Fylkestingsmelding om fag- og yrkesopplæringen "Samspill for økt gjennomføring"

2.1 Videregående opplæring i et fremtidsorientert samfunnsperspektiv

2.1.1 Hva vet vi om fremtidens kompetansebehov i et globalt arbeidsmarked?

Forskning viser at det er vanskelig å forutse fremtidens arbeidsliv. I NIFUs kompetansebarometer for NHO-bedriftene (Solberg, NIFU-arbeidsnotat 7/2014) fremheves modellen til Autor, Levy og Murmanes. Kompetansebehovene i vestlige land vil være drevet av jobber som ikke kan automatiseres eller settes ut til lavkostland. Det antas at jobbehovet vil øke i begge ender av kompetanseskalaen: De høyt utdannende og spesialiserte (som ingeniørene) og de som kan utføre manuelle arbeidsoppgaver lokalt, men ikke erstattes av teknologi (som håndverkerne og montørene). Modellen underbygges av andre studier fra USA og Finland (Solberg, NIFU-arbeidsnotat 7/2014).

Kilde: Solberg, NIFU-arbeidsnotat 7/2014

Norge har så langt vist seg som et unntak fra denne regelen ved at det eksisterer et kartlagt behov for fagarbeidere og personer med kortere yrkesrettede utdanninger (SSB 2013). Dette kommer an på hva slags kompetansedefinisjon man legger til grunn: Er norske fagarbeidere i mellomkompetansekategorien, eller er arbeidslivet i Norge regulert og organisert slik at fagarbeidere kan regnes til høykompetansekategorien?

 

2.1.2 Samfunnets forventninger til fag- og yrkesoplæringen

Det foreligger et bredt kildemateriale som beskriver og fremskriver arbeidslivets behov for kompetanse på kort og lang sikt. På nasjonalt nivå utarbeider SSB fremskrivinger av utdanningsbehov i Norge, og NAV gjennomfører undersøkelser som er rettet mot bedriftenes kompetansebehov. I 2014 utarbeidet NIFU et barometer over NHO-bedriftenes forventede kompetansebehov, mens Sparebanken Nord-Norge utarbeider halvårlige konjunkturbarometre for landsdelen.

SSBs fremskrivinger viser at behovet for arbeidskraft med høyere utdanning vil fortsette å øke frem mot 2030 (SSB-rapport 48/2013). Dette gjelder særlig innen økonomisk-administrative fag og helse- og omsorgsfag. Den samme etterspørselstrenden vil gjøre seg gjeldende for fagarbeidere med fagbrev. Samtidig vil etterspørselen etter arbeidskraft med bare grunnskole synke. Det samme gjelder til en viss grad for arbeidskraft med studie- forberedende utdanningsprogrammer, og da særlig økonomifag med videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning.

I et mer nyansert bilde av etterspørselen fremheves ubalansen i arbeidsmarkedet for fagarbeidere. Mangelen på fagarbeidere med fagbrev som følge av høy produksjonsaktivitet, forsterkes av det store fra- fallet fra videregående opplæring. Om fremskrivingen slår til, vil det også bli knapphet på lærere og syke- pleiere, mens det vil være tilstrekkelig med ingeniører om dagens ingeniørstudenter fullfører som forventet.

SSB har kategorisert kompetansebehovet ut fra utdanningsnivå:

Kilde: Statistics Norway

• NUN: Universitets- eller høgskole med master- eller doktorgrad som høyeste nivå.
• NHO: Universitets- eller høgskole med bachelorgrad som høyeste nivå.
• NVF: Videregående opplæring, yrkesfaglige utdannings- programmer, som høyeste nivå
• NVA: Videregående opplæring, studieforberedende utdannings-programmer, som høyeste nivå.
• NGRK: Grunnskoleopplæring som høyeste nivå.

Det er ikke all fag- og yrkesopplæring som opplever like sterk etterspørsel. Den er sterkest innenfor de tradisjonstunge lærefagene med produksjon som forutsetter bygg- og anleggsfaglig, elektrofaglig, mekanisk og maskinteknisk kompetanse. I tillegg trenger vi flere helsearbeidere som følge av at andelen eldre i befolkningen øker.

