sammenlignet med resten av landet. Avstand til dialysesenter og mangel på spesialister kan være mulige forklaringer på overdødeligheten.

3.2.4 Luftveissykdommer - KOLS

Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) er utbredt både i Norge og i resten av verden. Det finnes ikke nøyaktige tall for hvor mange nordmenn som har kols. Røyking er hovedårsaken til to av tre KOLStilfeller. Dødsfall som følge av kroniske sykdommer i nedre luftveier (KOLS inkludert), var på landsbasis den fjerde hyppigst registrerte dødsårsaken i 2017. I Troms og Finnmark er det, som i landet ellers, kjønnsforskjeller på røykerelaterte dødsfall.

 

3.2.5 Skader og ulykker - Hoftebrudd

Skader og ulykker kan føre med seg lidelse, redusert livskvalitet og store samfunnsøkonomiske kostnader. Muligheter for å forebygge skader og ulykker er gode hvis det legges til rette for det, og effekten av tiltak kommer raskt.

Fallskader er rangert som den sjette viktigste faktoren til helsetap i landet og fall er den vanligste årsaken til hoftebrudd hos eldre. Hoftebrudd er spesielt alvorlig for eldre, fordi det ofte betyr redusert funksjonsevne, behov for hjelp og redusert livskvalitet. Beregninger viser at hoftebrudd koster stat og kommune en halv million kroner det første året og om lag en dobling de to påfølgende årene (Helse og omsorgsdepartementet, 2018–2019). Fall kan forebygges i stor grad gjennom en rekke tiltak, som aktivitet og fallforebyggende trening, ernæringstiltak, gjennomgang av legemidler, redusert bruk av alkohol og tryggingstiltak i bolig og utemiljø (Folkehelseinstituttet, 2019).

De siste 40 årene har det vært en kraftig nedgang i dødelighet etter skader og ulykker, men i Norge er fortsatt ulykker viktigste dødsårsak for de under 45 år. Skader og ulykker har et stort forebyggingspotensial.

3.2.6 Egenvurdert helse

Egenvurdert helse er en viktig indikator på både nåtidig og framtidig helse. I Troms og Finnmark opplever syv av ti helsa si som svært god eller god. Bare Nord-Troms skiller seg litt ut fra de andre med en andel som ligger signifikant lavere enn tallet for fylket sett under ett. Andelen som rapporterer at de har god helse stiger sterkt med utdanningsnivået, er høyere for kvinner enn for menn og faller naturlig nok med alderen. Andelen som rapporterer at de har god helse faller litt med alderen. Det er færre med samisk, kvensk eller norskfinsk bakgrunn som opplever at de har god helse.

Blant de unge er de fleste fornøyd med egen helse, men det er en tendens at jenter generelt er litt mer misfornøyd enn gutter. I Troms er det 23 prosent og Finnmark er det 25 prosent av elever i videregående skole som beskriver at de er litt misfornøyd, eller svært misfornøyd med egen helse, mot 19 prosent for landsgjennomsnittet (Folkehelseundersøkelsen 2019).

3.2.7 Psykisk helse

Opplevelsen av sosial støtte er viktig for god psykiske helse, for å mestre belastninger og tåle sykdom. I folkehelseundersøkelsen for Troms og Finnmark er andelen som rapporterer god sosial støtte 87,7 %. Det er ingen reelle forskjeller mellom regionene, med unntak av Indre Finnmark, der andelen som rapporterer høy grad av sosial støtte er signifikant lavere enn gjennomsnittet for fylket. For både menn og kvinner øker andelen som opplever høy grad av sosial støtte noe med økende utdanningsnivå. Det er ikke forskjeller mellom aldersgruppene. Samiske menn er den gruppen med lavest grad av opplevd sosial støtte. For både kvinner og menn er andelen signifikant lavere i den samiske gruppen sammenliknet med de av samme kjønn som ikke har samisk eller kvensk/ norskfinsk bakgrunn. De etniske forskjellene er likevel små.

Kvinner i Troms og Finnmark opplever psykiske plager i større grad enn menn. Dette gjelder uansett etnisk bakgrunn. Det er også forskjeller mellom etniske grupper som antyder at samiske menn og kvinner skårer høyere for psykiske plager sammenliknet med de av samme kjønn som verken har samisk, kvensk eller norskfinsk bakgrunn.

Funn fra UngData 2018 tyder på at flere ungdommer i Troms og Finnmark opplever psykiske plager og ensomhet, enn gjennomsnittet for Norge. Andelen som rapporter om at de er mye plaget av depressive symptomer i Troms er 23 % og i Finnmark 24 %, mot 19 % for landsgjennomsnittet. Det er en tendens til at jenter rapporterer en høyere grad av depressive symptomer enn gutter. Andelen som rapporterer å være ganske mye eller veldig mye plaget av ensomhet i Troms er 29 prosent og i Finnmark 30 prosent, mot 24 prosent for landsgjennomsnittet.

3.2.8 Tilgjengelighet til helsetjenester

I Norge er det et mål at hele befolkningen skal ha et likeverdig tilbud av helsetjenester på tvers av geografi og sosiale grupper. Forskjeller i bruk kan tyde på overforbruk og overbehandling eller at noen deler av befolkningen ikke får den behandlingen de har behov for.

Rapporter som SKDE tidligere har lagt fram viser at det er store regionale forskjeller i forbruk av spesialisthelsetjenester og forskjeller basert på bostedsområde. Tidligere gjennomganger har avdekket at det i perioden 2011-2016 ble foretatt 4 polikliniske besøk per 100 000 innbygger mot 2,5 per 100 000 innbygger i Troms og Finnmark. Vi vet at tilgjengelighet påvirker forbruk av helsetjenester slik at befolkningen i sykehusets vertskommune for sykehus i større grad enn andre benytter seg av sykehustjenestene. Terskelen for innleggelse er trolig ikke lavere for de som er bosatt i vertskommuner, men bosatte i vertskommuner har generelt flere polikliniske besøk og flere dagbehandlinger per 1000 innbygger enn bosatte i andre kommuner i Helse Nord. For polikliniske konsultasjoner har forskjellene økt den siste femårsperioden. Selv om vi korrigerer for ulik reisetid til sykehus, består denne vertskommuneeffekten.

