Hydrogensone Arktis - Strategier for hydrogensatsing i Troms og Finnmark 2021

3.1 Produksjon av hydrogen

Regionen har klare fortrinn som gir god mulighet for produksjon av hydrogen. Det er god tilgang på energi som er nødvendig for produksjon av hydrogen. Dette gjelder både fornybar energi (vind og vann) til produksjon av grønt hydrogen, og naturgass til produksjon av blått hydrogen.

Det kalde klimaet utgjør en fordel. Ved produksjon av hydrogen forbrukes store mengder sjøvann til avkjøling. Det kalde klimaet og det stabilt kalde vannet er en fordel i denne prosessen.

Troms og Finnmark dekker 25% av landarealet i Norge, og er tynt befolket. Dette utgjør et potensiale for tilgang på store nok næringsarealer med nødvendige sikkerhetssoner. En kartlegging av tilgjengelig næringsareal i regionen avdekker likevel at det på kort sikt er liten tilgang på store næringsareal som er ferdig regulert for ny industri.

Innen olje og gassnæringen er det etablert nettverk knyttet til forretningsmodeller, infrastruktur, politikkutforming, utdanning mm. I etablering av en verdikjede for hydrogen kan en dra veksler på det etablerte “økosystemet” innen olje og gassnæringen. Dette er kompetanse som også vil være aktuell i utviklingen av en verdikjede for hydrogen. I tillegg er det muligheter for “cross-over” bruk av kompetanse og erfaring fra prosessindustrien. Ved en rask oppbygging kan kompetanse og rekruttering også være en utfordring. Landsdelen er tynt befolket og det kan være behov for å rekruttere arbeidskraft både nasjonalt og internasjonalt.

For å skape lønnsomhet ved hydrogenproduksjon er det mange som peker på behovet for stor-skala produksjon. Eksempelvis er hydrogenproduksjon i Berlevåg planlagt å være på ca 20 000 tonn pr år, med planer om videreforedling til ca 100 000 tonn ammoniakk (se case i mulighetsstudie). Dette medfører en svært kapitalkrevende investering. I regionen er det etablert få store aktører, og tilgangen på kapital representerer en utfordring.

 

Basert på mulighetsstudien for Troms og Finnmark framkommer det at regionen har noen helt klare fortrinn for produksjon av hydrogen:

• Tilgang på fornybar energi
• Lavere pris på strøm
• Tilgang på naturgass
• Kaldt klima
• Tilgang på lagringsfelt for CO₂ (CCS)
• Etablert energibransje (se kapittel om kompetanse)

Basert på regionale fortrinn er det et stort potensial for å etablere en lønnsom storskala produksjon av rent hydrogen i Troms og Finnmark.

Ved å etablere produksjon av hydrogen skapes også muligheter for å etablere klynger og nye næringer. Salg av biproduktene oksygen og varme kan skape bedre lønnsomhet for hydrogenprodusenter. Samtidig kan biproduktene være en viktige innsatsfaktorer i andre produksjoner.

Det er i dag få som investerer i hydrogenproduksjon. Bransjen står i dag i en “høna og egget” situasjon hvor aktørene er avventende. Det er få som vil produsere hydrogen, fordi det finnes svært få kjøpere av hydrogenet. Og det er få som vil basere seg på et forbruk av hydrogen, fordi tilgangen på hydrogen er begrenset og prisen er usikker. På bakgrunn av denne usikkerheten blir aktørene “sittende på gjerdet”. Denne situasjonen er omtalt i rapporten «Hydrogen: Store muligheter, dårlig tid». I rapporten pekes det på 5 barrierer, se figur nedenfor.

Figur 4 Fra H2 Cluster Hydrogen: Store muligheter, dårlig tid.

Utfordringene som pekes på er også gjeldende i Troms og Finnmark. Kostnadene og risikoen forbundet med å gå inn i hydrogenmarkedet, både som produsent og forbruker, er i dag for stor.

En annen utfordring for produksjon er tilgangen på energi. For å produsere hydrogen er innsatsfaktoren enten naturgass eller fornybar energi. Det er interessekonflikter knyttet til en økning av produksjon både av naturgass og fornybar energi (vindkraft).

 

Samfunnet elektrifiseres samtidig som det skjer en utfasing av fossile kraftverk og kjernekraftverk. Dette vil øke behovet for elektrisitet både nasjonalt og internasjonalt. En oppstart av produksjon av grønt hydrogen vil føre til økt etterspørsel av fornybar energi (vindkraft).