Kilde: Statistics Norway

Fremskrivningene i SSB-figurene over kan peke i retning av følgende spissing av den videregående opp- læringens tilbud og søkemønster i Troms:

1. Flere må søke seg til de tradisjonstunge lærefagenes utdanningsprogrammer og fullføre med fagbrev innen:
   1. Bygg- og anleggsteknikk
   2. Elektrofag
   3. Teknikk og industriell produksjon
2. De som søker studieforberedende utdannings- programmer, må ha høyere utdanning som mål, og da med et særlig sikte mot profesjonsutdanningene som gir flere lærere og sykepleiere.

Fylkesplanen for Troms viser til «Kunnskapsgrunn-

laget for Troms 2012», der situasjonen for næringer og sysselsetting i Troms beskrives. Av særlige ufordringer nevnes kompetanse og rekruttering, infrastruktur, spredt bosetting, næringsstruktur og mangel på risikovillig kapital. En mer nyansert gjennomgang av næringene finnes i det samme «Kunnskapsgrunnlaget»:

• Sjømatnæringen (fiske, fiskeindustri og havbruk) sliter generelt med å rekruttere kompetansepersonell, noe som peker i retning av å opprettholde og vedlikeholde videregående opplæring innenfor relevante fagområder.
  • Fiskeflåten som er hjemmehørende i Troms bestod av 12 større konsesjonsfartøy (2011) og om lag 400 i kystfiskeflåten (2011).
  • Fiskeindustrien består av tre store anlegg i Troms, hvorav to utgjør landets største rekeindustri.
  • Havbruksnæringen har vært preget av tendens til sentralisering (utselging) av eierskap og konsesjoner.
• Reiselivsnæringen har tradisjonelt hatt problemer med helårsdrift. Samtidig som vinterturismen har økt kraftig, har ikke sommerturismen styrket seg.
• Petroleumsnæringen har etablert seg i nord, men investeringsveksten kan hemmes av usikkerhet om- kring oljeprisen.
• Bioteknologinæringen, og da den marine delen sær- skilt, har spennende fremtidsperspektiver, men er ung og ikke ferdig utviklet i kommersiell sammenheng.
• Mineralnæringen preges av mangel på kapital, kunnskap og kompetanse.
• Landbruket opplever sterkere nedgang enn i landet for øvrig. Det har liten betydning for fylket som sådan, men med stor betydning i typiske landbruks- kommuner.
• Skogbruket drives vesentlig av profesjonelle skogs- entreprenører, og da hovedsakelig vedproduksjon og produksjonen av skogsflis til varmesentraler.

De ulike utredningene om næringsutviklingen i Nord-Norge og Troms gir en rekke anvisninger om innsatsområder som i sum uttrykker følgende forventninger:

• Vi må sikre flere fagarbeidere ved å øke gjennom føringen i fag- og yrkesopplæringen.
• Vi må satse på marine næringer.
• Vi må satse på reiselivsnæringen.
• Vi må skape attraktive lokalsamfunn.

Dette kunne peke i retning av at ungdom i Troms skulle velge (yrkesfaglige) utdanningsprogrammer som er rettet mot marine næringer og reiselivet. Videre at ungdom skulle bosette seg der produksjonen foregår etter endt utdanning. Ungdom som valgte denne veien, ville dermed kunne øke attraktiviteten i lokalsamfunnene i Troms.

Imidlertid har ungdommene egne fremtidsønsker som ikke nødvendig- vis samsvarer med samfunnsplan- leggernes. Dette kan illustreres av de følgende oversiktene over søkemønsteret til videregående opplæring i Troms (førstevalget til elever med ungdomsrett), hvor økende etterspørsel etter fagarbeidere ikke gir markante utslag i ung- dommens utdanningsvalg.

Tabell: Førsteønske til søkere med ungdomsrett til skole (unntatt studiespesialisering-søkere) etter søknadsfrist 1. mars Kilde: VIGO

Kilde: VIGO

Det er imidlertid ikke slik at man må bli fagarbeider innenfor et bestemt fagområde for å kunne arbeide i næringer som etterspør kompetent arbeids- kraft. I Kunnskapsløftet er det flere veier til ulike næringer, ikke minst til de marine næringene.