Riksrevisjonen har pekt på at det også på nasjonalt nivå er uønsket variasjon i forbruket av spesialisthelsetjenester mellom helseforetakenes opptaksområder. Forskjellene i liggedager eller oppholdsdøgn plaserer pasienter i Helseregion Nord på toppen. Geografisk avstand til sykehus kan bidra til dette, for eksempel ved at pasientene blir på sykehus til ambulansetransport hjem eller videre til annen behandling kan skaffes. Helseregionen omfatter også Svalbard, der helsetilbudene tilsier at pasienter bør fraktes til sykehus i god tid, for eksempel knyttet til fødsel.

 

3.3 Folkehelsearbeid og helserelatert adferd

3.3.1 Helserelatert atferd

Effekten av lang utdanning spiller en vesentlig rolle gjennom helserelatert adferd som inntak av grønnsaker, fysisk aktivitet og røyking. Blant mer som har foreldre med høy inntekt er det en større andel som driver med idrett. I Troms og Finnmark er det en større andel barn og unge med overvekt og fedme og en betydelig høyere andel (87 %) som bruker mer enn to timer foran skjerm daglig, enn hva som er gjennomsnittet for Norge (82 %). Det er også færre som er med i organiserte fritidstilbud og flere som forteller at de har vært ruset på alkohol det siste året enn landsgjennomsnittet.

Folkehelseinstituttet har utarbeidet en folkehelseprofil som beskriver folkehelsa i fylket (se under). Grønne verdiene viser hvor fylket skiller seg positivt fra landsgjennomsnittet, mens de røde viser hvor fylket ligger dårligere an. Grønne verdier kan likevel innebære en folkehelseutfordring, fordi landsnivået ikke nødvendigvis representerer et ønsket nivå. Mange av indikatorene viser positive tall for Troms og Finnmark sammenlignet med landsgjennomsnittet. Folkehelseprofilen endrer seg fra år til år, men flere av forholdene representerer kjente utfordringer over tid som det er viktig å rette innsats mot.

Folkehelseundersøkelsen for Troms og Finnmark 2019 avdekker etniske ulikheter i helse, livsstil, levekår og livskvalitet, men det er jevnt over større kjønnsforskjeller enn etniske forskjeller. Blant de som oppgir å ha samisk bakgrunn er det en overhyppighet av fedme i forhold til resten av befolkningen.

Når det gjelder helserelatert atferd er røyking, kosthold, fysisk aktivitet/stillesitting og rus og alkohol blant de viktigste årsakene til redusert helse og levealder.

Røyking. Det er relativt færre unge som røyker i Norge sammenliknet med tidligere. Mange tidligere røykere, særlig gutter, har gått over til snus. Dette gjenspeiles også i tallene for Troms og Finnmark. Bare 5 % av ungdommen i Troms og 8 % av ungdom i Finnmark rapporterer at de røyker enten daglig eller ukentlig, mot 6 % på landsbasis. Når det gjelder snus er det 14 % av ungdommen i Troms og 16 % i Finnmark som rapporterer om snusing enten daglig eller ukentlig.

Blant voksne kvinner med samisk, kvensk eller norskfinsk bakgrunn er det vanligere å røyke enn for kvinner uten slik bakgrunn.

Kosthold. Mange voksne og ungdommer har sunne spisevaner ved at de regelmessig spiser frukt, grønt og fisk. Andelen som rapporterer inntak av fisk minst 1 gang i uken øker med utdannelse. Andelen som rapporterer inntak av fisk minst 1 gang i uken stiger med økende alder, men så mange som 3 av 4 ungdommer i Troms og Finnmark som rapporterer at de spiser fisk til middag en gang i uka eller mer. Blant de som er 70 år eller eldre rapporterer 94 prosent av kvinnene og 96 prosent av mennene inntak av fisk minst 1 gang i uken. 32 % av ungdommene i Troms og Finnmark at de spiser frukt og bær minst fire ganger i uka. Tilsvarende er andelen som spiser godteri minst fire ganger i uka 10 prosent.

Fysisk aktivitet 5 ganger i uka i minst 30 minutter hver gang bedrives i snitt av 20 % av befolkningen i fylket. Blant de unge er det over 70 % som trener i fritiden (75 % for landsgjennomsnittet).

For både kvinner og menn øker andelen som driver fysisk aktivitet med utdanningsnivå, men med en noe brattere stigning for menn enn for kvinner. For menn er det mer enn dobbelt så mange som rapporterer daglig moderat fysisk aktivitet i minst 30 minutter blant de med mer enn 4 år høyere utdanning sammenlignet med de med grunnskoleutdanning. For både menn og kvinner er det en trend der antall timer stillesitting i hverdagen øker med utdanningsnivå ut over videregående skole. Timer stillesitting øker spesielt fra de med grunnskole/VGS-utdanning til de med høgskole- eller universitetsutdanning.

 

3.3.2 Alkohol

Folkehelseundersøkelsen viser at det i Troms og Finnmark er 10 prosentpoeng forskjell mellom regionen med høyeste og laveste andel som rapporterer inntak av alkohol 2 ganger i uken eller mer. Tromsø-området har klart høyere andel som rapporterer inntak av alkohol 2 ganger i uken eller mer sammenlignet med alle de andre regionene. I Indre Finnmark er andelen klart lavere enn de fleste andre regionene, med unntak av Nord-Troms. For både menn og kvinner er det en trend der andelen som rapporterer at de drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer øker med utdanningsnivå. Denne trenden er noe mer tydelig blant menn enn blant kvinner. For menn er andelen som drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer dobbelt så høy blant de med 4+ år med høgskole- eller universitetsutdanning sammenlignet med de med grunnskoleutdanning. I alle gruppene er det en betydelig høyere andel som drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer blant menn enn blant kvinner. For både menn og kvinner sees en alderstrend, der andelen som rapporterer at de drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer øker med økende alder. Denne trenden flater ut ved 60-69 år. For kvinner er det tre til fire ganger høyere andel som drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer i de to eldste aldersgruppene sammenlignet med den yngste. For aldersgruppene mellom 18-59 år er det en betydelig høyere andel som drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer blant menn enn blant kvinner.