Den nasjonale politiske motstanden mot vindkraft på land har økt. Regjeringen la i 2019 fram en nasjonal vindkraftplan, men etter massiv motstand fra mange kommuner ble ikke denne vedtatt. Regjeringen har også bestemt at vindkraftkonsesjoner som ikke er bygd ut innen 31.12.2021 blir inndratt. Dette kan innebære at over halvparten av konsesjonene som er gitt (22 TWh) blir inndratt.

Vindkraft til havs er i dag i et tidlig stadium. Regjeringen åpnet fra 1.1. 2021 opp for konsesjonsbehandling av vindkraft til havs (Utsira nord og Sørlige Nordsjø II). I forbindelse med høringen kom det tydelig fram ulike holdninger til utbyggingen. Basert på høringssvarene er det tydelige interessekonflikter knyttet til utbygging av havvind. En rekke aktører er positive til utbygging av vindkraft basert på det økende behovet for fornybar energi og reduksjon av klimagassutslipp. Aktørene som er mot en utbygging, peker på de negative konsekvensene dette kan få for miljø og økosystemet til havs.

Hydrogen kan også produseres fra naturgass. Det foregår i dag både produksjon og leteaktivitet i Barentshavet. Det er forventet at så mye som 35% av gjenværende gass i norsk sokkel befinner seg i Barentshavet. Feltene i Barentshavet har en begrenset tidsramme, og en forlengelse av driften fordrer at det gjøres nye funn. Olje og gassnæringen står for store klimagassutslipp, og motstanden mot videre leteaktivitet er stor.

3.2 Marked for hydrogen

I regjeringens hydrogenstrategi pekes det på noen områder hvor en forventer at forbruket av hydrogen kommer først - dette er maritim sektor, tungtransport og industrielle prosesser. Basert på mulighetsstudie er dette også områdene som peker seg ut i Troms og Finnmark. Innen transport kan en forvente at forbruket av hydrogen blir høyest innen næringstransporter på vei, samt bulk/gods på sjø (se mulighetsstudie).

Forventet produksjon av hydrogen vil overgå forventet forbruk regionalt. Dette innebærer at eksportmarkedet for hydrogen/ ammoniakk er viktig. De største markedene for hydrogen er i dag Europa og Asia. Trafikken gjennom Nordøstpassasjen er økende, og dette kan bli en enda viktige fartsåre for godstrafikk til sjøs. Maritim transport til nordøst Russland er også økende, og kan bli et viktig marked for hydrogen/ ammoniakk.

Hydrogen og biprodukter fra hydrogen kan også bli en viktig innsatsfaktor i annen industri.

Utfordringene i å etablere et marked er blant annet omtalt i kapitlet ovenfor. Vi står i en «høna og egget»-situasjon hvor risikoen med å gå inn i markedet er stor. Verken tilbud eller etterspørsel av rent hydrogen er stor nok til å skape lønnsomhet. I tillegg peker rapporten fra H₂Cluster på mangelen på offentlige virkemidler til å avlaste risikoen ved investeringer.

3.3 Infrastruktur

3.3.1 Fyllestasjoner

Det eksisterer i dag ikke infrastruktur som muliggjør et forbruk av hydrogen innen transport. Det er pr i dag kun én offentlig tilgjengelig fyllestasjon i Norge. Flere private aktører er aktuelle i dette markedet.

Fyllestasjoner bør bygges ut for det kundesegmentet som er forventet å komme først. Dette kan være langtransport og drosjenæringen. For å imøtekomme dette behovet bør det etableres fyllestasjoner i Troms og Finnmark. De første lokasjoner for fyllestasjoner bør basere seg på å betjene et lokalt forbruk i større byer, langtransport og maritimt forbruk.

I et nytt EU direktiv foreslås det å pålegge EU landene om å etablere fyllestasjoner for hydrogen innen 2030. Fyllestasjonene skal legges langs hovedvegnettet og avstanden mellom fyllestasjonene skal ikke overstige 15 mil. Hovedvegnettet er i denne sammenhengen Trans-European Transport Network (TEN-T). Dette er EUs program for utbygging av grensekryssende infrastruktur i Europa, som Norge er tilknyttet gjennom EØS-avtalen.