I Meld. St. 22 (2012-2013) Verdens fremste sjømatnasjon presiseres det at sjømatnæringens fremtidige kompetansebehov er bredt sammensatt. Behovet omfatter både spesifikke marine fagutdanninger, som maskinister og fiskehelsebiologer, og personer med generell kompetanse, som økonomer, jurister og kjemikere. I Kunnskapsløftet er det flere veier til yrkesutøvelse i eller i tilknytning til sjømatnæringen. De studieforberedende utdannings- programmene forutsetter etterfølgende, relevante studier som fiskeri- og havvitenskap, (marin) biologi og bioteknologi, fiskehelse og økonomi på høgskole- og universitetsnivå.

De yrkesfaglige veiene går gjennom de havbruksrettede programområdene Akvakultur og Fiske og fangst, men sjømatnæringen er også avhengig av fag- arbeidere med opplæring fra andre utdanningsprogrammer, som Teknikk og industriell produksjon (med programområdene Industriteknologi, Maritime fag og Transport og logistikk) og Elektrofag (med program- områdene Automatisering, Elenergi og Data og elektronikk).

Med et yrkesfaglig løp kan elevene også velge påbygging for å kunne søke høyere utdanningstilbud som krever generell studiekompetanse.

Når sjømatnæringen skal videreutvikles kompetansemessig, vil dette skje langs en bred vifte av fagfelt, og vil i særlig grad måtte skje gjennom høyere utdanning. Dette gjør at mange av dagens utdanningsprogrammer kan være mer sjømatrelaterte enn de gir seg ut for. I så måte fremstår utdanningsprogrammet Studiespesialisering som det kanskje viktigste utdanningsprogrammet for sjømatnæringen.

Skal fag- og yrkesopplæringen primært sikre tilgang på arbeidskraft med relevant kompetanse til hele fylket? Skal fag- og yrkesopplæringen rettes mot kortsiktige, konjunkturbestemte kompetansebehov i arbeidslivet? Eller skal fag- og yrkesopplæringen primært tilpasses samfunnets behov ut fra en gitt demografi, et politisk ønsket bosettingsmønster med til- hørende næringsstruktur som gir attraktive lokalsamfunn i Troms? Eller skal fag- og yrkesopplæringen tilpasses den enkelte ungdoms mulighet til å realisere egne viljer og evner innen hva som helst hvor som helst i verden? Eller skal hovedoppgaven være å gjøre alt dette mulig samtidig?

 

2.2 Fag- og yrkesopplæringen

2.2.1 Organisering, oppgaver og aktører i fag- og yrkesopplæringen

Fag- og yrkesopplæringen har sine røtter i laugs- organiseringen av håndverksarbeidet i middelalderen, der lærlingen gikk i lære hos mesteren for å bli svenn i faget. Dette var en rent «privat» opplæringsinstitusjon, om man kan si det slik. Først under pietismen på 1700-tallet begynte staten å interessere seg for en bred opplæring av den dominerende bondebefolkningen i Danmark-Norge. Hensikten var da mer å sikre at bøndene fikk innsikt i protestantisk-religiøse tanker og tekster enn å sikre levebrødet gjennom opplæringen.

Staten var lenge uten interesse for opplæringen som ble ivaretatt gjennom laugenes håndverkstradisjoner. Laugenes virksomhet var beskyttet av særlovgivning, men industrialisering og liberalisering av samfunnet utover 1800-tallet åpnet imidlertid markedet for industri- og håndverksproduksjon også for aktører som ikke var tilsluttet laugene. Samtidig ble det behov for både bredere og mer demokratiske rekrutterings- og opplæringsinstitusjoner: Laugenes opplæringsvirksomhet hadde vært forbeholdt menn.

Både bedriftseiere og arbeiderforeninger så behov for en mer systematisk og oppdatert fagopplæring, og det vi kjenner som yrkesskoler, ble opprettet på initiativ fra arbeidslivet. Først mot slutten av 1930-årene begynner staten å gjøre seg gjeldende som en sterk premissleverandør for fag- og yrkesopplæringen. Dette ble møtt både med glede og skepsis i næringslivet – glede på grunn av den offentlige ressursinnsatsen, skepsis med grunnlag i håndverksfagenes selvstyretradisjon og næringslivets generelle mistro til statlig regulering og inngripen i privat næringsvirksomhet.

