4.1 Samspill og samarbeid
I På rett vei påpekes det at fylkeskommunene og partene i arbeidslivet tillegges et særlig ansvar for å videreutvikle fag- og yrkesopplæringen i tråd med prinsippene i stortingsmeldingen (s. 173):
Partene i arbeidslivet og fylkeskommunene vil få et spesielt ansvar for å videreutvikle videregående opplæring i tråd med prinsippene som legges i denne stortingsmeldingen. En forutsetning for flere av prinsippene og tiltakene i meldingen, for eksempel knyttet til flere læreplasser, praksisbrev og mer utplassering, er at arbeidslivet både får og tar et større ansvar for elever og lærlingers opplæring. Om målene i samfunnskontrakten for flere læreplasser skal oppfylles, må arbeidet intensiveres nasjonalt, regionalt og lokalt. Fylkeskommunenes arbeid vil være avgjørende for om intensjonen om mer fleksible løp og større mulighet for faglig fordypning realiseres.
Det vil være viktig med en god forankring av strategier og tiltak i Yrkesopplæringsnemnda og hos de øvrige aktørene i fag- og yrkesopplæringen, herunder også kommunene. Disse kan ha en dobbel funksjon i det strategiske gjennomføringsarbeidet, både som lærebedrifter og som mulige samspillspartnere i utvikling av opplæringstilbudet og kvaliteten på den videregående opplæringen i Troms. Strategier og tiltak vil måtte gjennomføres i et lokalt samspill mellom skoler og lærebedrifter, og forankres og tilpasses de lokale forholdene. Et eksempel på dette er Troms fylkeskommunes samarbeid med kommuner i Troms om å etablere et kvalitetsnettverk for hele grunnopplæringen i Troms.
4.1.1 Kvalitet i opplæringen
Fylkeskommunen har det overordnede ansvar for planlegging, gjennomføring, drift og utvikling av den videregående opplæringen, og for at elever og lærlingene får rettighetene oppfylt. Dette gjelder både opplæringen i skole og opplæringen i bedrift. Fylkeskommunen har ansvar for å planlegge og tilby videregående opplæring ut fra hensynet til nasjonale mål, søkernes behov og samfunnets samlede behov for kompetanse.
På dette grunnlaget – et lovbestemt kvalitetsansvar - skal skolene i samarbeid med lærebedrifter/opplæringskontorer kunne utvikle fag- og yrkesopplæringen også i henhold til det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet «Kvalitet i opplæringen» og strategiplanen for videregående opplæring, Tid for mestring! Det skal skje gjennom en systematisk, kunnskapsbasert og helhetsorientert innsats for å heve kvaliteten og øke gjennomføringen i fag- og yrkesopplæringen.
Et sentralt verktøy er satsningen på å styrke læreres og faglig lederes/instruktørers profesjonsutvikling og generelt å øke aktørenes profesjonalitet i og omkring opplæringsarbeidet. Dette vil kunne modernisere fag- og yrkesopplæringen i Troms og gjøre den til en attraktiv karrierevei for ungdom, samtidig som den bidrar til samfunnsutviklingen ved at den oppfyller samfunnets kompetansebehov.
De foreslåtte strategiene skal medvirke både til økt gjennomføring og hevet kvalitet i opplæringen gjennom bedre samspill mellom skoler og lærebedrifter.
Strukturendringen som følger av strategi 1 og 2 er særlig rettet mot
- å redusere frafall i overgangen fra Vg2 til lære
- å redusere feilvalg og frafall i skole- og bedriftsperiodene
- å skape formelle samarbeidsarenaer der skoler og lærebedrifter/opplæringskontorer i fellesskap sikrer faglig enhet og pedagogisk sammenheng i fag- og yrkesopplæringen
- å realisere et helhetlig og sammenhengende kvalitets- og ansvarssystem med elevenes og lærlingenes behov i sentrum
- å sikre tilbud som gjenspeiler arbeidslivets behov gjennom tilgjengelige læreplasser
Strukturendringen som følger av strategi 1 og 2, gir også rom for kvalitetsheving i læringsprosessene. Dette fordi bedre samspill mellom skoler og bedrifter kan
- gjøre skoleopplæringen mer yrkesrelevant
- forberede elevene på arbeidslivets innhold og forventninger
- legge til rette for kommunikasjons- og kompetansefellesskap som omfatter hele fag- og yrkesopplæringen
4.1.2 Økt samspill mellom skolene og lærebedriften
Ved Sjøvegan videregående skole fullfører og består yrkesfagelevene opplæringen i skole på et nivå som tilsvarer studieforberedende utdanningsprogrammer.