For begge kjønn har den samiske gruppen signifikant lavere andel som drikker alkohol 2 ganger i uken eller mer sammenliknet med de uten samisk/kvensk/ norskfinsk bakgrunn. Uansett etnisk bakgrunn er andelen betydelig høyere for menn enn for kvinner.

Ungdata 2018 viser at det er stor variasjon i hvor gamle ungdom er når de begynner å drikke alkohol. I starten av videregående har litt under halvparten vært tydelig beruset, men denne andelen øker til nesten åtte av ti i VG3. Ungdata 2018 for elever i videregående skole viser at andelen som har vært beruset på alkohol er noe høyere enn for landsgjennomsnittet. 29 prosent av elevene i Troms har vært beruset 6 ganger eller mer siste år, mot 27 prosent for landsgjennomsnittet. Finnmark ligger noe under med 26 prosent. 23 prosent av elevene i Troms og 21 prosent av elevene i Finnmark har vært beruset 2-5 ganger, mot 19 prosent for landsgjennomsnittet.

Ungdata-tallene fra 2018 viser at flere ungdommer i videregående i Troms bruker hasj/marihuana sammenliknet med i 2015. I 2015 svarte 9 % av ungdommene på vg2 at de hadde brukt hasj/marihuana minst én gang det siste året, mot 13 % i 2018. På vg3 er andelen 16 %. Ungdommene i Finnmark ligger noe lavere med 9 prosent.

3.3.3 Livskvalitet

Folkehelseundersøkelsen viser at det er stor grad av trivsel i nærmiljøet på tvers av regioner. Bare en ganske liten andel (3,5 %) oppgir at de ikke trives noe særlig («i liten grad» og «ikke i det hele tatt»). Diagrammet nedenfor viser andel som oppgav stor grad av trivsel etter region innen de to fylkene. Mens Tromsø-området ligger så vidt over gjennomsnittet for de to fylkene, ligger Nord-Troms, ØstFinnmark og Indre Finnmark litt under. Forskjellen mellom utdanningsgrupper og mellom menn og kvinner er små.

Andel som rapporterer stor grad av trivsel, øker monotont for både menn og kvinner. Forskjellen mellom de yngste og de eldste er på hele 26,7 prosentpoeng blant kvinnene og 21,3 prosentpoeng blant mennene. Andel som trives i stor grad er signifikant høyere blant kvinner enn blant menn i to aldersgrupper (40-49 år og 60-69 år), men forskjellene er små (4,0 og 5,1 prosentpoeng).

Folkehelseinstituttet lanserte høsten 2020 den første rapporten om livskvalitet i Norge - Livskvalitet i Norge – fra nord til sør. Rapporten er basert på folkehelseundersøkelsene som er gjennomført i flere av landets fylker, deriblant Troms og Finnmark.

De fleste i Norge oppgir god livskvalitet. Majoriteten føler seg trygge, har høy tillit til andre, er fornøyde med livet og føler at de hører til på stedet der de bor. Rapporten peker på at livskvaliteten varierer både på tvers av kommuner og innad i kommunen. Ikke alle har gode nok liv i Norge, også her er fordeler og ulemper skjevt fordelt. En rekke utsatte grupper har gjennomgående lav livskvalitet. De som særlig faller utenom er unge, de som ikke er integrert i familie, samliv, skole og arbeid, de som har helseproblemer, de som opplever diskriminering og de som har en vanskelig økonomisk situasjon. I tillegg peker undersøkelsen på at eneforsørgere er en utsatt gruppe, særlig med tanke på stress og dårlig økonomi. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark viser de samme tendensene.

3.3.4 Fornøydhet

I Troms og Finnmark oppgir kvinner å være signifikant mer fornøyde enn det menn er. Sosiale bånd, fellesskap og deltakelse er av stor betydning for livskvaliteten. Rapporten Livskvalitet fra nord til sør viser at kvinner i alle fylker oppgir høyere skår for opplevelse av støttende og givende relasjoner enn det menn gjør. Kvinner opplever også å bidra til andres lykke og livskvalitet i høyre grad enn menn. Samiske menn har i gjennomsnitt en lavere skår enn menn uten samisk eller kvensk/ norskfinsk bakgrunn, selv om forskjellen er liten. For kvinner er det ingen signifikante etniske forskjeller.

I Ungdata-undersøkelsen (2018) rapporterer de fleste ungdommene på videregående skole i Troms og Finnmark at de har venner og at de er fornøyde med foreldrene sine. I Troms rapporterer 90 prosent og i Finnmark 87 prosent at de har minst en fortrolig venn, mot 90 prosent for landsgjennomsnittet. For landsgjennomsnittet. 82 prosent i Troms og 81 prosent i Finnmark rapporterer at de er svært eller litt fornøyde med foreldrene sine, mot 83 på landsgjennomsnittet. I Ungdata 2018 rapporterer de aller fleste i Troms og Finnmark at de trives på skolen de går på. 91 prosent av elevene er «litt enige» eller «helt enige» i påstanden «Jeg trives på skolen». 88 prosent av elevene i Troms og 85 i Finnmark opplever at lærerne bryr seg om dem. Andelen som er fornøyd med skolen de går på, er 62 prosent i Troms (vgs samlet) og 60 i Finnmark, mot 72 prosent i landet for øvrig.

Følelsen av tilhørighet kan kobles sammen med fellesskap, noe som er viktig for trivsel og livskvalitet. I folkehelseundersøkelsen rapporterer nærmere halvparten av de samiske/kvenske/norskfinske deltakerne å ha sterk tilhørighet til sin oppvekstkommune. Indre Finnmark og Øst-Finnmark har størst andel som oppgir høy grad av tilhørighet til oppvekstkommunen.

De fleste sider av livskvaliteten ser ut til å bli bedre med alderen inntil 70 år for så å flate ut. De yngre er altså mer mindre fornøyde med livet alt i alt, opplever mindre grad av mening med det de gjør i det daglige og opplever mindre tillit til andre mennesker. De unge oppgir også mer ensomhet, er mer triste og nedfor, bekymret og engstelige. Høye og stigende tall for bekymring blant unge er også funnet i UngData-undersøkelsene og en rekke andre norske befolkningsundersøkelser. Resultatene tyder altså på at livskvaliteten er høy for majoriteten av de eldre og høyere blant de eldre enn de yngre. Det gjelder i alle fylker.