En stadig sterkere stat gjorde seg gjeldende i etter- krigstiden, og dette ga et mer gjennomregulert ut- danningssystem i Norge. Målene for opplæringen ble også politiske ved at opplæringen også skulle oppfylle forventninger om opphevelse av kjønnsdiskriminering, klasseskiller og sosial reproduksjon; arbeiderklassens barn skulle også kunne tre inn på borgerskapets tradisjonelle arenaer. Det betydde i klartekst at flere skulle ta høyere utdanning, noe opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning i 1965 bidro sterkt til.

Parallelt med denne omleggingen til en statlig yrkesutdanning fikk noen av dem som ville bli industri- og håndverksarbeidere, opplæring i arbeidslivet. På 1970-tallet var lærlingeordningen en privat organisert opplæringsform i regi av næringslivet, med bare 2 000- 3 000 nye lærekontrakter per år (Nyen/Tønder 2014: 65). Utover 1980-tallet skjedde det en ny dreining mot å gi opplæring ute i arbeidslivet, og antall lærekontrakter økte til over 10 000. Dette skjedde parallelt med en betydelig industridød i Norge, som gikk gjennom et økonomisk hamskifte der arbeids- og næringslivet ble kraftig liberalisert og omstrukturert.

Denne omstruktureringen medførte en periode med nedgangstid og massearbeidsløshet, ikke minst blant ungdom. Behovet for ufaglært arbeidskraft falt i takt med nedleggelser og omlegging av industrivirksomheter i Norge. Regjeringen vendte seg til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og under en felles kriseforståelse ble det lagt et korporativt grunnlag for innretningen av arbeids- og næringslivet. Dette medførte også endringer i den videregående opplæringen, ikke minst ved at alle ungdommer fikk lovbestemt rett til videregående opplæring gjennom Reform ’94. Videre skulle fag- og yrkesopplæringen moderniseres ved at strukturen ble bedre tilpasset en stadig mer omskiftelig samfunnsutvikling.

Forut for Reform ’94 lå det for øvrig en felleserklæring fra NHO og LO som anviste at fag- og yrkesopplæringen ikke skulle skje i skole alene, men i samvirke med opplæring i arbeidslivet (Nyen/Tønder 2014: 72). Dette var grunnsteinen for det som ble hovedmodellen i fag- og yrkesopplæringen etter 1994; to år opplæring i skole etterfulgt av to år opplæring i bedrift.

Her er det verdt å merke seg at det var arbeids- og næringslivets behov som stod i sentrum. Videre at håndverks- og industrifagene dominerte felleserklæringen, og at det var motsetning mellom industrifagene på den ene siden og håndverksfagene på den andre. Industrifagene ville ha et bredere yrkesteoretisk grunnlag å bygge opplæringen i bedrift på, mens håndverksfagene ville ha mer praktisk og spesialisert opplæring tidligere (Nyen/Tønder 2014: 73).

«Når det gjaldt valg av modell for fag- og yrkesopp- læringen [i Reform ‘94], gikk LO og NHO inn for at normalordningen burde være et opplæringsløp med to år i skole og minst ett års læretid i arbeids- livet. Det ble understreket at en slik ordning ville stille store krav til skolen. Samtidig ville en slik dualmodell medføre et stort ansvar for partene i arbeidslivet som nå måtte stille langt flere lærling- plasser til disposisjon enn tidligere. LO og NHO så det som et mål å utvide lærlingordningen til nye om- råder ved å legge så mange yrkesutdanninger som mulig inn under Lov om fagopplæring i arbeidslivet. Fra LO og fagforbundenes side innebar dette at flere grupper ville få mulighet til å få fagarbeider- status og dermed høyere lønn. Når også arbeids- giversiden gikk inn for dette, må det forstås som et uttrykk for at man, i hvert fall på sentralt nivå i organisasjonen, mente at det var et reelt behov for å styrke og formalisere kompetansen på flere områder.

Partene gikk inn for at en hovedmodell med to år i skole og minst ett år i lære, skulle legges til grunn for de fleste fag. Samtidig ble det understreket at det måtte være rom for en viss fleksibilitet. Blant annet måtte det fremdeles være mulighet til å tegne lærekontrakt allerede det første året.»