Tabellen bringer oss tilbake til den innledende problematiseringen av formidlingen til læreplasser. Når skyldes frafall i overgangen fra Vg2 til lære mangel på læreplasser? Når skyldes frafallet i den samme overgangen at søkeren ikke vurderes som tilstrekkelig forberedt til opplæring i bedrift? Tabellen nedenfor viser at den 1. september 2014 var 167 søkere med ungdomsrett uten læreplass, selv om de faktisk hadde bestått Vg2.
Sett fra et formelt inntaksperspektiv var disse søkerne kvalifiserte for læreplasser, men likevel stod de ennå uten læreplass. Gjennom de foreslåtte strategiene og tiltakene vil skolene og lærebedriftene/opplæringskontorene kunne samarbeide om å utvikle et kunnskaps- grunnlag som kan gi slik informasjon, bedre dimensjonering og styrke opplæringen i skole.
Troms er for øvrig med i et nasjonalt forsøk der elever som ikke får tilbud om ordinær læreplass, får tilbud om alternativt Vg3 i samspill mellom skoler og lærebedrifter/opplæringskontorer. Ved en videreføring av dette forsøket som ordinært tilbud i Troms vil alternativt Vg3 kunne utvikles gjennom samspill mellom skoler og lærebedrifter/opplæringskontorer i tråd med de strategiene som foreslås i denne meldingen. Det er i den forbindelse viktig at fylkeskommunen ved skolene og bransjene ved lærebedriftene/opplæringskontorene utvikler samme kvalitetsforventninger til dette tilbudet, slik at tilbudet blir likeverdig med opplæring gjennom ordinær læreplass.
Resultater så langt
De fleste elevene er positive til deltakelsen i alternativ Vg3. Flere forteller at de hadde få alternativer da de stod uten læreplass, og opplevde alternativ Vg3 som eneste mulighet til å fullføre opplæringsløpet. Mange elever er glade for å være ute i praksis, og flere sier at de føler at de gjør det samme som lærlinger. Elevene er i stor grad fornøyde.
Mange beskriver seg selv som mer praktisk enn teoretisk orientert. De opplever det som positivt å delta i det daglige arbeidet på en arbeidsplass. Dette kan tyde på at elevene opplever økt mestring av å være ute i praksis i stedet for å være på skolen. Samtidig opplever de fleste elevene det som greit å være inne på skolen innimellom, og de er i stor grad fornøyde med oppfølgingen de får både i bedriften og på skolen. Noen nevner imidlertid at det er vanskelig å jobbe uten lønn. Noen få elever i utvalget opplever at det de gjør i bedriften, er mindre relevant. Der elevene ikke har funnet praksisplass og heller ikke har et alternativt tilbud, er misnøyen stor.
Alternativ Vg3 kjennetegnes av at deltakerne er en slags hybrid mellom lærling og elev. Selv om de ikke får lønn, skal de følge arbeidsdagen der de er i praksis. Denne hybridformen er noen ganger en kilde til forvirring for både bedrift og elev. Ikke alle bedrifter opplever det som hensiktsmessig at eleven er borte for å ha opplæring i skolen for eksempel én dag i uka. Andre bedrifter opplever at det elevene får av påfyll på skolen, er nyttig og relevant. Her er det vanskelig å finne et tydelig mønster.