Livskvaliteten varierer systematisk med utdanningslengde. De som har lav utdanning er mindre fornøyde med livet, opplever mindre mening i det daglige og oppgir mindre glede.

Majoriteten over hele landet oppgir god livskvalitet og forskjellene er forholdsvis små på tvers av fylker.

3.3.5 Tannhelse

Betydningen av tannhelse og tannhelsetjenester har blitt gradvis tydeligere i løpet av de siste ti årene, og blir nå i større grad inkludert som en del av det totale helsebegrepet. Denne utviklingen har skjedd parallelt med økt forskning, og den økende forståelsen av hvordan ulike medisinske tilstander kan påvirke den orale helsen og omvendt. Det er derfor viktig å tydeliggjøre tannhelsens betydning i det totale helsebegrepet, for den enkelte pasient, og for samfunnet som helhet. Det er tilsvarende gode argumenter for å Integrere tannhelse i det generelle folkehelsearbeidet. Tannhelsetjenesten har en betydelig rolle i et folkehelseperspektiv, og er en tjeneste som kan vise til gode resultater gjennom systematisk forebyggende arbeid helt siden den første folketannrøkta ble etablert i Norge; i Vadsø i 1950.

Tannhelsetilstanden i regionen viser at tannhelsa har blitt bedre i fylket de siste 10 årene. Demografiske endringer i distriktene antas å medføre et skifte i behandlingsbehov fra unge til eldre, da også eldre i vår region i økende grad bevarer sine egne tenner i et livsløpsperspektiv. Kariessituasjon utvikler seg i riktig retning, bortsett fra en svak nedgang blant 5-åringerne i tidligere Finnmark, noe som også er tilfellet på landsbasis, mens den i tidligere Troms har holdt seg stabil, dog med variasjon og en liten nedgang fra året før. Null hull-tallene for 12- åringer og 18- åringer har hatt en positiv utvikling i Troms og Finnmark, men ligger likevel langt under landsgjennomsnittet.

Den markante forskjellen i kariessykdom i de nordligste fylkene sammenliknet med gjennomsnittet for landet, skyldes flere faktorer, men sosioøkonomiske forhold som generelle levekår og utdanningsnivå er assosiert med tannhelse. I tillegg er det en høy turn-over i tannhelseteamene og hyppigere tilsetting av nyutdannede tannleger. “Skoleskip-problematikken” preger derfor fortsatt distriktsfylker som Troms og Finnmark, med unntak av Tromsø by.

Både den generelle helsetilstanden og tannhelsetilstanden følger det samme fordelingsmønstret i befolkningen: Jo dårligere sosioøkonomiske betingelser man lever under, desto dårligere er tannhelsen. SSB-undersøkelser viser at det er sosial ulikhet i oral helse i befolkningen, og at det er grupper i samfunnet som ikke har råd til tannlegebesøket. Erfaringer fra fagmiljøene tyder på at covid19-situasjonen har forsterket disse ulikhetene.

I Folkehelseundersøkelsen 2019 er andelen som rapporterer at de ikke har vært til tannlege eller tannpleier i løpet av de siste to årene for Troms og Finnmark 15,9%. Høyest er andelen i Nord-Troms og Indre Finnmark (ca. 20 %). Lavest er den i Sør-Troms og Tromsø-området (13-14 %). For begge kjønn ser det ut til at andelen som ikke har vært til tannlege i løpet av de siste to årene synker med økende utdannelse. Forskjellen mellom de med høyest og de med lavest utdannelse er på omtrent 13 prosentpoeng blant mennene og omtrent 10 prosentpoeng blant kvinnene. Innen alle utdanningsgruppene er andelen som ikke har vært til tannlege eller tannpleier i løpet av de siste to årene klart høyere blant menn enn blant kvinner.

Andel som ikke har vært til tannlege eller tannpleier i løpet av de siste to årene etter alder og kjønn. Andelen er høyest blant de yngste, synker så med alderen (fra aldersgruppen 30-39 hos mennene) og stiger litt igjen hos de aller eldste (70 år og eldre). Andelen som ikke har vært hos tannlegen i løpet av de siste to årene er dobbelt så høy blant de yngste (kvinner: 19,5 %, menn: 26,8 %) som blant de i aldersgruppen 60-69 (kvinner: 7,5 %, menn: 12,3 %). I alle aldersgruppene er det en høyere andel menn enn kvinner som ikke har vært til tannlege eller tannpleier i løpet av de siste to årene (signifikant i alle gruppene, bort sett fra i den eldste).

3.3.5.1 Organisering tannhelsetjenesten

Tannhelsetjenesten i Troms og Finnmark ledes av fylkestannhelsesjefen og består av syv tannhelsedistrikt (tre i øst og fire i vest) og to enheter som består av Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord- Norge (TkNN), og Universitetstannklinikken (UTV).

TkNN tilbyr spesialisttannbehandling, rådgiving, spesialistutdanning og forskning. UTV utdanner tannleger og gjennomfører klinisk trening for tannlegestudenter og tannpleierstudenter. Den regionale offentlige tannhelsetjenesten har en unik kompetanse som også kommer voksne betalende pasienter til gode all den tid det er svært få private tannleger i Troms og Finnmark med unntak av de større byene.

I regionen har vi tannklinikker i hver kommune. I 2019 var 98 % av alle barn og unge mellom 1-18 under tilsyn i den offentlige tannhelsetjenesten i Finnmark, 97 % i Troms og i landet som sådan var tallet 88 %. Erfaringer viser at den generelle tannlegedekningen i regionen er god, men at det er utfordringer med å bemanne de mindre tannlegeklinikkene på kysten, disse klinikkene har gjerne bare en tannlegestilling. Rekrutteringsvansker i distriktene gjør det utfordrende å opprettholde dagens bemanningsprofil og klinikkorganisering medfører økende krav til tjenestekvalitet og pasientsikkerhet i lys av rekrutteringsutfordringer og den anstrengte fylkeskommunale økonomien. Det vil fremover være behov for en bærekraftig klinikkstruktur både på grunn av den befolkningsreduksjon vi opplever i regionen, og det faktum at vi får et generasjonsskifte med nye behandlere som ønsker å arbeide i større fagmiljø.