(Nyen/Tønder 2014: 72)

En høy grad av gjennomføring innenfor hovedmodellen  23 forutsetter at det er en stabil og tilstrekkelig tilgang på læreplasser over tid. Videre at fylkeskommunen og arbeidslivet dimensjonerer fag- og yrkesopplæringen riktig. Selv om norske ungdommer med Reform ’94 fikk en lovfestet rett til videregående opplæring, fikk de ikke rett til læreplasser. Dette var en klar kvantitativ begrensning i hovedmodellen som er forsøkt bøtet på i flere omganger, senest i «Samfunnskontrakten for flere læreplasser» av 2012.

2+2-modellen gjenspeiler for øvrig ikke bare tanken om at elevene skal tilegne seg noe yrkesteori før de får mer spesialisert og praktisk opplæring ute i arbeidslivet. Denne modellen gjenspeiler også ordningen med at staten bereder grunnen for næringslivets selvstyring. Statens innstilling og handlemåte er samtidig annerledes overfor fag- og yrkesopplæringen enn overfor den studieforberedende opplæringen, der det offentlige styrer og regulerer hele opplæringsløpet gjennom forvaltningen.

I fag- og yrkesopplæringen er utøvelsen av den offentlige opplæringsmyndigheten basert på forhandling mellom staten og partene i arbeidslivet. Staten forvalter ikke fag- og yrkesopplæringen alene, men er en forhandlingspart. Dette er kapittel 3 og 4 i opplæringsloven, 2+2-modellen og Samfunnskontrakten uttrykk for. Hovedmodellen i fag- og yrkesopplæringen kan dermed sies å forutsette to hovedaktører, en offentlig og en privat.

Et relevant spørsmål å stille - ut fra den ovenstående beskrivelsen av håndverks- og industrifagenes opp- læringstradisjon og hovedmodellens korporative grunnlag - er om fylkeskommunen i det hele tatt skal bevege seg inn på bransjenes og bedriftenes opplæringsarenaer i 2+2-modellen. Svaret er et entydig ja, angitt blant annet av opplæringslovens § 13-10, der fylkeskommunen pålegges å ha et forsvarlig system for vurdering av om kravene i opplæringsloven og forskriftene til loven blir oppfylt. Dette ansvaret omfatter også opplæringen i bedrift.

Opplæringsloven anviser gjennomgående et fylkes- kommunalt ansvar i og for den videregående opplæringen. Dette er blant annet ansvar for godkjenning av lærebedrifter, godkjenning av lærekontrakter og opplæringskontrakter og endring og heving av lærekontrakter og opplæringskontrakter. Fylkeskommunen tillegges slik et overordnet ansvar for godkjenning av opplæringsvirksomheten i arbeidslivet og oppfølging av denne, og dermed også et overordnet ansvar for kvaliteten på fag- og yrkesopplæringen i sin helhet.

Dette ansvaret skal også håndheves innenfor trepartssamarbeidets rammer, som gjennom samspillet med Yrkesopplæringsnemnda, hvor lokale representanter for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene skal ha en rådgivende funksjon for fylkeskommunen.

Med Reform’94 fikk arbeidslivet ansvaret for nærmere  halvparten av fag- og yrkesopplæringen. Samtidig som bedriftene skulle produsere og fungere i et marked, skulle de gi opplæring til ungdommer innenfor lov- og læreplanverk for videregående opplæring. For å løse denne utvidede opplæringsoppgaven ble det etablert opplæringskontorer innenfor eller på tvers av bransjene. I dag er fag- og yrkesopplæringen utenkelig uten opplæringskontorenes koordinerings- og oppfølgingsfunksjon overfor lærlinger og lærebedrifter.

Rapporten «Opplæringskontorene i fag- og yrkesopplæringen – avgjørende bindeledd eller institusjon utenfor kontroll?» (NIFU-rapport 51/2014) utfyller det bildet av opplæringskontorene som Håkon Høst og andre NIFU-forskere allerede hadde slått fast i sin tidligere rapport: «[Opplæringskontorenes] legitimitet og også deres selvbilde, ser ikke ut til å ligge i at de til- fredsstiller medlemmenes umiddelbare krav og ønsker. I stedet synes de å ha etablert en egen posisjon, hvor deres rolleforståelse ser ut til å være å sikre god opplæring, til det beste både for bedriftene, lærlingene og samfunnet.» (Høst m.fl: «Rapport 3 Forskning på kvalitet i fag- og yrkesopplæringen», 2014 s. 120).