Det kvantitative materialet viser at den samlede andelen som per 1. juni 2014 fortsatt er i tilbudet, er omtrent den samme i de fem fylkene og ligger på 73–83 prosent. De fleste elevene i utvalget virker motivert for å gå opp til fagprøven etter praksistid på alternativ Vg3. Ettersom mange elever har takket nei til deltakelse i alternativ Vg3, er det mulig at disse elevene er en selektert gruppe som er ekstra motivert for å gå opp til fagprøven. Det er samtidig verdt å nevne at lærerne selv er usikre på om alle elevene vil bestå fagprøven. Dette bunner i at noen av elevene som deltar, har dårlige forutsetninger i utgangspunktet, faglig og/eller sosialt.
Et godt alternativt Vg3-tilbud beskrives av lærere og elever som et tilbud der elevene enten kommer ut i praksis og får god oppfølging av faglærer eller ansvarlig i bedrift, eller at eleven kommer ut i praksis og går over på ordinær læreplass. Det siste kan også betraktes som en slags «skjult prøvetid». Relativt få elever begynner i tilbudet om alternativ Vg3. De som begynner, er stort sett fremdeles i tilbudet per 1. juni, og det er dermed relativt lite frafall. Dette må forstås som et positivt utfall så langt i utprøvingen. Samtidig er det vanskelig å si hvordan dette vil utvikle seg over tid.
Intervjuer med både fylkeskommunene, lærere, opplæringskontorer og y-nemnder tyder på at alternativ Vg3 kan karakteriseres som et slags «nødvendig onde» for både fylkeskommunen og skolen. Tilbudet skal være forsvarlig, samtidig som det ikke er et ønsket tilbud, og det er dermed viktig at det ikke blir «for godt» eller flagges for høyt. Da risikerer man blant annet at tilbudet blir en snarvei for elevene, slik at de foretrekker å oppnå fagbrev på denne måten framfor å finne læreplass. Det kan også være en fare for at arbeidslivet drar nytte av gratis arbeidskraft i stedet for å ta inn lærlinger. Vi har imidlertid ikke sett tegn til det i vårt datamateriale så langt.
I Danmark utøves et slikt samarbeid mellom skole og lærebedrifter om elever som ikke får læreplass i første omgang, i «praktikcentre» («praktik» tilsvarer da også læreplass). Disse er lokalisert til skolene, mens lærebedriftene bidrar til praksis gjennom periodevis utplassering. I både den norske og den danske varianten samarbeider skolene og lærebedriftene om å sikre kontinuitet i opplæringen til elever og lærlinger som ellers ville fått avbrudd som følge av mangel på eller bortfall av læreplass.
Forutsetningen er da at man ikke setter som absolutt vilkår at lærlingen skal få opplæringen gjennom én, sammenhengende lærekontrakt, men at fagbrevet kan bygges opp gjennom samarbeid mellom flere lærebedrifter og skolen. Et slikt sammensatt tilbud krever koordinering av opplæringen i henhold til læreplanverket. Et godt dokumentasjonssystem er ikke tilstrekkelig i seg selv – de som gir opplæringen har også et ansvar for at lærlingenes tilbud er fullstendig og at vurderingen av oppnådd kompetanse skjer forsvarlig.
Arbeidet med å heve kvaliteten i opplæringen og å øke gjennomføringen antas best å kunne utføres nærmest mulig opplæringssituasjonene til våre elever, lærlinger og lærekandidater. Det er skolene og lærebedriftene/ opplæringskontorene som er arenaer for det daglige arbeidet med å øke læringsutbytte gjennom sin opplæringsprofesjonalitet, slik Tid for mestring! anviser.
Behovet for et systematisk partssamarbeid nær opplæringsstedene uttrykkes også i Meld. St. 20 (2012- 2013) «På rett vei», med utgangspunkt i et innspill fra Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY):
«En arbeidsgruppe i SRY har gitt innspill til hva som kan gjøres for å styrke og utvikle samarbeidet mellom skoleeiere, skoler og arbeidsliv om fag- og yrkesopplæringen. SRY vektlegger blant annet at alle aktuelle parter må med i samarbeidet om enkeltfag, programområder eller program. De sier videre at det er behov for møteplasser eller samarbeidsarenaer mellom skole, lokal skolemyndighet og arbeidsliv. De mener fylkeskommunen må ta det overordnede ansvaret for at det blir etablert samarbeidsarenaer. På skolenivå mener de skolelederne må ansvarliggjøres og delta i arbeidet (vår utheving).» (Meld. St. 20 (2012-2013) På rett vei s. 132)
Dette støttes av Yrkesopplæringsnemnda (YON) i Troms, som i sitt innspill under høringen av grunnlagsdokumentet for denne fylkestingsmeldingen understreker at samspillsarenaene må ta utgangspunkt i det nivået hvor opplæringen gis, på skole- og bransjenivå. YON ber Fylkesrådet se til Danmark som mulig eksempel her. Utdanningskomiteen og Yrkesopplæringsnemnda gjennomførte for øvrig en felles studietur til København og Malmø i april 2015, og fikk der innblikk i de danske og svenske styringsformene.