3.4 Kulturell identitet

Kulturell identitet handler om å høre til en gruppe og er en del av en persons selvoppfatning. Kulturell identitet henger gjerne sammen med nasjonalitet, etnisitet, språk eller dialekt, religion, sosial klasse, generasjon eller andre former for sosiale grupper som har sin egen kultur. Også naturen, bestemte aktiviteter eller kulturminner kan være viktige bestanddeler i den kulturelle identiteten. Nordnorsk identitet er like sammensatt som folkene som bor her. Kulturell og språklig bevissthet påvirker nærings- og kulturvirksomhet som synliggjør landsdelens kulturelle mangfold både regionalt og nasjonalt. Troms og Finnmark er en folkerik arktisk region og fylket har et omfattende samarbeid med regioner i andre arktiske land innenfor felt som kultur, urfolk, ungdom, næring, infrastruktur, reiseliv, utdanning, forskning og helse. Samarbeidet bidrar til det kulturelle mangfoldet som preger fylket.

3.4.1 Samisk og kvensk eller norskfinsk kultur

Den samiske kulturen står likevel i en særstilling og både tidligere Troms og Finnmark fylkeskommuner har siden 2002 og 2003 hatt forpliktende regionale samarbeidsavtaler med Sametinget. I 2021 fornyes den regionale samarbeidsavtalen med Troms og Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Det overordnede målet er å forene krefter i et varig fast samarbeid for å få til en utvikling i det geografiske området Troms og Finnmark der samiske livsvalg og hverdagsvalg, både individuelt og kollektivt, er en mulig og naturlig del av samfunnsutviklinga, både i samiske lokalsamfunn, i byene og i regionsentra for øvrig.

Den samiske befolkningen lever i spennet mellom tradisjon og modernitet og lever et mangfoldig liv i både bygd og by. Det kommer til uttrykk både i språket, i kunsten og kulturen. Et allsidig kulturliv styrker samisk samhørighet og identitet. Det bidrar til å øke kunnskap og forståelse for mangfoldet i nord, og kunnskapen om at Norge har et urfolk.

Det globale fokuset på klima og miljø har også skapt en økende interesse for urfolkskultur. I en digitalisert og globalisert verden har samiske kulturuttrykk et stort potensial som eksportvare, likeledes som det har potensiale til å tiltrekke seg et interessert publikum til regionen og landet for øvrig. Samisk kultur er både en kulturressurs og en næringsressurs.

Også kvener eller norskfinner har en lang historie i Troms og Finnmark. Det kvenske/norskfinske samfunnslivet er mangfoldig og berører temaer som kultur og tradisjon, kunst og kunsthåndverk, språk og litteratur, kunnskap og læring, kulturminner og kulturarv, museer og formidling, næring, organisasjonsliv og grenseoverskridende samarbeid.

De samiske språkene er likeverdige og likestilte med norsk språk etter samelovens språkregler. Det er stort behov for å øke innsatsen for vern og utvikling av samiske språk. Retten til å lære, bruke og utvikle sitt arvespråk er en grunnleggende menneskerettighet som ennå ikke er oppfylt for mange samer i denne regionen. Det er en utfordring å få rekruttert nok samiskspråklig kompetanse i barnehage- og undervisningssektoren og det er et stort behov for utvikling av et felles kunnskapsgrunnlag omkring samiske forhold, der også tradisjonell kunnskap inngår som forutsetning for planlegging og ressursforvaltning.

Kvensk språk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinsk) i Sverige og med nordfinske dialekter. Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i Norge i 2005. Fornorskning og generell samfunnsutvikling har ført til at kvensk språk er blitt svekket.

De samiske samfunnene har hatt en positiv språklig og kulturell utvikling de siste 10 årene, gjennom klynge- og institusjonsbygging og et økt nasjonalt fokus på samisk språk og kultur. 60 % av de som snakker samisk som hjemmespråk, bor i indre Finnmark. Det nordsamiske språket er dominerende i regionen, en mindre gruppe snakker kvensk eller norskfinsk som hjemmespråk. To av tre samer/kvener/norskfinner har likevel tro på at språket deres ville blir brukt like mye eller mer om ti år. Det viser en positivitet rundt og stor tro på språkene. Språket spiller en stor rolle i folks liv og kan både være med å styrke identitet og selvfølelse. Språksentrene spiller en vital rolle for voksenopplæring, kontakt mellom generasjoner og kunnskapsoverføring.

3.4.2 Kulturminner

Troms og Finnmark fylke har noen av Norges best bevarte spor etter steinalderbosettinga i Norge og vi har et spesielt ansvar for å ta vare på denne kulturarven for oss som lever i dag og de som kommer etter oss. Klimaendringer og ny bruk av arealer er en trussel for de eldste kulturminnene. Det er behov for å foreta en systematisk tilstandsvurdering og kontrollregistrering av kulturminnene i fylket.

Troms og Finnmark har to lokaliteter på UNESCO`s verdensarvliste; bergkunsten i Alta og Struves meridianbue. Bergkunsten i Alta ble innskrevet på UNESCO`s Verdensarvliste i 1985, og består av 4 områder med helleristninger og ett område med hellemalerier. Struves meridianbue ble innskrevet på UNESCO`s verdensarvliste i 2005 som det første teknisk-vitenskapelige kulturobjekt. Meridianbuen ble målt i perioden 1816-1855 ved hjelp av en gradmålingsrekke på 2822 km, som strekker seg fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes i Hammerfest. UNESCO`s vedtak innebærer vern av 34 målepunkter. De norske målepunktene er endepunktet Meridianstøtten i Hammerfest, fjelltoppen Lille-Raipas (Unna Ráipásaš) i Alta, fjelltoppen Luvddiidčohkka (Lodiken) og fjelltoppen Bealjášvárri/Muvravárri i Kautokeino.