Opplæringskontorene har en betydelig rolle i formidlingen av elever til læreplasser ved fullført Vg2 i skoleopplæringen. 80 % av kandidatene som formidles til læreplasser i Norge, blir formidlet gjennom et opplæringskontor. I Troms er det i dag 23 opplærings- kontorer som organiserer om lag 500 medlemsbedrifter.

Mange opplæringskontorer og lærebedrifter anfører kritikk mot opplæringen i skole. En slik kritikk kan også gjenfinnes i Lærlingundersøkelsen, om manglende yrkesretting av fellesfagene. Det som videre gjerne påpekes, er at elevene har liten dybdekunnskap i faget med seg, og at kunnskapen ikke oppleves som fullt ut relevant for den etterfølgende opplæringen i bedrift. Her utpekes faget Prosjekt til fordypning som en mulighet som ikke utnyttes godt nok i mange skoler.

Faget Prosjekt til fordypning er sentralt i fag- og yrkes- opplæringen. Faget har en timeramme på 168 timer per år på Vg1 og 253 timer per år på Vg2, og skal for- berede elevene på arbeidslivet. Prosjekt til fordypning skal fremme motivasjon og gi grunnlag for yrkesvalg. Gjennom dette faget skal elevene få positive mestringsopplevelser og virkelighetsnær tilnærming til fag og arbeidsliv. Fagets kvalitet er avhengig av nært samarbeid mellom avgiverskole og næringsliv.

Opplæringskontorene har status som lærebedrifter, og lærebedriftene har siste ordet i formidlingen etter § 6A-6 i forskrift til opplæringsloven. Opplærings- kontorene er eid av lærebedriftene, og de kan forplikte lærebedriftene på en måte fylkeskommunen ikke kan. Det reelle ansvaret for formidlingen er derfor delegert til opplæringskontorene på vegne av lærebedriftene.

Selv om opplæringskontorene formelt sett ikke representerer fylkeskommunen, ser de likevel på seg selv som representanter for opplæringssystemet: «Deres legitimitet og også deres selvbilde, ser ikke ut til å ligge i at de tilfredsstiller medlemmenes umiddelbare krav og ønsker. I stedet synes de å ha etablert en egen posisjon, hvor deres rolleforståelse ser ut til å være å sikre god opplæring, til det beste både for bedriftene, lærlingene og samfunnet.» (Høst m.fl: «Rapport 3 Forskning på kvalitet i fag- og yrkesopplæringen» s. 120).

 

2.2.2 Lærlingordningen i et fagarbeider- og rekrutteringsperspektiv

Meld. St. 20 (2012-2013) På rett vei påpeker at det er betydelige variasjoner i hvilken grad næringene rekrutterer arbeidskraft gjennom lærlingordningen. Den delen av arbeidsmarkedet for ungdom som har forankring i lærlingordningen består i stor grad av sju ulike næringer. Disse har til sammen 78 prosent av lærekontraktene:

På rett vei gjennomgår de ulike yrkesfaglige utdannings- programmene og deres styrke som lærefagområder (s. 108-112). I et tradisjonsperspektiv er det ingen overraskelse at håndverks- og industrifagene regnes som lærefag med de sterkeste fagtradisjonene, de tydeligste fagarbeider-forventningene og det sterkeste rekrutteringsperspektivet.

Helse- og oppvekstsektoren og transportsektoren står i en mellomposisjon, med fagarbeiderforventninger, men uten det samme sterke rekrutteringsperspektivet som håndverks- og industrifagene. Lærefagene i ut- danningsprogrammet Helse- og oppvekstfag oppfattes som relevante av kommunene, som er de viktigste arbeids- giverne, men få lærlinger tilbys jobb etter endt læretid. I følge På rett vei er det også få med fagbrev fra Helse- og oppvekstfag som oppgir at de har fagspesifikt arbeid i den forstand at man må ha fagbrev for å kunne gjøre jobben. 