Ettersom den norske fag- og yrkesopplæringen ligner
den danske mest når det gjelder partssamarbeidet, finner Fylkesrådet det interessant å se på hvilke samspillsmuligheter som kan overføres fra den danske styringsmodellen. Partssamarbeidet om fag- og yrkesopplæringen står sterkt både i Danmark og Norge, men det norske systemet er likevel organisert ganske annerledes enn det danske. Dette skyldes hovedsakelig
at Norge har et fylkeskommunalt forvaltningsnivå (som
Danmark mangler), og at statens kontroll- og kvalitetsansvar er delegert til fylkeskommunen gjennom lov. Dette lovansvaret løper parallelt med det avtaleansvaret som følger av samarbeidet mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.
Fylkesrådet foreslår at deler av utøvelsen av det fylkeskommunale avtaleansvaret legges til skolene. Dette ansvaret skal håndheves i samspill med lærebedriftene i partssammensatte opplæringsutvalg som foreslås opprettet. Dette for å sikre elevene og lærlingene helhet og sammenheng gjennom opplæringsløpet. Videre vil partene gjennom dette utvalget kunne utveksle kunnskap, erfaringer og forventninger knyttet til de felles kvalitetssystemene for opplæringen.
Opplæringsutvalgenes mandat og oppgaver må utvikles som en del av partssamarbeidet. Man kan likevel tenke
seg opplæringsutvalget får en koordinerende funksjon som skal sikre enhet og sammenheng i elevenes og
lærlingenes opplæring, at utvalget bidrar til riktig dimensjonering og til å utvikle felles kommunikasjons- og kompetansefelleskap for lærere og faglig ledere/-instruktører, skoler og lærebedrifter/opplæringskontorer.
En samspillsmodell der skolene får større del av det fylkeskommunale ansvaret for opplæringens kvalitet, vil også
kunne avbyråkratisere og forenkle saksbehandlingen i fag- og yrkesopplæringen. Det blir kortere vei mellom fylkeskommunen og lærebedriftene/opplæringskontorene. I dag foregår saksbehandlingen grovt sett som i første figur nedenfor, i to parallelle systemer. Dette kan forenkles som vist i samspillsfiguren, der skolene er sentrale i samhandlingssystemet.
4.2 Økonomisk og administrative konsekvenser
Strategier og tiltak som er foreslått, vil kunne medføre økte kostnader. Kostnadenes omfang og størrelse vil fremkomme i kommende budsjetter og økonomiplan. Kostnadene er da knyttet til følgende tiltak:
- forsøk med mer fleksible opplæringsmodeller
- forsøk med overføring av deler av det fylkeskommunale ansvaret for fag- og yrkesopplæringen til noen skoler
- forsøk med tids- og stedsuavhengig opplæringsorganisering i fag- og yrkesopplæringen
- følgeforskning på forsøkene
- utredning av hvordan bruk av tids- og stedsuavhengig opplæring kan virke inn på opplæringstilbud og opplæringskvalitet i fylket
Forslagene kan få administrative og personalmessige konsekvenser, og vil kunne berøre store deler av den videregående opplæringen i fylket.
Bruk av fleksible opplæringsmodeller der arbeidslivet inngår tidlig og gjennomgående, kan medføre økte utgifter til transport. Alle merkostnader er knyttet til strategier og tiltak som skal heve kvaliteten og øke gjennomføringen i den videregående opplæringen. Disse kostnadene må sees i lys av de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene ved manglende gjennomføring.