3.3.2 Eksport - sjøveien

Den mest aktuelle måtene å transportere hydrogen/ammoniakk på er via sjøveien. Dette fordrer gode nok havnefasiliteter og behov for tiltak i flere havner. Dette kan eksempelvis dreie seg om mudring av havn og ny kai og investeringer i nødvendig infrastruktur knyttet til vei, bredbånd og kraftlinjer.

3.4 Kompetanse og rekruttering

For å nyttiggjøre seg de muligheter som ligger i en kommende hydrogenbransje er det avgjørende å kunne rekruttere arbeidskraft med rett kompetanse. Tilgangen på kompetanse er, ifølge OECD rapporten om norske økonomi, ett av områdene som nasjonalt sett er en utfordring for Norge. Nord-Norge har i tillegg lavere befolkning og befolkningsvekst, og mindre FoU aktivitet enn resten av landet.

Etablering av en verdikjede for hydrogen vil kreve kompetanse innen svært mange områder. En hydrogenfabrikk vil ha behov for kompetanse blant annet innen energi, elektro og prosessteknologi. Bruk av hydrogendrevne kjøretøy fordrer bl.a. en verkstedbransje som kan ta service på kjøretøy som bruker hydrogen, og en etablering av fyllestasjoner for hydrogen vil kreve kompetanse innen lagring og håndtering av hydrogen.

Regionen består av få store byer. Det vil være behov for både å rekruttere lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Tidligere erfaringer viser at det er mulig å rekruttere til små lokalsamfunn, men at dette krever innsats og planlegging. I konjunkturbarometeret for Nord-Norge fremkommer det at unge ønsker å jobbe innenfor grønne næringer. Dette er et viktig konkurransefortrinn for hydrogenbransjen.

En rapport fra NHO peker det også på den etablerte næringen innen olje og gass som et viktig fortrinn for en kommende norsk hydrogenbransje. Dette gjelder også for Nord-Norge, som har næring innen energi – både fornybar og olje og gass. Kompetanse og nettverk som er bygd opp innen energibransjen er overførbar til en hydrogenbransje. Dette er en fordel for regionen, men er et område det må jobbes systematisk med å utnytte. Det er blant annet etablert flere initiativ til etablering av klynger og leverandørutvikling hvor mange av bedriftene som i dag leverer til petroleumsbransjen er deltakere.

FoU aktivitet har vært, og forventes fortsatt å være, en viktig driver for hydrogenbransjen. Bransjen er i sterk utvikling og det skjer mye innen både teknologiutvikling, utvikling av nye forretningsmodeller og partnerskap. I rapporten fra H₂ Cluster defineres det to ulike markeder for kommende hydrogenbransje – en direkte knyttet til hydrogen som energibærer, mens den andre delen av markedet handler om teknologi, applikasjoner, komponenter og kompetanse. Tilstrekkelig med ressurser til forskning og innovasjonsarbeid er viktig for å utnytte våre fortrinn og kunne ta en posisjon innen begge delene av et kommende hydrogenmarked.

Fylkeskommunens rolle innen samfunnsutvikling og kompetansepolitikk tilsier at fylkeskommunene kan ta en viktig rolle innen området kompetanse og rekruttering.

3.5 Forholdet til samiske interesser

Regionen består av store landområder, men disse er ikke ubrukt. I Troms og Finnmark er 95% av landområdet definert som reinbeiteområde. Reindriften er en tradisjonell næring som har stor betydning for samisk kultur. Næringen er derfor beskyttet både av nasjonal og internasjonal rett (herunder ILO konvensjon nr 169 og i FN konvensjon om Sivile og politiske rettigheter, artikkel 27). Reindriftsretten hviler på alders tids bruk, og er regulert nærmere blant annet i reindriftsloven.

Regionen er rik på naturressurser hvor en utnyttelse av naturressursene i mange tilfeller vil kreve endret bruk av areal. Reindriftsnæringa er under press fra mange hold, eksempelvis mineralnæring, vindkraft, kraftkrevende industri, infrastruktur (veier, bredbånd, kraftlinjer), økt ferdsel og friluftsliv, rovdyrpolitikk og klimaendring. Sumvirkningen av disse faktorene medfører at reindriften mange steder er i en utsatt posisjon. Arealkonflikter kan føre til at vindkraft på land ikke bygges ut, som igjen kan føre til mindre tilgang på fornybar energi til produksjon av hydrogen. Sametinget gir eksempelvis ikke sin tilslutning til utbygging av vindkraft i reinbeiteområder.