Den delen av helse- og oppvekstsektoren som ut- danningsprogrammet Helse- og oppvekstfag retter seg mot, kjennetegnes av utstrakt bruk av ufaglært arbeids- kraft. Spesielt for helse- og oppvekstfagene er også at lærlingordningen ser ut til å etablere seg hoved- sakelig som en opplæringsordning, men i mindre grad som en rekrutteringsordning. Videre utmerker dette utdanningsprogrammet seg ved at elevene ikke velger utdanningsprogrammet for å bli fagarbeidere, men for å kunne søke seg til høyere utdanning gjennom påbygging til generell studiekompetanse.

I den andre enden av skalaen finner vi servicenæringen, og da særlig detaljhandelen. Næringen er både uten klare fagarbeiderforventninger og uten et tydelig rekrutteringsperspektiv på lærlingordningen. Meld. St. 20 viser til «at elever innenfor service og samferdsel ikke primært velger utdanningsprogrammet for å bli fag- arbeidere, men sikter seg inn mot et bredt sett av stillinger innenfor tjenesteytende næringer, og i motsetning til elever i helse- og oppvekstfag søker elevene innenfor service og samferdsel seg i mindre grad til høyere utdanning» (s. 110).

Av dette utleder stortingsmeldingen at i utdannings- programmet Service og samferdsel «er fagkategoriene i tilbudsstrukturen i videregående opplæring marginale, behovet for fagkompetanse uklar, fagarbeidere har en svak plassering i virksomhetenes arbeidsdeling, og arbeidskraft rekrutteres i liten grad gjennom lærlingordningen». I de tradisjonstunge håndverks- og industrifagene innenfor utdanningsprogrammene Bygg- og anleggsteknikk, Teknikk og industriell produksjon og Elektrofag er altså forholdet motsatt.

Så er det likevel ikke slik at gjennomføring og antall avlagte fagprøver i Troms gjenspeiler denne frem- stillingen i På rett vei. Her utmerker nettopp utdannings- programmet Service og samferdsel seg positivt, mens Teknikk og industriell produksjon med tradisjonstunge håndverks- og industrifag kommer dårligere ut. Tabellene for Troms nedenfor viser at utdanningsprogrammer med fag som er uten både klare fagarbeiderforventninger og rekrutteringsperspektiv på lærlingordningen, har høyere eller like høy gjennomføringsgrad som lærefagene med de sterkeste fagtradisjonene og tydeligste fagarbeiderforventningene.

De sistnevnte fagene viser heller ikke påfallende styrke når det gjelder antall avlagte fag- og svenneprøver i Troms. Dette tyder på at Troms også kan være noe atypisk når det gjelder de ulike lærefagenes styrke. Dette kan peke i retning av å bruke opplæringsmodeller som bedre kan ta opp i seg lokale premisser for å lykkes med å forbedre kvalitet og gjennomføring i fag- og yrkesopplæringen i Troms.

Tabellen viser andelen elever som begynte på en fag- 29 og yrkesopplæring i 2008, og som fullførte og bestod innenfor ungdomsrettsperioden.

 

2.2.3 Tilrådninger i Meld. St. 20 (2012-2013), På rett vei

Meld. St. 20 (2012–2013), På rett vei, peker på at mulighetene til å lage fleksible opplæringsløp og opplæringstilbud ikke brukes fullt ut i videregående opplæring i dag. Det er ønskelig at fylkeskommunene prøver å finne hvilke modeller som passer best ut fra lokale forhold:

Selv om videregående opplæring er innrettet med utgangspunkt i en studieforberedende og en yrkesfaglig hovedvei, skal strukturen være så fleksibel at den kan imøtekomme både elevenes og arbeidslivets behov for fleksibilitet. Kryssløp mellom ut- danningsprogrammene, påbygging til generell studiekompetanse fra yrkesfaglige utdanningsprogram- mer og mulighet til å bruke andre opplærings- modeller enn hovedmodellen 2+2, er eksempler på ulike former for strukturell fleksibilitet som allerede eksisterer. Med unntak av at mange elever velger påbygging til generell studiekompetanse, oppfatter departementet at fleksibliteten i systemet i liten grad utnyttes. Det kan være mange gode grunner til dette, for eksempel at fylkeskommunene har lagt vekt på at strukturen skal være enhetlig eller at alternative modeller oppfattes som kompliserte og kostnadskrevende.