3.4.3 Landskap

Å ta vare på vår natur- og kulturarv krever et aktivt jordbruk, lokalt engasjement og en statlig innsats. Satsingen på utvalgte kulturlandskap (UKL) som startet i 2009, er et spleiselag mellom landbruks-, natur-, og kulturminnemyndighetene. I 2020 er det satt av nær 37,3 millioner kroner som skal brukes til å ta vare på 46 utvalgte områder i Norge. Status som Utvalgt kulturlandskap (UKL) gir en positiv utvikling for områdene, blant annet for kulturminner. Det gjøres en stor innsats for å ivareta og sette i stand både bygninger og anlegg. I tillegg skjøttes automatisk fredete kulturminner og kunnskapen om kulturminner økes.

 

3.4.4 Kulturell aktivitet og tilgjengelighet

Norsk kulturindeks er en årlig oversikt over kulturtilbud og kulturaktiviteter i norske kommuner, regioner og fylker, etter faktorer som tilgjengelig, tilbud og bruk. Den tar utgangspunkt i ti kategorier: kunstnere, kulturarbeidere, museum, konserter, kino, bibliotek, scenekunst, kultur for barn og unge (kulturskole og Den kulturelle skolesekken), sentrale tildelinger og frivillighet. Det er store variasjoner mellom kommunene i de ulike kategoriene. Tromsø rangerer høyest i Norsk kulturindeks blant kommunene i Troms og Finnmark med en 12. plass av totalt 422 kommuner. Vadsø, Harstad, Nordkapp, Målselv, Hammerfest, Porsanger, Lebesby og Sør-Varanger, i tillegg til Tromsø, ligger blant de beste 100 kommunene i landet. Disse gjør det bra på mange indikatorer i indeksen.

Ser vi på de enkelte kategoriene (jo lavere score, desto bedre plassering i indeksen).

Kilde: http://kulturindeks.no 

I følge Telemarksforskning.no kan følgende indikatorer påvirke score på kulturindeksen til en kommune: kommuneøkonomien, størrelsen, sentraliteten og utdanningsnivået til befolkningen.

Kulturelle tilbud er et spørsmål om tilgjengelighet på minst to måter. Tilbudet og bredden i aktiviteter kan påvirkes av kommuneøkonomien og benyttelsen av tilbudene kan påvirkes av befolkningens sosioøkonomiske utgangspunkt. Personlig inntekt avhenger ofte av utdannelsesnivå og forskning tyder også på at mennesker med høyere utdanning etterspør kulturgoder i større grad. Inntekten til innbyggerne i kommunene påvirker også skatteinntektene i kommunene, som igjen påvirker det kulturelle tilbudet. Flere av kommunene som scorer dårlig på kulturindeksen også er kommuner hvor innbyggerne har lav gjennomsnittlig månedslønn.

Selv om det er unntak, er det en tendens til at kommuner der det bor mange barn i vedvarende lavinntektsfamilier, også oftere har en dårlig kulturindeksscore. Mange av barna i disse kommunene er dobbelt uheldige, de har dårligere økonomiske muligheter til å delta i kulturlivet, og kulturtilbudet i kommunen de bor i er også dårligere enn ellers i fylket. Det er en utfordrende kombinasjon og kan forsterke utenforskapet.

3.4.5 Kulturell infrastruktur

Kulturlivet har en rekke arenaer i fylket som brukes som møteplasser for kultur, til kulturaktiviteter både i frivillig og profesjonell regi. Tilgang til og tilrettelegging av gode møteplasser for at flest mulig kan drive kulturell virksomhet, bidrar til bolyst og aktive lokalsamfunn. De fysiske og digitale arenaene som er tilgjengelige for kulturlivet i fylket, kan omtales som den kulturelle infrastrukturen vår.

Kulturlivet i Troms og Finnmark favner et mangfold av kulturuttrykk knyttet til ulike kunstformer, kulturarv, bibliotek, digital formidling, idrett og friluftsliv. Både det profesjonelle og det frivillige kulturlivet bidrar til mangfoldet og spenner over en stor skala. Bibliotek, kulturskole og den frivillige kultursektoren er tilgjengelig i alle kommuner, uansett størrelse.

3.4.6 Museer

Det er 12 museer i Troms og Finnmark. De forvalter vår felles kulturarv og tar vare på uerstattelige historiske gjenstander, bygninger, kulturminner og kunstgjenstander.

Tabell 1. Statistikk for museer i Troms og Finnmark for 2019. Basert på tall fra Kulturrådet "Statistikk for museum 2019». * Tallet er ikke oppgitt i 2019-statistikken. Tallet er basert på antall årsverk i 2017.

3.4.7 Kulturelle møteplasser

Troms og Finnmark har flere kulturbygg som fungerer som sosiale møteplasser og arenaer for utøvende profesjonell kunst og kultur, blant annet som turnéstoppesteder for Hålogaland Teater og Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš. Bygdehus, grende- og samfunnshus fyller en viktig rolle i lokalsamfunnene.Troms og Finnmark har flere kulturbygg som fungerer som sosiale møteplasser og arenaer for utøvende profesjonell kunst og kultur, blant annet som turnéstoppesteder for Hålogaland Teater og Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš. Bygdehus, grende- og samfunnshus fyller en viktig rolle i lokalsamfunnene.

Kulturarrangementer er viktige møteplasser og bidrar til frivillig aktivitet, identitetsbygging, inkludering og samhold i lokalsamfunnene. I tillegg betyr disse mye for lokal verdiskaping, og ses på som viktige samarbeidspartnere til reiseliv og næringsliv for øvrig. I tillegg til å være arena for bransjebygging og kunst- og kulturopplevelser, bidrar de også til generell kompetanseheving lokalt. På kulturarrangementer møtes alle sektorer innenfor arrangørfeltet, det foregår næringsutvikling og talentutvikling, og lokalsamfunnenes beredskapskompetanse blir hevet. Det er fortsatt behov for økt kompetanse og bevissthet på gode og egnede arenaer for kultur.

Covid-19 har gitt betydelige utfordringer for både det profesjonelle og frivillige kulturlivet i 2020.

3.4.8 Bibliotek

Biblioteksektoren i Troms og Finnmark består av folkebibliotek, skolebibliotek i grunnskole og videregående skole, universitets- og høgskolebibliotek og Sametingets bibliotek. Bibliotekene er en del av et felles nettverk som sikrer at tilgangen til litteratur er lik for alle uavhengig av bosted. Samhandling mellom fag- og folkebibliotek er avgjørende for at dette skal fungere optimalt.