I innledningen til dette kapitlet ble fleksibilitet i opplæringstilbudene definert som et grunnprinsipp for videreutvikling av videregående opplæring. Prinsippet innebærer for det første at departementet vil stimulere til at skoleeierne får økt mulighet til å utnytte det potensialet som fleksibiliteten i systemet gir, og at opplæringstilbud som i utgangspunktet avviker fra de to hovedveiene, skal anerkjennes og tilpasses slik at de blir bedre opp- læringstilbud for elevene. (Meld. St. 20, På rett vei, kap. 6, s. 120).

Departementet mener at det er nødvendig å prioritere noen grunnprinsipper for arbeidet med å utvikle og forbedre videregående opplæring i årene fremover. Tiltakene som foreslås i kapittel 6 av På rett vei, bygger på disse prinsippene som vil være viktige i den videre utforming av fag- og yrkesopplæringen i Troms:

• Det skal være mulig å bytte fra yrkesfaglige til studie- forberedende programmer, og fra studieforberedende til yrkesfaglige programmer underveis i opplæringsløpet. Alternative veier gjennom videregående opplæring må anerkjennes.
• Fleksibilitet i videregående opplæring skal gi mulighet for fordypning og tilpasning etter elevers ulike valg og ulikheten mellom fagområder.
• De som har bestemt seg for et yrke når de begynner på videregående opplæring, skal få mulighet til å få opplæring og erfaring fra yrket fra Vg1. De som ikke er sikre på sine utdanningsvalg skal få et godt grunnlag for å gjøre riktig valg.
• Elever som i utgangspunktet tar sikte på å oppnå grunnkompetanse, skal få mulighet til å fullføre fag- og yrkesopplæringen på et senere tidspunkt.
• Dimensjoneringen av videregående opplæring er en balanse mellom elevenes ønsker og behovene i samfunnet, arbeidslivet og høyere utdanning. Det krever et godt kunnskapsgrunnlag om elevenes preferanser og behovene i et framtidig samfunns- og arbeidsliv.
• Fag- og yrkesopplæringen skal bygge på utstrakt samarbeid med partene i arbeidslivet, og føre fram til en kompetanse som er anerkjent i arbeidslivet. Fullført og bestått fag- og yrkesopplæring skal gi utdanningsmuligheter ved fagskoler og y-veier til høyere utdanning.

Av Meld. St. 20 går det frem at fag- og yrkesopplæringen skal styrkes gjennom tilrettelegging for tid- ligere og hyppigere veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv:

Departementet mener at en vekslingsmodell kan integrere opplæring i skole og opplæring i virksomhet på andre måter enn 2+2-modellen. I en vekslingsmodell kan elevene tidligere få innblikk og øving i de arbeidsoppgavene som kjennetegner de ulike lærefagene. Dette kan både styrke elevenes motivasjon og gi en bedre sammenheng mellom fellesfagene og programfagene. De vil også lettere kunne opprettholde kontakten med medelever, og de vil være tilknyttet et skolemiljø med jevnaldrende ungdommer i hele opplæringsperioden. I et vekslingsløp vil elevene tidligere få opplæring i ulike lærefag og yrker. Dette vil kunne åpne for en tidligere fordypning i et lærefag for de elever som er motivert for dette. En vekslingsmodell vil også kunne tilpasses voksne som ønsker å ta fagbrev, og vil kunne være aktuell for de særskilte samiske fagene.

For virksomhetene kan fordelene ved å få elevene tidligere inn på arbeidsplassen være at ungdommene sosialiseres inn i arbeidslivets regler og normer, og at elevene tidligere lærer om produksjon og prosesser på arbeidsplassen. For både skoler og virksomheter vil en vekslingsmodell kunne bidra til å etablere eller videreutvikle sterkere og mer systematisk samarbeid. Dette vil også komme elever som følger den tradisjonelle 2+2-modellen til gode, for eksempel gjennom bedre tilgang til virksomheter gjennom prosjekt til fordyping og ved overgangen til lære. (Meld. St. 20, På rett vei, kap. 6, s. 120).