Bibliotekene har et bredt samfunnsoppdrag, de styrker demokratiet og ytringsfriheten ved å gi tilgang til kunnskap, kultur- og litteratur. De understøtter språkopplæringen og integreringen, og er en lavterskel møteplass for alle uavhengig av alder, kjønn og etnisitet. Bibliotekene gir gjennom sin fysiske tilstedeværelse og sine digitale løsninger muligheter for innbyggerne til å forbedre sine liv ved å gi tilgang til informasjon, kunnskap og opplevelse.

Å tilby lavterskel tjenester bidrar tilsosial og økonomisk utjevning. Bibliotekene har også en nøkkelrolle ved at de gjør kvalitetssikret helseinformasjon tilgjengelig for alle gjennom digitale løsninger. Folkebibliotek bidrar til livslang læring ved å støtte kunnskapsinnhenting og formidle kvalitetssikret faglitteratur til hele befolkningen, til elever og studenter gjennom hele skoleløpet og ved å stille rom og tjenester til rådighet for folk i utdannelse.

Ytringsfrihet, likeverdig tilgang til informasjon, frihet til å samles og rett til personvern er sentralt for individets frihet og for å sikre rettsvern. Bibliotek bidrar til å redusere ulikhet gjennom å tilby trygge offentlige rom til alle både i urbane og rurale strøk. De bidrar til engasjement og deltakelse fra innbyggerne i utstrakt samarbeid med andre i lokalsamfunnene.

3.4.9 Anlegg for idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet

Det er i overkant av 3 000 ulike idrettsanlegg i Troms og Finnmark, noe som inkluderer ca. 900 nærmiljøanlegg og ca. 2 100 ordinære anlegg. Det er et betydelig spenn i både type og størrelse på de ulike anleggene, og mange av dem er del av et større anlegg. De mest utbredte anleggene er mindre utendørsanlegg (523) og friluftslivsanlegg (478). Deretter følger idrettshaller og aktivitetssaler (320), kart (297) og fotballanlegg (295).

3.5 Profesjonell kunst og kultur

Kultursektoren sysselsetter mange personer og bidrar til sysselsetting og aktivitet i andre næringer. Institusjonene har ulik eierskaps- og selskapsform. Troms og Finnmark er vertsfylke for Beaivváš Sámi Našunálateáhter / Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš (Kautokeino), Dansearena Nord (Hammerfest), Pikene på Broen (Kirkenes), Arktisk Filharmoni (Bodø og Tromsø) Festspillene i NordNorge (Harstad), Nordnorsk filmsenter AS (Tromsø), Filmfond Nord (Bodø og Tromsø) og HATS – Hålogaland Amatørteaterråd (Tromsø). Den nordnorske litteraturstrategien har bidratt til større oppmerksomhet rundt nordnorske forfattere og deres forfatterskap.

RadArt som nettverksorganisasjon for det frie feltet i nord har hatt en sentral betydning for at kunstnere vil flytte til nord. I tillegg har det vært en betydelig satsing på talentprogrammer både innen det frie feltet og institusjonene. Dette er talentsatsinger som har kunnet realiseres i samarbeid med Sparebank1 Nord-Norges ordning Samfunnsløftet, som igjen har vært drivende for å utløse nasjonale midler fra Talent Norge. Eksempler på dette er Uredd-programmet i RadArt, Riddu Sessions og Riddu ungkunstner under Riddu Riddu, ungkunstner / Open Call under Festspillene i Nord-Norge, Talentstigen hos Tvibit, samt talentprogram under Arktisk Filharmoni og Hålogaland Teater. I tillegg etablerer flere festivaler egne rekrutterings-, mentor- og talentprogram i samarbeid med bransjen, Samfunnsløftet og/eller Talent Norge. Eksempler på dette er Insomniafestivalen, Varangerfestivalen, Tromsø Internasjonale Filmfestival og Bukta Tromsø Open Air Festival.

Troms og Finnmark kommer relativt sett godt ut i statistikken over statlige tildelinger til feltet i 2018. Arktisk Filharmoni, Hålogaland Teater, Festspillene i Nord-Norge, Riddu Riddu Festivalá og Tvibit Filmveksthuset er blant institusjonene som bidrar til at Troms scorer høyt. I region Finnmark er det tildelinger til Dansearena Nord, Pikene på Broen, Internasjonalt Samisk Filminstitutt og Samovarteatret som trekker regionen opp.

3.5.1 Landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge (LiNN)

LiNNs arbeid sees i tett sammenheng med Folkemusikk Nord hvor man tilbyr kompetanse og produksjoner innen folkemusikk og folkedans i hele Nord-Norge i et utstrakt samarbeide med utøvere, arrangører og relevante miljøer. Landsdelsmusikerordningens overordnede målsetning er å levere store opplevelser på små steder, noe som medfører at publikumstall ikke nødvendigvis er et godt parameter for å måle det arbeidet som gjøres. I 2019 leverte Landsdelsmusikerordningen (Troms og Finnmark) 330 konserter og besøkte til sammen 55 kommuner. Flere av produksjonene var rettet mot barn og unge eller eldre på sykehjem. Samiske produksjoner er et naturlig fokus gjennom en egen musikerstilling satt av til joik.

3.5.2 Film

Troms og Finnmark representerer et tyngdepunkt innenfor film i Nord-Norge. Mange av aktørene har et betydelig fokus på barn og unge i sin virksomhet. Nordnorsk filmsenter AS, Filmfond Nord AS og Nordnorsk Filmkommisjon AS eies av de to nordnorske fylkeskommunene.

Internasjonalt Samisk Filminstitutt, som eies av Kautokeino kommune og Sametinget. Målgruppen er samiske filmarbeidere og produsenter både i Norge, Sverige, Finland og Russland. I tillegg fremmer instituttet urfolksfilm og er en del av det internasjonale filmmiljøet blant urfolk. FilmCamp AS med sitt studio og tilhørende fasiliteter er viktig, og understøtter den nordnorske satsingen med kommisjon og fond. FilmCamp har bidratt til at store internasjonale filminnspillinger er lagt til regionen. Filmveksthuset Tvibit eies av Tromsø kommune, og fremstår som landets største senter for talentutvikling og ungdomsfilm. Nordkapp Filmfestival og Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) bidrar til bransjeutviklingen i nord, og fungerer både som formidlings- og kompetansebyggende arenaer. Sistnevnte er landets største filmfestival. TIFF drifter også landsdelens eneste Cinematek.

Det øvrige filmmiljøet i regionen består av en rekke små enkeltforetak, Filmklynge Nord, samt noen få større produksjonsselskaper.

3.6 Frivillighet

Troms og Finnmark fylke har et høyt nivå og mange aktører på den frivillige arenaen også utover idretts- og friluftsorganisasjonene. Det er flere fylkesoverspennende organisasjoner som Troms Fylkeshusflidslag med 29 lokallag og 1068 medlemmer, Finnmark Fylkeshusflidslag med 14 lokallag og 389 medlemmer, Ung Kultur Møtes (UKM), og Hålogaland Amatørteaterselskap (HATS), som pr 2019 har 48 medlemslag i fylket. Finnmark musikkråd har 6 medlemsorganisasjoner og fire lokale musikkråd, og Troms musikkråd har 11 medlemsorganisasjoner og fire lokale musikkråd.

Det er et stort frivillig engasjement knyttet opp mot idretts- og kulturaktivitet. Hele året er dugnadsinnsatsen stor med mange festivaler, kultur- og bygdedager og andre kulturarrangement lokalt. De senere årene ser det også ut til at det er et økt samspill mellom det profesjonelle kunst– og kulturlivet og frivillige aktører. Økt samhandling gir god synergieffekt på rekruttering fra frivilligfeltet til den profesjonelle arenaen, samtidig som det er et signal om økt krav til profesjonalitet i frivillig sektor, både på aktivitetssiden og organisatorisk.

Momskompensasjon til frivillige organisasjoner sier noe om den frivillige aktiviteten på kulturfeltet. Regionen Troms mottok om lag 2,5 millioner i momskompensasjon i gjennomsnitt pr år i perioden 2015-2018. Dette utgjør 15 kroner pr. innbygger og er 20 % under landsgjennomsnittet. Troms har hatt en utflating av kurven etter 2017, mens Finnmark ligger høyere med helt jevn kurve siden 2014, med en kroneverdi per innbygger på 17-18 kroner i gjennomsnitt i samme periode. Både Troms og Finnmark ligger under landsgjennomsnittet på 19,7 kroner per innbygger.

Det frivillige kulturfeltet engasjerer mange ildsjeler i lokalmiljøene. Frivilligheten består av mange små miljøer som skal dekke mange funksjoner på mange steder med lange avstander imellom. Ildsjelene er ofte engasjert på flere områder og i flere lag og foreninger. Et eksempel er Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) som er spesielt engasjert i arbeidet med barn og unge, trygge lokalsamfunn og kvinners helse og livskår. De utgjør en betydelig grunnpilar i mange små lokalsamfunn og bidrar i stor grad til trivsel, bolyst og stedsutvikling.

Den tradisjonelle frivilligheten er i endring, og gjør at aktivitetsnivå og bredde innen frivilligheten varierer. Frivilligheten er sårbar overfor fraflytting, og avhengig av at ildsjeler blir boende og finner motivasjon for videre aktivitet.

3.6.1 Idrett

Idretten er den frivillige organisasjonen med størst oppslutning i Troms og Finnmark. Ingen fritidsaktivitet kan måle seg med idretten når det gjelder deltakelse blant barn og ungdom. Det er mange faktorer som påvirker deltakelse i organisert idrett, hvor økonomi er en av disse. Det er påvist en klar sammenheng mellom lav husstandsinntekt og lavere deltakelse i idrettsaktivitet. Ifølge Redd Barna vokser rundt 106 000 barn i Norge opp i lavinntektsfamilie, som innebærer at hvert tiende barn i Norge vokser opp i lavinntektsfamilier.

Ifølge NIFs medlemsregistrering hadde den frivillige, medlemsbaserte idretten i Troms og Finnmark i overkant av 38 000 medlemskap i 2019. Dette var en nedgang på ca. 1 300 medlemskap fra året før. Det er de unge som utgjør mesteparten av aktive medlemmer i idretten. Barn og unge på 19 år eller yngre står for 52 % av medlemsmassen i Troms og Finnmark i 2019. Diagrammet nedenfor presenterer andel aktive medlemmer fordelt på alder.

Tabellen nedenfor viser idrettene med mer enn 2000 registrerte medlemmer i Troms og Finnmark (kilde: Idrettsregistreringen 2018).

* betyr at disse er særidretter uten regionalt ledd i fylket

3.6.2 Friluftsliv

Friluftslivsaktiviteter er svært viktig faktor for trivsel, bolyst og folkehelse i regionen. Undersøkelser viser at 9 av 10 bedriver friluftslivsaktiviteter på landsbasis, og turgåing er den fysiske aktiviteten vi totalt sett bruker mest tid på. Friluftslivsaktivitetene kjennetegnes i stor grad av egenorganisert aktivitet i nærmiljøet hvor det er lav terskel for å delta og gratis og tilgjengelig for alle lag av befolkningen. Å tilrettelegge for hverdagsfriluftsliv i nærmiljøet er et nasjonalt og regionalt satsingsområde.

Jakt-, fiske- og høstingstradisjonene står sterkt i Troms og Finnmark. Dette er aktiviteter som har vist en nedgang på landsbasis, for eksempel bærplukking og innlandsfiske. Aktivitetsformer som kaiting, klatring, terrengsykling og toppturer er populært.

Kommunene og fylkets fem friluftsråd har mange ulike tilbud som når bredt. Finnmark friluftsråd har for eksempel «Perletur» som er en turkassetrim med 450 ulike turmål i hele Finnmark med over 87 000 registreringer i 2020. Alle friluftsrådene arrangerer friluftsskoler i feriene, og bidrar sammen med organisasjonene til inkludering, lavterskelturer og aktivitet i mørketida. Funn fra Ungdata undersøkelsen viser at de fleste barn og unge har deltatt i, eller vært innom ulike typer organiserte fritidsaktiviteter gjennom oppveksten.